May 23

Det er mange ord jeg kan bruke for å beskrive guttemammalivet. Både positive og negative. Hele skalaen, egentlig. Men det er ett ord jeg aldri ville finne på å ta i min munn: Glamorøst.

På mange måter har de første årene vært som å være kompostarbeider. Bortsett fra at vanlige kompostarbeidere sikkert går hjem klokken 16. Min mann og jeg jobbet 24 timer i døgnet en periode. Det var de årene vi fikk tre bleiebarn på rappen. Eller – først var det bikkja som gjorde fra seg overalt. Og da han endelig ble husren, kom barna som perler på en snor.

antisupermamma-2

Fra å se på hverandre med stjerner i øynene og synes alt som hadde med do å gjøre var flaut og litt tabu, dreide nå alt seg om bleier og bæsj, maltekstrakt og sinksalve. Og våre barn var på do OFTE. Jeg husker en påske vi var med min manns familie på fjellet. Vi telte 40 bleieskift i løpet av en dag. Strengt tatt burde vi betalt ekstra avgift på søppeltømmingen, sånn som vi fylte opp dunken.

Fra å fremheve ”den gode samtalen” som vårt sterkeste kort, var det nå kun plass for enkle kommandoer. Nyanser og bisetninger var en saga blott. Enkle fraser ble ropt ut i ekte militærstil: Sinksalve! Bleie! Våtservietter! Klut! Hjelp!

Og apropos glamorøst: Jeg husker jeg satt i telefonen med en venninne en gang på den tiden – i en stille stund der barna endelig drev med sitt. Plutselig la sønnen min noe i hånden min. Et kort øyeblikk trodde jeg det var sjokoladepudding. Jeg kjente til og med på en liten glede. Det var selvsagt noe helt annet. Og jeg burde ha hørt på advarselen til venninnen min om å ikke sette bleiebøtta på varmekablene. Det skapte en lukt i leiligheten som var ganske fjernt fra blomster og duftlys.

Bleieskiftene tok etter hvert på. Jeg var sliten og lei. Med førstemann skiftet jeg hver fuktige bleie. Med tredjemann resignerte jeg helt. Jeg husker jeg hadde en venninne på besøk en sommerdag jeg var alene med barna. Bleia hans var så tissetung at den nesten rakk ham til knærne. Litt forsiktig sa hun:

– Eh … den bleia hans … Kanskje på tide å skifte den, eller?

Da kom tårene. Det var varmt. Jeg var trøtt. Jeg følte det som om jeg svømte rundt i et hav av rene og skitne bleier og det var ikke havn noe sted. Jeg orker ikke, hulket jeg. Jeg orker ikke flere bleieskift!

Hun tok det for meg. Jeg har ett barn, sa hun, bare legg deg ned og hvil. Det er sånne øyeblikk du aldri glemmer. Signe henne.

Nå er alle barna ute av bleiene. Heldigvis. Eller … For nå sitter de på do i evigheter. Alle fire. Altså, dette er et mysterium for meg. Når man er ute på byen er det alltid milelange køer foran jentedoen. Menn spaserer ut og inn av døren til sin do og er ferdig på under et minutt. Mens på hjemmeplanet snur alt. Mine venninner er aldri borte i tre kvarter når de skal på do. Menn, derimot …

Dette har vært et tema på mange jentekvelder. Hva GJØR de der inne? Hvorfor i all verden sitter de så lenge på do? I en periode da barna var mindre måtte ofte min mann på do midt i stresset med at vi skulle komme oss ut. Eller når barna skulle legge seg. Til slutt lurte jeg på om han planla det. Jeg ba barna om å banke på døren og kommandere ham ut. Og når det ikke virket sendte jeg hissige lapper under dørsprekken: Hva driver du med der inne?? Kom ut!!! Hvorpå min mann brølte tilbake: ”Er det ikke mulig å få være i fred på dass engang!” Og jeg svarte på konstruktivt vis: ”Jeg får aldri være i fred på do, jeg! Barna hyler og skal inn. Dessuten tillater jeg meg rett og slett ikke å sitte på do så lenge som du gjør. Nå tror jeg at jeg vil bytte inn din dotid med litt fritid. Så det blir likt her, på en måte. Dotid telles fra nå av som en egentid!”

Han lurte på om jeg var blitt gal. Og det var jeg sikkert også. Halvgal, i alle fall, av mye jobb og lite søvn. Nå kan vi le av det. Og det er ikke tabu og flaut å snakke om dogreier lenger. Heldigvis fulgte jeg aldri opp min impuls om å henge opp et skjult kamera på do. Det der dogreiene til menn får bare være et av livets mysterier.

Jeg kunne kommet inn på andre doting også. Hvordan tre små gutter konsekvent treffer alt annet enn toalettet når de tisser, for eksempel. Men det skal jeg ikke gjøre. I stedet skal jeg runde av med en særdeles god nyhet. Vi reiser altså til Panama i ett år fra sommeren. Det er helt normal størrelse på leiligheten. Men vet du hva? Det er fem doer! Ja, du leste riktig. Det er faktisk en do til hver person i leiligheten. Bedre gave kunne jeg ikke ha fått. Det kjennes bedre enn det fineste SPA i verden. Jeg skal ha et toalett helt for meg selv, rent og tilgjengelig. Og hvem vet? Kanskje trives jeg så godt der inne at mannen min til slutt brøler: Hva GJØR du der inne, egentlig?

Ha en fin dag, uansett i hvilket rom du befinner deg!

Leave a Comment:

(2) comments

June 27. May 2014

Du er herlig 🙂
Æ dør av latter!!!:) Du beskriver situasjoner jeg har opplevd mer enn en gang.
Bare et par dager siden jeg kom over denne nettsiden og livet med 4 barn på 2-4-6-8 år ble plutselig litt mer levelig 😉

Reply
Marianne 15. June 2014

Haha – herlig! Vi har avansert fra et hus med 1 toalett til 3. Milde himmel for en forskjell! Nyt Panama og toalettene! Naturen, menneskene og havet der er heller ikke så verst 🙂

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: