Amme eller ikke amme

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Aug 01

De som har hengt med her en stund vet at jeg slet med å amme mine barn. Jeg tok ikke lett på det. Langt i fra. Jeg var fast bestemt og sikker på at jeg skulle klare det. Og så var det bare ikke nok melk i jurene. Jeg kan le av det nå. Men under barseltiden gråt jeg mye og følte meg mislykket. Ukvinnelig. Som en defekt melkeku. Det hjelper ikke akkurat at man føler seg som en kriminell når man tar frem plastflasken med morsmelktillegget.

Illustrasjon: Tom Sølberg

Illustrasjon: Tom Sølvberg

 

Jeg tror de aller fleste kvinner ønsker å amme. Vi vet det er det beste for babyen. Det er billigere, enklere og mer praktisk. Men for min del, etter x antall døgn på sykehuset der de vrengte brystvorten inn i barnets munn og sa jeg måtte fullamme før jeg kunne reise hjem (jeg følte at jeg var i et ammefengsel), og med like mange brystbetennelser og trøskeangrep, ga jeg opp. Frem til da hadde jeg fått beskjed om bare å amme mer, så ville alt bli bedre etter hvert. Jeg ville få mer og mer melk. Men etter mange dager, uker, en skrikende baby, og en halv dag med kun pumping på agendaen, så jeg årsaken. Knapt en desiliter i glasset. Det var ikke nok til en kattunge engang.

 

Siden denne episoden har dette vært en av mine kjepphester med Antisupermammabloggen – å trøste alle som er i tilsvarende situasjon. Som ikke får det til og føler det som et nederlag. Det å være nybakt mamma har blitt en prestasjon. Og du skal helst være sprekkeferdige av lykke over den lille babyen, ellers er det noe galt med deg. Jeg var ikke spesielt glad heller, og jeg aner ikke om det har noe med ammingen å gjøre. Samme kan det være. Det var som det var – og nå er det er annerledes. Heldigvis. Jeg kan bruke erfaringen min til å trøste andre – kanskje få de mørke barselskyene til å sprekke opp litt.

 

Illustrasjon: Tom Sølvberg

Illustrasjon: Tom Sølvberg

Og nå har det skjedd noe som jeg gjerne vil dele. Noe som fikk meg, ”halvammeren”, til å føle meg som en superammer. Og som fikk meg til å kjenne på mine egne fordommer – som jeg ikke ante at jeg hadde. Dette var under en barnebursdag i Panama. Vi mammaene kom inn på fødsler over noen lyseblå cupcakes . Du vet, epidural som bare virker på en side, underliv som ikke vil gro, ”utvidelsestider” som varer i en uke,  og annen snacks som får pappaene til å skygge banen. Og så gled det naturlig over i amming. Først fortalte mammaen fra Texas meg at hun hadde ammet sine to barn. Men halvparten av venninnene hennes hadde ikke gjort det. Ingen lager noe oppstyr av det. Klarer du ikke, klarer du ikke. No big deal, som hun sa, du bare gir dem ”the formula”. Og nesten alle bestilte keisersnitt, så de kunne velge når barnet skulle ha bursdag og ikke få underlivet ødelagt. Og da tok gjerne legen babyfettet med det samme (”I mean, when youre already operating, you might as well …”). Så var det kvinnen fra Tyskland, som ventet sitt andre barn. Hun hadde ikke villet amme sin sønn og ikke kom hun til å amme datteren heller. Hun ville fortest mulig ha de pillene som tørker ut melken, etter alle skrekkhistoriene hun hadde hørt om blødende brystvorter og sånt. Mammaen fra Australia sa at hun hadde ammet datteren, men ikke sønnen – han kom så tett på at hun rett og slett ikke orket. Skuldertrekk. Men mammaen til slutt, fra Canada, toppet hele cupcakeslaget. Hun sa at det aldri hadde vært noe alternativ å amme. Da hadde hun gått med barnet inni seg i 9 måneder og det fikk sannelig være nok. Nå ville hun røyke og drikke alkohol igjen. Ikke spiste hun spesielt sunt heller, så brystmelken hennes kunne neppe være bra for babyen.

 

Jeg mistet munn og mæle. Det er svært sjelden. Så kjente jeg på mine indre fordommer. Det håper jeg også er sjeldent. Impulsen min var å si: Du vurderte ikke å spise litt sunnere da? Men da var hun allerede i gang med å argumentere. Barna til venninnen hennes, som hun hadde ammet til fulle, hadde alle slags helseproblemer. Hennes derimot, hadde ingen. Snart 30, begge to, og friske som fisker.

 

Så måtte jeg bare le. Og jeg nøt den sjeldne, lille stunden der jeg følte meg som supermammaen – den mest ordentlige av dem alle. Surrealistisk opplevelse. Og hvem var jeg til å fordømme noen? Jeg har måttet spise i meg mye av det jeg har ment og sagt før jeg fikk barn. Dessuten – se på det fra en litt annen vinkel: Denne dama koste seg mye mer enn meg under barselperioden. Og hun har trolig noen veldig avslappede barn som har lært seg å lytte til egne behov. Det er også en gave.

 

Det er flott med ammeråd, og selvsagt er brystmelk det beste for barnet. Det trenger vi ikke flere argumenter på. Men det er en stor prosentandel med flaskebarn rundt i verden også (flere enn jeg har trodd) som klarer seg vel så bra. Og når noen mammaer ikke får til ammingen, må det møtes med forståelse og respekt og gode alternativer. Man er ofte svært sårbar i en slik situasjon og attpåtil på en hormonell berg- og dalbane. De aller fleste vil det beste for sine barn, uansett hva de evner eller velger. Også antisupermammaer og defekte melkekuer.

 

Visste du at ..

 

… før i tiden hadde man ammekoner til å hjelpe seg? I perioder skulle man ikke amme i det hele tatt (jeg ble født i feil tiår!). En periode skulle man ikke gi barnet råmelken, altså det som kommer først når man ammer, fordi barnet kunne bli overvektig. Og da Antisupermamma ble født fikk hun sukkervann som første måltid.

God helg!!!

Leave a Comment:

(12 ) comments

Anne 1. August 2014

Åååh sååå herlig da!!!

Her spruta melken omtrent i det ungen kom ut og hun gikk ikke ned de “obligatoriske” nyfødtgrammene – nesten så jordmødrene regelrett lurte på hva jeg matet henne med! Men så: 4 uker senere! Bæææng!! Trøske og soppinfeksjon i puppene så det holdt i laaaaaange baner! Jeg holdt last og brast! Håndmelket i 2 uker bøyd over tåteflasker på kjøkkenbenken – for om kroppen ikke er rundjult nok etter 9 mnd redebygging og fødsel hvor man revner både her – så skal man jaggu meg tåle betente, infiserte og såre pupper og en stakkars liten baby som har så vondt i munnen sin pga all trøsken. Etter 2 uker bøyd over tåteflasker så streiket selvsagt ryggen og nakken! JEG KASTET INN HÅNDKLEDET!! Gråtkvalt løp jeg ut døren (pappaen var hjemme), googlet morsmelkerstatning og løp inn på butikken og rev med meg det jeg antok at jeg trengte! Løp hjem, mekker mme mens tårene trillet, puppene dirret, og babyen hulket sine slitne og sultne tårer! Og så: tåteflasken ble servert! Det ble stille! Den lille gurglet av glede!

Jeg fortsatte pumpingen en stund men så med en baby som vil ha mat heeeeele tiden, høstluften beit i puppene og søvnen uteble så gikk det opp for meg: OM hun får pupp halvparten av måltidene og flaske resten så SLIPPER jeg stresset med å finne en kafé som takler barnevogn, hylende baby som ikke får mat fort nok FOR DA KAN JEG HA MEDBRAKT i flaske!! Jenta er nå 10 mnd og har siste 6 mnd bare fått morgen og ettermiddag og gliser når hun er sulten og vi tar henne med på kjøkkenet for å blande mme! Mat er mat for de små: om det komme via pulver eller pupp spiller ingen rolle så lenge de blir mett og god! 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 1. August 2014

    Fantastisk og nyansert kommentar. Tusen takk for at du deler! 🙂

    Reply
Kjersti 1. August 2014

Hurra!!! 😀

Skulle ønske du skrev dette innlegget for snart 15 mnd. siden!!

Reply
    Kristine Henningsen 1. August 2014

    Beklager! 😉 Håper det hjalp deg litt nå også!

    Reply
sunnstart 1. August 2014

Fantastisk godt skrevet Antisupermamma!
At amming er topp er det ingen tvil om, alle vet at det er det beste, med helsemessige positive effekter på både barn og mor. Som ernæringsfysiolog-student kunne jeg sikkert skrevet en hel bok om hvor bra det er med amming!
Men selv om man ønsker, vil og tenker at man ´skal klare´, så blir ikke ting alltid sånn man hadde tenkt. Fordi vi lever ikke i en verden hvor alt er svart/hvitt! Og når det faktisk blir sånn at det bare ikke går, det er da det er viktig å ta et valg for deg selv. Er det grunnet smerter, kan man velge om man vil prøve å holde ut litt til, er det grunnet at det faktisk ikke går, ja da må man ta valget om å skru hodet på riktig vei igjen og faktisk innse at det ikke går. Det er absolutt ingenting i veien med deg. Du er ikke defekt, du er ikke mislykket. Du prøvde, og du prøvde igjen! Du gjorde det du kunne, og det var mer enn bra nok, selv om utfallet ikke ble akkurat slik du hadde håpet! Hipp Hurra for Antisupermamma!

Reply
    Kristine Henningsen 1. August 2014

    Tusen takk for nydelig og klok kommentar. Burde vært flere som deg 🙂

    Reply
Lena Magerøy 2. August 2014

Tusen takk for flott innlegg. Jeg fikk ikke til å amme så mye heller, men gudene skal vite at jeg prøvde! Det satt langt inne med førstemann å kaste inn håndkleet, men når jeg gjorde det, ble lillegull mett og fornøyd, og vi foreldre litt mindre utslitt og frustrerte. Jeg delammet i noen måneder. Med andremann gikk det litt lettere å starte med flasker, men fortsatt, flere år etterpå, stikker det i hjertet når jeg ser mødre som ammer….fælt at det skal være sånn….

Reply
    Kristine Henningsen 7. August 2014

    Jeg har det helt likt, Lena. Og deler den – det er fælt at det ska være sånn. Men det hjelper å dele, synes jeg. Trøst å være flere i samme båt 🙂

    Reply
Kærra 23. August 2014

amming er noen ganger , ofte roten til mye vondt ! eller mer riktig blir det å si at ammePResset er det! vet at selve ammingen kan/skal være kos(?) Men har fortsatt ikke opplevd dette da.. 7 uker nå og er det ikke det ene så er det det andre, for lite melk, pumper som en helt men det hjelper ikke.dessuten skriker hu fært ved puppen fordi det er slit og hun blir jo ikke ordentlig mett.. må gi flaske etter hvert måltid med noen unntak hvis hun er veldig trøtt og gud, å mye gode råd jeg får.. kan du ikke bare kutte ut flaska vil du ikke fullamme da? jo jeg vil det men når ungen skriker fra morgen til kveld fordi hu er sulten ?? bahh.. kvir meg for å ta frem den flaska hver gang jeg har besøk.

så føler deg på den 🙂 veldig avslappende å lese bloggen din foresten , får le ledd litt og ting virker ikke like katastrofalt alltid

Reply
Christine 29. December 2014

Hei!

Kunne ønske at jeg hadde lest dette litt tidligere. Har en sønn på 17 dager, jeg har slitt med ammingen fra dag 1. Jeg kunne aldri forestilt meg de følelsene som skulle dukke opp pga ammingen. Han får ikke sikkelig tak, hverken med skjold eller uten, så for at ungen ikke skulle gå enda mer ned i vekt begynte vi med nan på flaske. Jeg pumper og pumper, men det kommer liksom ingenting, og selv om til og med de på barsel sier at det er greit å gi seg nå, sitter jeg med en følelse av skam. Føler at jeg ikke har prøvd hardt nok eller lenge nok. Å føde var det enkleste, kunne pressa ut to til, om jeg bare hadde sluppet amminga. Jeg sier til meg selv flere ganger om dagen, at det blir folk av han også selv om han får nan (det ble folk av meg på nan), men sårheten og følelsen av å være mislykka som mamma fordi jeg ikke fikser ammingen vil bare ikke slippe taket.
Skal lese innlegget ditt en gang til, se om jeg kanskje føler meg litt bedre.

Takk.

Reply
Siv 22. February 2015

Sant og godt skrevet. Da jeg fikk min første, for snart tredve år siden, falt det meg ikke inn at jeg skulle få problemer med amming. Som forholdsvis fersk utdannet hjelpepleier i barsel -og spebarnpleie var det faktisk noe jeg så fram til. Fødsel gikk greit, og barselperioden startet. “Du som ikke har melk ennå trenger ikke ha henne inn til natt amming” var beskjeden jeg fikk på sykehuset den gang. Vel hjemme dag 5 etter fødsel var ungen støtt urolig. Telefonkontakt til ammehjelpen ble selsagt etablert. Legg til ofte, jo oftere, jo mer melk. Jeg leide brystpumpe og strevde dag og natt. Men det var ikke nok til at vesla ble mett. På set meste pumpet jeg ca 100 ml. Tilslutt var det barnets tante som tok affære og dro på apotek og kjøpte flasker og morsmelkserstatning.
Vel, det ble folk av henne også, og etter det har jeg fått 10 sunne og friske barn, som alle har fått morsmelkserstatning. Jeg har jobbet på barselavdeling i endel år, hvor vi hadde undervisning for nybakte mødre. Der ble vist en ammefulm som var ganske rosenrød, det var en mor som sto på ski i bunad med barnet i armene og stoppet og ammet i en snøfonn. Veldig naturlig or riktig, og alle kan amme… Bla bla. Jeg gråt mang en tåre over det jeg mente var å legge sten til byrden for de som faktisk ikke greide dette. Da min yngste ble født ga jeg beskjed om at hvis dette var så naturlig og at alle får til, så værsågod, prøv meg. Jeg har faktisk ikke nok melk. Tror egentlig jeg ikke har slitt med dårlig selvfølelse på grunn av dette, eller at jeg har trodd at ikke mine barn skulle fått ett godt utgangspunkt. Det er heller et savn jeg har hatt om å få ammet de, og nydt den unike samhørigheten og gleden i dette.
Nå er jeg bestemor, ei av mine svigermødre har fått mye hjelp sv meg med ammingen av eldste, mens min andre svigerdatter har fått hjelp med avlastning av barn da de er flaskebarn og vi har fått lov å låne bRna

Reply
    Kristine Henningsen 23. February 2015

    Tusen takk for at du deler og nyanserer! Det er godt for meg å høre at vi er flere – og at vi føler forskjellig rundt dette.

    Den ammefilmen har jeg hørt om, ja – og heldigvis ikke sett 😉

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: