Antisuper Atlet

By Kristine Henningsen | Antisuperdama

Apr 28

La meg si det med en gang: Jeg har aldri vært noen atlet. I ungdommen fortvilte min far fordi jeg strøk i gym (hvordan er det mulig, egentlig?) og jeg var redd for ballen. Ikke likte jeg å svette heller. Nei, da var det mer gjevt å smugrøyke ”bak blokka” og løpe etter gutter. Det var det nærmeste jeg kom idrettsprestasjoner i oppveksten.

Så flyttet jeg til Panama med familien. Og vi havnet i en triatlongruppe – en gjeng med sprekinger som trener til ulike triatloner rundt om i landet. Hvordan jeg havnet der er et mysterium. Min mann er en ivrig syklist, så den er logisk. Ungene deltok i barnetriatlon – de er også sporty anlagt. Jeg er pysesveklingen i familien. Men det regnet de kanskje ikke med da de vervet meg inn i gruppa.

Vel, det jeg ikke har i styrke, kondisjon og koordinasjon tar jeg igjen i overmot og impulsivitet! Så da jeg ble spurt om jeg ville ta svømmedelen i et nært forestående triatlon, der mannen min skulle sykle og en tredje fyr løpe, sa jeg ja.

Etter et par dager begynte jeg å tenke. Jeg kan jo ikke svømme? Det vil si – jeg kan ”sakte brystsvøm med hodet høyt hevet og lett angst i blikket”. Men jeg kan ikke crawle og er så langt fra noen konkurransesvømmer jeg kan komme. Og dette var altså snakk om 750 meter i røff sjø.

Nå var det for sent å snu. Jeg var påmeldt. Ungene var fra seg av glede. Mamma skulle endelig være med i en idrettskonkurranse! Og attpåtil på laget til pappa! Jeg gjør det for dem også, tenkte jeg, for å vise at jeg våger! Det viktigste er å delta, ikke sant?

Nå gjensto det bare å lære seg å crawle. På to uker. Via videoer på YouTube. Jeg prøvde alt. Tok med meg snorkel og sparkebrett i svømmebassenget – til ville fnis fra solbaderne rundt. Jeg prøvde å lære meg en avansert sidesvøm som brukes av Navy Seal – der de svømmer superhurtig i ”farlig farvann”. Jeg tror mer jeg lignet en hval som har tippet over på siden og febrilsk prøver å komme over på ryggen igjen.

Det var bare å gi opp. Jeg innså at jeg måtte gjøre hele som en sakte brystsvøm med høyt hevet hode. Ta det med ro, sa de andre, det er alle mulige svømmestiler der ute. Men det går uendelig sakte, sa jeg, og jeg vil ikke komme sist. Du kommer ikke sist, sa de, det er flere hundre som skal svømme og langt fra alle er atleter. Det er deltakere på opptil 80 år som er med!

Ok, da var det bare å stålsette seg. Vi måtte ha badehette. Hvis vi trengte hjelp, for eksempel var i ferd med å drukne, måtte vi ta av oss badehetten og veive med den. Slik kunne livredderne se oss. Jeg kjøpte den guleste jeg fant. Badedrakten var sort og slankende. Men fremdeles så det ut som om jeg hadde badering (de hersens postfødselskiloene som aldri vil av).

Jeg så ikke bra ut. Og jeg skal ikke pynte på sannheten. Jeg hadde det ikke særlig bra heller. Jeg var, bokstavelig talt, livredd. De ivrige konkurransesvømmerne albuet seg vei, sparket og knuffet mot meg. Det var dypt under meg og bølger på alle kanter. Stadig forviklet jeg meg inn i svømmeteam som beskylte meg for å sabotere dem. Jeg gjør det ikke med vilje, sa jeg på gråtkvalt og dårlig engelsk, jeg klarer ikke bevege meg annerledes enn ”langsomt rett frem”!

Jeg følte meg som en snegle i en uendelig lang og bølgende tunnel. Jeg fikk vondt i nakken av å holde hodet over vannet. Jeg syntes det var milevis til de røde bøyene som vi måtte svømme til – to ganger. Å svømme mot bølgene var som å gå mot vinden. Så ble jeg redd og begynte å spenne meg – og fikk kramper overalt. Helt ut i tærne og fingerspissene. Angsten kom. Jeg tok av meg badehetta og viftet med den mot nærmeste redningsbåt.

Den middelaldrende mannen i båten padlet øyeblikkelig bort og spurte om jeg ville gi meg. Jeg tenkte meg om 2 sekunder. Kikket inn mot stranden. Gi meg? Nei, det ville jeg ikke. Der sto teamet mitt og ventet på meg. Ungene heiet på Antisupermamma. Men jeg ville ikke dø heller.

Jeg trenger at du følger meg, sa jeg – hele veien inn mot mål. Han nikket. Og fulgte meg hver centimeter. Stadig snudde jeg meg for å forsikre meg om at han var der. Jeg er ikke død ennå, sa jeg, men det er bare et spørsmål om tid! Han nikket og fortsatte å padle. Og der svømte jeg rundt som en aldrende dronning, med han ved siden av meg. Hele veien rundt bøyene. To ganger.

Da jeg kom frem til stranden gråt jeg av lettelse. Endelig ferdig! Og så kom jeg ikke inn. Bølgene var mot meg hver gang jeg kjente sanden mot tærne. Gang på gang ble jeg dratt utover igjen. Folk heiet meg inn … og så var det ut igjen. Folk heiet meg inn … og så var det ut igjen. Slik holdt jeg på en god, pinlig stund til jeg var fullstendig utslitt. Da var det ikke mange igjen på stranden. Da jeg endelig kom opp av vannet kikket jeg bak meg. Det var en igjen i bølgene. Puh, tenkte jeg, så var jeg i alle fall ikke helt sist!

Da han kom opp av vannet så jeg at han manglet vesentlige kroppsdeler. Nei, han svømte ikke med ørene, men det var ikke langt fra.

Teamet mitt kom på tredjeplass. Jeg var med opp på pallen og der smiler jeg stolt (og sjokkert). Før det hadde jeg sittet og grått på do med den gule badehetten mellom hendene. For jeg visste at teamet mitt ville ha vunnet hvis jeg ikke var nest sist i svømmingen. De var begge best i sin gruppe. Og jeg følte meg dum, tenkte at jeg hadde ødelagt alt for dem. Jeg var flau og skuffet over meg selv. Men det måtte jeg skjule, først og fremst for barna. Jeg forsøker nemlig å lære dem at det ikke handler om å vinne eller gjøre det bra, men om å tråkke over egne grenser, om å spille på lag, om å gjøre sitt beste og være fornøyd med det. Det er bare så mye lettere sagt enn gjort.

Til slutt kom jeg ut av doen, med solbrillene på og svømmebrillene av. Vet du hva, sa mannen min, jeg synes det var utrolig kult å gjøre dette med deg. Når ellers gjør vi sånt sammen? Og du gjennomførte! Så var det noen som kom bort til meg og sa de ikke turte å delta i triatlonet på grunn av svømmingen. Da begynte en stolthet å sive inn i flauheten. Ryggen rettet seg langsomt igjen. Vi tenker alltid på de som er bedre og flinkere enn oss – og dermed blir vi aldri bra nok. Hva med å gi deg selv en oppreisning når du tør noe du egentlig ikke tør? Når du gjør noe annet enn å trygge deg på sofaen?

Det er lov å være skuffet, både for store og små. Så kan man heller forsøke å snu det i hodet etterpå når man har hatt en reaksjon. Nå klapper jeg meg selv på ryggen fordi jeg tør å dele dette, så du kan le og kanskje føle deg litt bedre. Det er også en form for mot!

Men atlettilværelsen er over for godt. Nå legger jeg svømmebrillene på hylla og overlater nest sisteplassen til noen andre.

Antiatletisk klem fra Antisupermamma

 

Gul badehette  og sort "badering" - klar for sakte brystsvøm!

Gul badehette og sort “badering” – klar for sakte brystsvøm!

 

pS!  Jeg har laget minikurs i å bli “uperfekt – og stolt av det!”. Kurset har fått strålende tilbakemeldinger av pilottesterne, blant annet at de følte skuldrene senket seg godt etterpå, at de nå var langt mer stolte av å være en helt vanlig mor og menneske – og at de forsto at ja, de KAN faktisk gi barna en stor gave – kun ved å være uperfekt. Sånt inspirerer en antisupermamma – som gjør sitt beste for å skape uperfekte ringer i vann. Er du med på å ta normaliteten tilbake? Link til kurset og mer info her – det er helt gratis og fullstendig uten forpliktelser: Ja, takk som byr, jeg vil gjerne bli uperfekt og stolt av det! 

 

 

Leave a Comment:

Leave a Comment: