To ting barna dine trenger

By Kristine Henningsen | Diverse

Jun 20

Jeg satt hos terapeuten min og gråt. Dette var i perioden da jeg tok min gestaltterapeut-utdanning og måtte ha 90 timer egenterapi. Jeg trodde ikke jeg trengte det. Etter hvert var jeg glad for hvert eneste minutt. 

Trestemt behovskor

Jeg hadde tre små, og minstemann hadde så vidt bikket året. Vi hadde en bikkje fra før, som la ekstra vekt på den tunge samvittigheten. Jeg følte ikke jeg strakk til på noe vis. Ungene var et trestemt kor av behov, jeg løp og løp, tøyde meg i alle retninger, og etter hvert ble det overload innvendig.

Det endte oftere og oftere med eksplosjoner. Stresset, uroen, bekymringene, søvnløsheten, maset, alt la seg lag på lag innvendig - og så blåste lokket av.

Følelsesmessig hangover

Etterpå led jeg en følelsesmessig hangover. Jeg følte meg som verdens verste mamma, som aldri kom i mål med alt jeg ville gjøre for barna, ikke klarte å gi dem det de hadde behov for, og attpåtil ble rasende.

Så der satt jeg hos terapeuten og gråt. Igjen. Jeg får det ikke til, hulket jeg. Hva er det du ikke får til, sa han. Å gi dem det de trenger, sa jeg. Hva er det de trenger, sa han. 

Jeg begynte å ramse opp: Økologisk mat. Lesing på senga. Pedagogisk hjelp med leksene. Pysjfest med kompisene. Turer i skogen. Smilende tilstedeværelse og hjemmebaktkake på titalls sommeravslutninger ... 

To ting barna trenger

Terapeuten ristet på hodet. Alt det der er bare bonuser, sa han, som du kan gi hvis du har overskudd til det. Det er kun to ting barna virkelig trenger: Trygghet og grenser. 

Han gjorde meg også oppmerksom på at barn er grenseløse i sine behov, og at det var min oppgave å sette grensene. 

Da senket skuldrene seg. Langsomt, men sikkert. For det ga mening. Jeg forsto at alt jeg ga - ved bare å være rundt barna mine, sette grenser og passe på - var det eneste viktige for dem. Så hvorfor stresset jeg meg i hjel med alt annet, og målte meg selv og andre ut fra dette?  

Det var meningsløst. Og ble barna noe mer harmoniske og takknemlige av alt jeg stresset med?

Tvert i mot. Jo mer de fikk, jo mer krevde de og jo mindre takknemlige ble de. 

Stoppet kappløpet

Så jeg stoppet kappløpet. Og klarte å roe ned. Det tror jeg var bra, for både ungene og meg. Jeg var blidere og mer i vater. Så ble de det samme.

Jeg begynte å tenke over alt jeg gjorde fremfor alt jeg ikke gjorde. Alt fra å gi en nattaklem til å blåse på et sår til å smøre på en skive. Listen ble uendelig lang, over ting jeg ikke hadde med i det gamle regnskapet mitt. Alt som var selvfølgelig - for mine barn.

Men langt fra alle barn. I Norge finnes det barn som drømmer om en mamma som kommer og sier god natt. Som gruer seg til å komme hjem fordi de ikke aner hva slags humør pappa er i. 

I andre deler av verden finnes det barn som bor på gaten. Som har mistet foreldrene sine og ikke har andre til å ta vare på seg. Det fikk vi se på nært hold da vi bodde en måned i en SOS-barneby i Nepal. 

Mistet det viktigste

Disse barna har mistet det viktigste av alt: Mamma og pappa. En syv år gammel gutt som har sett på at mammaen døde av kreft, og etterpå at faren langsomt drakk seg i hjel. En fire år gammel jente som lå 18 timer under sin mor mens huset raste over dem, og kom ut levende, mens moren var død. To søstre som bodde på gaten, etter å ha sett begge foreldrene dø under jordskjelvet. Tiåringen tok strøjobber for å få mat til seg og lillesøsteren. Om kvelden krøp de sammen under et telt langs veien for å holde varmen. Og passe på hverandre.

Disse barna mangler det helt vesentlige: Trygghet og grenser.

Heldigvis kommer mange av disse barna til en SOS-barneby, der de får en ny start i livet. En mamma som skal være deres for alltid. Et hus der de kan bo med sin nye familie, både blodssøsken og nye søsken. Noen som ser dem, er der, plastrer og heler. Og slik blir vingene deres langsomt reparert. Arrene har de med seg. Det får dem til å huske, og kan bidra til at de hjelper andre som har fått vingene sine revet i stykker.

Omringet av kjærlighet

Jeg var forberedt på å møte reserverte barn i SOS-barnebyen. Utagerende, skeptiske, aggressive, sorgtunge. Alt annet enn de varme, åpne, givende ungene som tok oss i mot. Hvordan kunne de være så harmoniske med en slik bagasje i livsryggsekken? 

Fordi de er omringet av kjærlighet. Den kjærligheten som ligger i trygghet og grenser. Et øye i vinduet som følger med. En arm over skulderen når man kjenner seg sårbar. Noen som vet, som har vært der du er nå, og bare ved å være rundt deg med sine helede vinger forteller deg at dette vil gå bra. Hos oss skal du få alt du trenger. 

Og det er ikke tusen fritidsaktiviteter eller en Espelid på speed eller en gratis privatsjåfør. Tvert i mot må barna i SOS-barnebyer bidra i familiens daglige gjøremål - vaske klær, lage mat, hjelpe yngre søsken med lekser, plukke grønnsaker i hagen.

Ingen klager - det er selvfølgelig at alle gjør oppgavene sine. Barna har en klar rolle i familien. Deres funksjon er viktig. De har en verdi i fellesskapet.

Bedre enn hjemme?

Det eneste som var skremmende med oppholdet i barnebyen? Barna så ut til å ha det bedre enn ungene hjemme. Da vi skulle reise gråt alle tre. Ennå spør de om når vi skal tilbake.

Jeg tror de fikk noe i barnebyen som vi har mistet her hjemme. Alt som kom før hverdagen ble fylt med tekniske duppedingser og militær organisering. I barnebyen løp ungene rundt, snuste inn livet, utforsket og oppdaget nye stier, i full frihet. De ble som blomstene rundt seg - i full blomst fordi de bare kunne være. Sammen og hver for seg.

Og rundt var husene, og de voksne, som en trygg ring rundt fugleunger som har begynt å prøve vingene. Vi spjelker deg hvis du faller. Kom inn når det er mørkt, alle har en plass i redet.

Slik blir barna sterke og flyvedyktige. Gir du barna dine denne gaven, et rede og et sted de kan fly, så gir du dem alt. 

Klem fra Antisupermamma

                                                                                         Barna våre blomstret i SOS-barnebyen

PS! Vil du se mini-dokumentaren fra oppholdet vårt i SOS-barnebyen i Nepal? Trykk på lenken under (husk kleenex!):

https://www.sos-barnebyer.no/antisupermamma-film

Leave a Comment:

(2) comments

Christine 20. June 2018

Kjempefint innlegg, akkurat som alt det andre du skriver. Jeg streber alltid etter å være en bedre mamma, men føler meg utilstrekkelig. Noen ganger må jeg se på det jeg får til istedet for det jeg ikke får til. Jeg er enig i det du skriver om trygghet og grenser. Samtidig kom dette opp i hodet mitt mens jeg leste(forøvrig ikke ment som noen kritikk, men heller som en refleksjon og er ment for å filosofere over akkurat dette): hva er trygghet? Har du noen tanker rundt det? Jeg er genuint interessert i å høre andres refleksjoner rundt det. For det er dette som er hovedjobben min, å skape trygghet. Jeg oppdaget imidlertid mens jeg leste at jeg tror jeg gjør alle de bonustingene og tenker at det er DE som skaper trygghet. Alt er jo relativt, har jeg lært.

Reply
Skogfrue 20. June 2018

Jeg savner den tida. Da det var en mamma i hvert hus, og det bare var å leke hvor som helst fordi det var en trygghet i henne som kom ut med saft eller plaster, uansett hvem sin mamma hun var eller hva vi trengte. Og i den ene pappaen det ene stedet som lærte oss fotball og den andre pappaen det andre stedet som tok oss med på skikarusell og den tredje pappaen det tredje stedet som lærte oss å slå salto på gresset og holdt oss så vi ikke falt på hodet i prosessen. Det var alltid noen. Det var alltid mange, faktisk. Denne generasjonen får ikke like mye av det, er jeg redd. Nå er alt låst til barnehageavdelinger og klassetrinn.

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: