Alene. Sammen.

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Apr 04

Det er smertefullt når barna oppdager verden. Jeg mener ikke når de tar sine første skritt på et mykt gulv med mammas hender rundt kroppen. Eller er på sin første Sydenreise med bamseklubb og langgrunt basseng. Eller leier mor og far til første skoledag, med finskjorte og skinnende ransel på ryggen.

Jeg mener når de oppdager verden. Sosiale skjevheter, krig, miljøødeleggelser. Alt du har forsøkt å beskytte dem mot så lenge du har kunnet, Og brått rives sløret vekk og barna ser realiteten. Hele bildet.

Lyver ikke om livet

Jeg lyver ikke for barna mine. Jo da, jeg sier at jeg bare spiser sjokolade på lørdager (og gafler innpå en firkløver når de har lagt seg). Insisterer på at tannfeen finnes og putter mynter i glasset deres. Sånt. Senere vil de finne ut at dette ikke er sant. Det vil de komme over. Men selve livet, det lyver jeg ikke om. Jeg tror ikke på å late som verden er annerledes enn den er. Jeg tror på å stå i ubehaget og angsten med barna når de ser det utilslørte bildet. Uansett hvor vondt det er. 

Og jeg tror på å vise dem verden, ikke bare tivolier og hvite strender. I påsken for eksempel, tok vi med barna til Marrakesh. Samtidig som vi reiste skjedde terrorangrepet i Brussel. Det var flere som advarte oss: Er det ikke farlig å reise til et muslimsk land nå? 

Barn uten filter

Det i seg selv, at enkelte går rundt og tror noe sånt, er grunn nok alene for å reise dit.​ Jeg vil aldri at barna mine skal få en "oss og dem"- tankegang. Vi bor på samme klode, med tilfeldige grenser. Og tenk om noen skulle fordømme hele Europa på grunn av noe en gruppe nordmenn har gjort, og resten av Europa fordømmer? 

Det var et kultursjokk. Som å komme til en annen planet. Eseler og mopeder og hest og kjerre og biler og busser i skjønn forening på veiene. En kakafoni av lyder. Lukten av krydder, bensin, urin, grillmat. Støv og hete. Markedene, der folk kommer opp i ansiktet ditt og vil selge deg alt mulig, eller få deg til å holde aper og kobraslanger. 

Etter hvert vennet vi oss til det. Og folk var vennlige overalt, enten vi kjøpte noe eller ikke. Men det var noe vi ikke vennet oss til. Synet av fattigdom. Overalt. Brutalt og utilslørt. Tett på. Små og store hender som strakte seg ut fra gatehjørner og papptak. Glassøyne, halve bein, skitne føtter. To av barna våre håndterte det greit, selv om de syntes det var vondt. Den tredje har alltid vært ekstra sensitiv. Han har ikke de samme beskyttelsesmekanismene, de nødvendige filtrene, og alt går rett inn.

Eksistensiell angst​

Han følte seg syk. Fikk vondt i magen. Ble kvalm. Innimellom måtte han se alle andre steder. Vi måtte gå andre veier. Kan jeg gi dem noe, sa han. Ja, sa vi. Du kan gi dem noen mynter. Det redder ikke liv, men det hjelper litt. 

Det er på sengekanten det kommer. Nei, jeg sitter ikke i to timer og empatiserer med en unge som fikk mindre lørdagsgodt enn de andre. Men jeg tror vi som foreldre klarer å skille klinten fra hveten. Og når den eksistensielle angsten kommer, da vil jeg være der. Den angsten vi alle baler med, i større eller mindre grad, og forsøker å fortrenge. Vissheten om hvor sårbare vi er. At livet ditt, og til dine nærmeste, er uutholdelig skjørt. At det ofte er tilfeldigheter og flaks som skiller mellom et liv i harmoni og et liv som er så vondt at det ikke er til å bære. For vi kan ikke beskytte oss mot livets hendelser. Og det er helt demokratisk. Ingen kan kjøpe seg ut av sykdom og død. Vi er utsatte, alle som en.

Det sårbar​e mennesket

Det er merkelig, hvor mye vi forsøker å skjule og fortrenge dette faktum. Late som vi er sterkere og mer usårlige enn vi er. Men ingen av oss er det. Å være menneske er det samme som å være sårbar. Uansett hvor mye penger vi har, hvor mye vi har trent eller hvor sunt vi har spist, kan vi alle dø av en murstein i hodet, en bil som skjener over i feil felt eller en hjertefeil vi ikke ante at vi hadde.

Jeg tror livet blir bedre hvis vi klarer å akseptere dette, fremfor å forsøke å shoppe elle ruse oss bort fra det. Da kan vi kjenne på hva som virkelig er viktig for oss, i dette vindkastet der vi streifer jordoverflaten. Det er derfor jeg synes det er viktig å snakke om døden, med både barn og voksne. Fordi det kan få oss til å leve sterkere. Fordi det kan bringe oss nærmere det som betyr noe. Og hva det er, det er det bare du som vet. Det kan jeg ikke fortelle deg. Ikke mine barn heller. Men jeg kan kanskje hjelpe dem med å lete.

Teppet blir revet vekk​

Så når sønnen min opplevde dette, at teppet ble revet vekk, så forsøkte jeg ikke å henge det opp igjen. Med ham kan jeg ikke det uansett. Han godtar ikke lettvinte svar, dessverre og heldigvis. Da svarer han bare: Men hvordan vet du det, mamma? Og da kan jeg ikke svare. Det ville være en løgn. Lik de fleste andre mennesker, vet jeg nesten ingenting. Så hvorfor skal jeg late som?

Spørsmål på spørsmål gjennom tårene: Hva er vitsen med å leve når vi bare skal dø likevel? Hva er meningen?

- Det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om det finnes en mening.

- Men hva er det jeg skal?

- Det vet jeg heller ikke. Det må du finne ut selv.

Stille. Den stillheten der jeg blir kvalm, nesten ikke får puste, kjenner ryggen stramme seg. Jeg vil så inderlig gjerne henge opp teppet igjen, forsøke å gjøre godt. Men jeg vet at det han trenger, selv om han ikke vil, er at jeg står i ubehaget sammen med ham. 

- Hva er meningen for deg da, mamma?

- Å være noe for andre. Fortelle historier. Og være sammen med dere, selvfølgelig. Familien min. Og vi er jo familien din også?

- Ja, Men dere skal dø, dere også.

- Det er riktig. Og det vil gjøre vondt. Jeg gruer meg selv til mormor og bestefar går bort. Men når pappa og jeg dør håper jeg du har funnet din egen familie. En flokk som er riktig og viktig for akkurat deg. Da kan det bli lettere å bære. Sånn som alt blir lettere å bære når jeg har dere.

- Men hva hvis jeg ikke finner noen? Og hva skal skje med verden? De rike er slemme mot de fattige, menneskene er slemme mot dyrene, vi ødelegger planeten, det er krig overalt … 

Sammen i aleneheten

Han blir overmannet av gråt igjen. Og jeg kjenner hvordan det smitter. Jeg føler på min egen angst for døden. For å miste ham, Eller et av de andre barna mine. Og jeg tenker på alle som ikke har mulighet for å være sammen med ungene sine. Som har fått dem revet brutalt vekk i en bilulykke. Må vaske på andre siden av jordkloden for å forsørge dem. Ikke har annet valg enn å adoptere dem bort. Har mistet dem i kreft.

Jeg legger meg ned ved siden av ham. Tar hånden hans. Og tillater meg selv å gråte. Sier at akkurat sånne tanker hadde jeg som liten. Jeg har dem ennå. Det eneste som hjelper meg er å tenke at vi har "her og nå". Alt annet er en illusjon. Og her og nå er vi sammen. Og kanskje er det noe av det fineste med å ha familie. Av vi kan være sammen i aleneheten.

Gråten stilner. Spørsmålene forsvinner. Han legger seg med hodet tungt på brystet mitt. Og jeg kjenner på dette jeg egentlig ikke orker å kjenne på, fordi tanken er så ulidelig. Det vondeste av alt. Uansett hvor glad vi er i hverandre, så skal vi engang miste hverandre. Det er uunngåelig. Og nå vet han det også. Med hele seg. Og alt jeg kan håpe på er at jeg dør før ham og når han ikke trenger meg like sterkt lenger. Når vingene hans er sterke nok til å fly selv og han kan bygge sitt eget rede.

Redd for å bli alene

Jeg er så redd for å bli helt alene, sier han. Tenk om noe skjer, og jeg er den eneste igjen på jorden. Eller dere dør, jeg blir fattig og ingen vil hjelpe meg. Hva gjør jeg da?

Jeg kjenner det myke håret hans mot haken. Og husker da han ble født. Alt det gylne håret som omkranset det lille fjeset. Jeg følte meg i ett med ham da. Men sannheten er at vi fødes alene og dør alene. Likevel, jeg var der for ham da han fylte lungene med luft og skrek for  første gang. Og kanskje holder han meg i hånden den dagen jeg trekker pusten for siste gang. 

På vandring

Han sovner. Neste dag fortsetter påskedagene med frokost og turistattraksjoner og markeder. Han får flere mynter å gi til de som tigger. Jeg aner ikke hvem som trenger det eller ikke. Men er det virkelig noen som frivillig sitter og tigger, dag etter dag, skitne og en meter under oss andre - når de har et annet alternativ? Det klinger ikke riktig. Derfor sier jeg ingenting. Og vi har råd til å gi penger, selv om vi ikke er rike. Vi har mat og seng og råd til å kjøpe det vi trenger. 

Så han vandrer videre. Snakker om at når han blir rik så skal han hjelpe de fattige. Slippe ut dyrene han ser på markedet, som er innesperret i små bur i heten. Han trøster seg selv ved å fantasere, visualisere. 

Glimt av kjærlighet​

Flere klemmer og kysser ham. Får tårer i øynene. Han smiler, men ser fremdeles trist ut. Men så, etter et par dager, kommer han løpende tilbake til meg og sier at han er varm i hele seg. For han har sett noe fantastisk!

- Det er flere som gir til de fattige, mamma. Jeg så en dame som ga mange mynter!

Jeg blir også varm i hele meg. For jeg kjenner så inderlig godt den følelsen. Når man får disse glimtene av kjærlighet, når man ser uforbeholden giverglede. Oppdager at verden er et godt sted også. Tross alt. Og kanskje må man ha opplevd mørket for å se disse glimtene, og sette pris på dem.

Snill og naiv

Verden er full av kynisme og grådighet. Ja, det kan fremkalle angst og motløshet. Derfor er det lett å lukke ute alt annet enn det som er trygt og varmt og nært. Men husk at det finnes en verden der ute, og at du er i ferd med å oppdra neste generasjon. Jeg håper mine barn forblir snille og naive så lenge de kan. Faktisk forsøker jeg å bli mer snill og naiv selv. For det er motpolen til kynisme og grådighet. Derfor tror jeg det kan være med på å redde verden. Ja, så naiv er jeg. Heldigvis.

At barna mine kan bli utnyttet? Sikkert. Jeg tror også de vil møte ekte takknemlighet. Og føle at det de gjør for en annen virkelig er verdt noe. Allerede nå har sønnen min oppdaget noe viktig, tror jeg: At det å være noe for andre mennesker er grunnleggende viktig for oss. Det gir en følelse av egenverdi, av å være til nytte, av å være noe som behøves her i verden. Og det gleder og varmer mer enn en ny Canada Goose-jakke. 

Naiv klem fra Antisupermamma

PS! I boken min, "Antisuper - leve best mulig som et helt vanlig menneske" skriver jeg konkret om hvordan du kan stå i ubehag med dine barn, lære deg å omfavne ditt uperfekte liv og håndtere ekstensiell angst. Her kan du lese mer om boken, som i disse dager er i ferd med å oversettes til engelsk: Antisuper-boka!

Alene. Sammen.

Leave a Comment:

(13 ) comments

Renate Andersen 4. April 2016

Så vakkert, klokt og trist. Men aller mest vakkert.

Reply
    Kristine Henningsen 7. April 2016

    Tusen takk, Renate 🙂

    Reply
Anita 5. April 2016

Dette innlegget gikk rett hjem hos meg! Har også en sønn som er sensitiv og myk ,og så utrolig reflektert. Vi snakker om sånne tema ofte. Vi snakket om lille Hope. Som er like stor som lillebror, men som ble kastet på gaten av sine egne foreldre. Vi snakker om ondskap, urettferdighet og døden. Jeg lyver heller ikke. Prøver å trøste på samme måte som jeg trøster meg selv. Ved å se at det finnes godt i verden også, ved å hjelpe der vi kan,og å huske på at det som er viktig er ikke hvordnan vi en dag skal dø, men hvordan vi lever. Hver dag

Reply
    Kristine Henningsen 7. April 2016

    Tusen takk, Anita! Glad vi kan dele 🙂

    Reply
EliasMamma 5. April 2016

Så sterkt. Nydelig. Trist. Som et hypersensitivt menneske og mor til en gutt på 5 som også viser veldig empatiske og sensitive trekk, så var dette en tankevekker og motivasjon til å prøve å tørre å stå i ubehaget. Takk for en flott blogg

Reply
    Kristine Henningsen 7. April 2016

    Takk tilbake – nå blir jeg rørt og glad 🙂

    Reply
Anette 5. April 2016

Du er så flink til å formulere, til å fortelle. Eg er så enig med deg i mykje av det du skriv. Har lest boka di, men trur eg må lese den en gong til! 😉
Tusen takk for at du deler og gir oss andre håp og tru!

Reply
    Kristine Henningsen 7. April 2016

    Tusen takk tilbake, Anette 🙂

    Reply
frøydis 5. April 2016

Marokko er et velfungerende land i forhold til flere andre i nordafrika. Min mann er drrfra og jeg har reist mye der og opplevd det samme som dere i Marrakesh. Men også all vennligheten og gjestfriheten som er så raus i arabiske land. Denne rausheten kan gi oss noe å tenke på når de villig innbyr på det lille mange har, men allikevel vil dele med oss. Det setter givergleden i nytt perspektiv. Du skriver og skildrer vakkert. Det vakreste er deg. Du er en klok mor som ikke skjuler, men deltar i ditt barns sorg over det triste.En klok og kjærlig mor. Dine vil nok klare seg bra. For du forteller og oppmuntrer til å være åpen og raus. Og du har ikke alle svara for ingen har det. Ærlighet holder når den deles i kjærlighet. Jeg er rørt selv om jeg har reist i Marokko og Egypt på kryss og tvers de siste 15 åra og kjenner godt det du skildrer. Takk….Dette var givende å lese.

Reply
    Kristine Henningsen 7. April 2016

    Tusen takk, Frøydis! Nå ble jeg både rørt og glad 🙂

    Reply
Stine Sveen 7. April 2016

Tusen takk for et fantastisk innlegg med mange kloke og sterke ord. Jeg ble rørt!

Reply
Mari Giske 13. April 2016

Du skriver levende og godt, og jeg er som oftest veldig enig i det du skriver. Men her må jeg si at jeg ikke deler ditt syn på at barn ikke skal skånes. Ingen av oss er egentlig skapt for å ta inn så mye av den elendigheten vi står maktesløse overfor. Vi skulle opprinnelig bare forholde oss til flokken vår. Vi voksne må jo ta innover oss en verden som til dels er grusom og som vi ikke kan gjøre noe med, men det er overhodet ingen vits i å utsette barna for dette. Nå vet jeg ikke hvor gammel sønnen din er, men med et sensitivt barn ville jeg holdt tilbake enda lenger.

Jeg var en gang på et tankevekkende foredrag med Godi Keller. Han sammenlignet barn med stiklinger. Du vet hvordan vi sår frø på kjøkkenbenken og lar plantene vokse seg til en viss størrelse inne før vi setter dem ut? Sånn er det med barn også. De trenger et mentalt apparat til å ta i mot det grusomme der ute, og når de har det, er de klare. Setter vi dem ut i hagen for tidlig vil det skade dem, og holder vi dem på kjøkkenbenken for lenge vil de slutte å trives. Jeg oppfordrer deg som er så reflektert til å tenke litt over dette. Det er nemlig ikke å lure barna. Det er bare å beskytte dem – på samme måte som jeg vil gå ut i fra at du ville tenke når du nekter dem å se en film med 18-årsgrense.

Reply
Grethe 6. April 2017

❤️

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: