Slapp av – det er trolig en fase

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Oct 30

Det er mye som er bra med å bli eldre. Noe av det beste er å få større unger - og oppdage at livet går i faser. Eller ungene, om du vil. Hver gang jeg var sliten og klaget min nød til svigermor, som selv har tre sønner, sa hun: Det går over. Det er bare en fase.

Ekspertartikler til besvær

Tenk om jeg hadde klart å tro på det. Men når man står midt oppi raserianfall om morgenen, med poden som nekter å ha på seg noe annet enn en innsausa spiderman-genser, og bare pirker i frokosten (jeg vil ha pannekaker!) og helst vil hoppe i stedet for å gå, hvert eneste skritt, er det så intenst og krevende at du føler det aldri skal ta slutt. Du føler du må gjøre noe, ellers kommer det til å være slik resten av livet. Så begynner du å lese ekspertartikler og oppsøke helsestasjoner og ringe en venn eller tusen. Selvsagt kan det være lurt - noen ganger får du nyttige tips som gjør tilværelsen lettere. Og det er gull verdt! Like ofte tror jeg det hjelper å trekke pusten dypt og gjenta det som bør være en hver småbarnsmammas mantra: 

Det er bare en fase.

Stresset uten grunn

Jeg stresset og bekymret meg mye de første årene, helt uten grunn. Jeg var sikker på at hvis jeg ikke jobbet hardt med disse trassanfallene, så ville han ende opp som en tyrann. Jeg trodde at hvis han ikke spiste grønnsaker til hvert måltid, ville han bli en potetgull-momsende slappfisk med mangelsykdommer. Jeg så for meg at han lå som tolvåring i en diger vugge, og jeg fremdeles fikk melkesyre i armene av å rugge ham i søvn.

Selvsagt ble det ikke slik. Det gled naturlig over, på et eller annet tidspunkt. Plutselig begynte han å spise grønnsakene sine (eller, noen av dem). Han fikk en kos - og la seg til å sove. Han forsto at han ikke kunne gå med spiderman-genseren 365 dager i året - i det minste at den måtte vaskes av og til. Han sa "ok" da jeg forklarte at vi ikke skulle ha sjokolade i butikken.

Magiske øyeblikk

Slike øyeblikk, da du forstår at barna er over en fase, er rett og slett magiske. Det øyeblikket du forstår at det virkelig er sant og ikke bare en falsk trøst: Småbarnslivet går i faser. This too did pass.

Denne setningen var det eneste venninnen min klarte å fokusere på da hun fikk barn med kolikk: Det er bare en fase. Det er bare en fase. Det er bare en fase.

Ingenting av det som sto i lærebøkene eller nettartiklene virket. Da var det bare å forsøke å overleve til det gikk over. Da jeg selv fikk barn med kolikk, et par år etterpå, forsto jeg nøyaktig hvordan hun hadde hatt det. Og jeg brukte mine egne overlevelsesstrategier. En av dem var en diger vibrator under madrassen. Den andre var å la ham sovne med en tåteflaske med varm melk. 

Ikke skjem ham bort!

Så var det en som sa: Pass på å ikke skjemme ham bort med den vibreringen. Hvordan skal han klare å sovne uten? Han burde ikke legge seg med varm melk. Kan han ikke få hull i tennene? 

Tenk om hun har rett, tenkte jeg da, og ble i tvil om mine skitne triks gjorde vondt verre. Kjære vene, tenker jeg nå. Trodde jeg virkelig at han måtte ha en diger vibrator under madrassen for å sovne - som 40-åring? Og angående hull i tennene - nå er alle felt, vi har lagt ut en formue for tannfeen, og voksentennene har kommet. Han er 12 år. Det er lenge siden han sluttet med tåteflaske.

Gullfiskbolle med bleiefisk

Småbarnstilværelsen kan føles som å svømme rundt i en gullfiskbolle full av bleier og grøt og skriking og ammeinnlegg - og så står det noen eksperter på utsiden av glasset og synser en masse om hvordan man bør svømme best. Kanskje det eneste man trenger i denne perioden er en påminnelse om at det store havet kommer - man er ikke innesperret i bollen for evig og alltid. Så får man bare svømme så godt man kan til den tid kommer.

Selvstendighetsalderen

Ta for eksempel den såkalte selvstendighetsalderen. Der hun forstår at hun er et menneske med en fri vilje - som selvsagt skal brukes for det den er verdt. Mange foreldre jobber seg halvt i hjel i denne fasen, med å få barnet til å skjønne at hun må forhandle, at mamma og pappa ikke mener å være slemme, som går inn i hver eneste kamp med hud og hår, og så pedagogisk de kan. Så en dag tenker de at de har lykkes. Barnet begynner å forhandle. Ser at det ikke bare er seg selv i verden. Jenker seg. Forstår. Velger sine feider.

Er det noe foreldrene har gjort riktig? Tja. Sikkert er det at hjernen til barn ikke klarer å regulere følelser, eller tenke forhandling, før de er over en viss alder, gjerne rundt fire år. Da får de får endelig tak i fornuften sin. Jeg husker ennå da minstemann sa ”ok, mamma” i stedet for å kaste seg sidelengs ned og brøle så det ljomet i veggene, da jeg sa han ikke kunne ha med seg Lynet McQueen-bilene i barnehagen. Vi hadde ikke gjort noe spesielt. Bare ventet og trøstet oss med at raserianfallene var en fase. Ligg og skrik deg ferdig, det er greit, jeg lager middag og kommer og ser til deg om litt. Nei, jeg kommer ikke til å svare deg mer nå. Du får ikke brus til maten og vi kan ikke ha pannekaker til middag hver dag.

Kresen-perioden

Så er det kresen-perioden, der mange barn griner på nesa av alt. Hos oss har vi ikke gjort en big deal ut av dette heller. Vi har den maten vi har. Det er ikke gurkemeie-suppe med vaktelegg og røkte biller - vi serverer vanlig mat som barna liker. Eller ikke. Uansett må de smake. I det minste sitte ved bordet - vi har en regel om at "barn venter på barn". Spiser de ikke får de vente til neste måltid. De sulter ikke, de blir bare sultne. Og som regel glir fasen over. De sitter ikke på restaurant og griner på nesa av alt på menyen når de blir voksne - og spiser pannekaker tre ganger om dagen. Høyst sannsynlig ikke.

...og (nesten) alt gled over

Nesten alt glir over. Men ikke alt. En av mine bruker totten fortsatt. Vi fikk så mange råd angående dette i sin tid - og advarsler om hva som kom til å skje hvis vi ikke fikk ham til å slutte. Skjeve tenner. Mobbet av skolekamerater. Sannheten er at han har rettest renner av alle tre. Og han blir langt fra ertet. For han bryr seg ikke. Her om dagen lo han litt av seg selv og sa: "Tenk så rart at jeg tok totten da jeg var baby - og så gjør jeg det fortsatt". Da benyttet jeg anledningen til å si: "Da er det kanskje på tide å slutte?". Han ristet på hodet og sa: "Niks. Jeg trenger`n fortsatt".

Klar tale. Og jeg bekymrer meg ikke. Jeg er ferdig med å stresse med sånt. Han sitter nok ikke på jobbmøte som trettiåring med kaffe og totten. Og gjør han det, så skal han ha for både mot og originalitet. Det trenger vi sannelig mer av i dette samfunnet.

Ingen smug-smokkere

Kjære medmamma, mitt budskap til deg er: Gjør det du kan for å overleve - til det går over. Og det vil det høyst sannsynlig gjøre, før eller senere. Ingen av mine unger sliter med pukkelrygg selv om de har sittet i vippestol. Ingen av dem har fått kroniske, rullende øyne selv om de har sett på uroer med batteri (en kolikk-mammas beste venn), og ingen står på dass i friminuttene og "smug-smokker".

Og til alle dere eksperter, som har buksa fulle av råd for hvordan man roer ned rabiate treåringer, får toåringen til å spise næringsrik middag, venner poden av med smokken eller får våkenatten til å bli en nytelse (ref. en absurd artikkel jeg nettopp leste) - ikke glem å opplyse om at dette er en fase også. At hvis rådene deres ikke har den effekten dere ønsker, og absolutt ingenting hjelper, så vil det høyst sannsynlig gå over av seg selv.

Alderen har skylda

Det er lov å trøste seg selv i mellomtiden. Kanskje kan det hjelpe å synge en sang? Jeg har laget en uperfekt en, med god bruk av nødrim, som du kan tralle på når tungsinnet tar deg:

Alderen har skylda (melodi: "Fylla har skylda", Tom Mathiesen og Herodes Falsk)

Når du ikke får sove, og ingen en god natt deg kan love, alderen har skylda.

Når alt du hører er skriking, og du ikke orker bilder av uthvilte mammaer med masse facebook-liking, alderen har skylda.

Når ungen ikke spiser, og bare sutrer og griser, alderen har skylda.

Når hun står opp i otta og roter i skuffer og skap,  og du savner tiden du kunne være lat, alderen har skylda.

Når alt er nei, og du ikke forstår at en treåring kan være så seig, alderen har skylda.

Når alt ungen gjør er å mase, og du selv har lyst til å rase, alderen har skylda.

Alderen har skyyyyyylddaaaaaaa (gå gjerne opp på slutten her og syng av full hals - det hjelper!)

Trøsteklem fra Antisupermamma


PS! Jeg har gitt ut bok siden sist: Nærhet i tastenes tid. Synes du nærheten til barna, eller mannen din, kan være vanskelig? Føler du deg mer nær et barn enn et annet? Jeg tar opp temaet her, til refleksjon og ettertanke, og med konkrete tips:

Ja, jeg vil gjerne lese mer om denne boken!

Leave a Comment:

Leave a Comment: