Antisupermamma liker ikke å leke

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

May 12

Det har vært slitsomt å få tre barn tett. Men det er en stor fordel: Jeg slipper å leke med dem. Synes du virkelig det er gøy å leke? Helt ærlig: Jeg synes ikke det. I alle fall ikke før de kommer opp i skolealder.

Jeg er ferdig med å leke!

Jeg mener, ærlig talt, det er en grunn til at jeg ble lei av gjemmeleken en gang i tiden. Til at jeg sluttet å synes at “borte, titt tei!” var kult. Og gikk lei av bankebrett. Sklier. Hoppetau. Alt det der. Jeg utviklet meg og fikk nye interesser. Jeg trengte en annen form for stimulans. Så hvorfor i all verden skal jeg synes at det er gøy å bygge lego, i en alder av 38?

liker ikke å leke

Hver for oss, og likevel sammen.

I dag har jeg vært på Lekeland i tre timer, med hylende unger (og foreldre) rundt meg. Jeg har lest avisen. Snakket med en venninne. Ting det ikke er så mye rom for ellers. Ungene har lekt med hverandre og andre unger. Av og til kommer de for å få litt å drikke og en klem. Vi veksler noen ord. Koser oss, hver for oss.  Og likevel sammen.

Barna trenger ikke den typen stimulans fra foreldrene.

Så er det noen foreldre som skiller seg ut. Fra både voksne og barn. De hyler av fryd mens de kaster seg på sklien med ungene. Hopper opp og ned på trampolinen mens de lager ablegøyer. Ungene ler. Noen ser litt betenkte ut. Gjør de voksne seg til eller har de det virkelig moro? Det må være flott å være leken som en treåring i en alder av førti. Men jeg tilhører bare ikke en av dem. Jeg har hatt dårlig samvittighet for dette. Helt til jeg leste et innlegg av en psykolog. Hun mente at foreldre måtte slutte å hakke løs på seg selv fordi de ikke lekte med barna. Hun mente at barn ikke trenger denne typen stimulans fra foreldrene. At de fleste foreldre er gode nok akkurat som de er, og har nok av annet å stri med i hverdagen.

“Jeg hater lekeparker!”

Ytterligere lettet ble jeg da jeg møtte forfatter og småbarnsmor Camilla Läckberg under en boktilstelning. Hun sa det rett ut: “Jag hatar lekparkar“. Når barna er ute og aker, sitter hun bak vinduet i huset og ser på. Eller står nederst i bakken med en kopp kaffe. Å ake var hun helt ferdig med. Sammen med det meste annet av lek. Først når de ble litt større, kunne de gjøre ting sammen som de begge syntes var meningsfylte.

Er vi virkelig skapt for å gå i barndommen?

Jeg hører mange si at de går i barndommen når de får barn. Jeg er til en viss grad enig. Jeg kan kjenne igjen følelser og tanker. Jeg ser at lekene er de samme som våre, men ofte i en litt annen form. Men å gå i barndommen, bokstavelig talt, det er helt fremmed for meg. Er vi virkelig skapt for det? Er det ikke en grunn til at vi blir reddere med årene, og stivere i kroppen? Den ene pappaen på Lekeland ødela ankelen i det ene lekeapparatet. Og jeg synes at mammaen tok seg til ryggen et par ganger (man må gå særdeles krokbøyd for å komme inn i de ulike lekeapparatene). Jeg hadde lyst til å hviske dem i øret: Lekeapparatene er ikke beregnet på voksne. Aldersgrensen er faktisk 12 år.

Har du ikke lyst, er det lov.

Nå er to av mine barn i skolealder, og da begynner deres og min oppfatning av moro å nærme seg hverandre. Det betyr slett ikke at jeg leker med dem hele tiden. Men av og til kan vi spille litt sammen. Hvis jeg har LYST. Har du ikke lyst til å leke, og barna ser det er rent pliktløp, kan du nemlig like gjerne la være. Det er det en annen psykolog som har sagt. Frem til da gjør jeg alle andre plikter en forelder har: Lager middag, smører matpakker, pusser tenner, går over lekser, følger på fotballtrening. Og selvsagt: Blåser på sår, koser med dem, leser godnatthistorier, hører på små og store hendelser fra barnehage og skole. Samvittigheten min er helt ren. Å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke sitter på gulvet og bygger lego, er like dumt som at femåringen skal komme og si: Åh, jeg har så dårlig samvittighet! Jeg skulle ha sett på Dagsnytt sammen med mamma i går!

Leave a Comment:

(2) comments

Monica 13. May 2013

Jeg er 100 % enig: det er ufattelig kjedelig å leke barneleker. Om du noen gang ser meg leke med et lite barn, så skal du vite at jeg egentlig kjeder livet av meg i den situasjonen. Det er ikke bare hvert minutt som føles som en evighet, det er hvert eneste bidige sekund. Barn kan være utrolig nydelige og sjarmerende, men det er ikke dermed sagt at det er morsomt å leke med dem. Jeg synes det er kjedelig å leke med alle små barn. Om du synes det er trist at jeg ikke synes det er gøy å leke med ditt barn, skal du vite at det ikke var annerledes for meg med mitt eget, da han var liten. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har satt meg ned på gulvet for å leke med biler/lego, etc med min egen sønn. Som du sier Kristine, en vokser og utvikler seg, og det er en grunn til at vi voksne ikke leker barneleker lenger.

En ting som var litt mindre kjedelig (for meg) var å pussle pusslespill med de små, om motivet var bra og det var 100 brikker eller mer. Det var kanskje derfor sønnen min klarte å pussle over 60 brikker da han var rundt tre år gammel. Utenom dette var det fint lite jeg kunne “leke” med min sønn da han var mindre, uten å kjede vettet av meg,

Jeg kjeder meg også om jeg må spille et barnespill som Ludo, Hatt-Over-Hatt, o.l., men gi meg et strategispill, som Settlers, så spiller jeg med glede i flere timer. Jeg har fått en spillevenn i sønnen til naboen på 12 år, da min egen sønn nekter å spille Settlers, etter en overdose av dette for et år siden.

Jeg elsker å lese antisupermammabloggen din, Kristine! Den er SUPER og jeg kjenner meg så veldig godt igjen! Jeg har alltid vært veldig ærlig rundt dette med barn, og tilbakemeldingene jeg har fått har mildt sagt vært varierte. Det er ok, men det er også utrolig godt å vite at en ikke er alene om å ha disse tankene om at det å oppdra barn ikke er en dans på roser og bare fryd og gammen. Stå på – jeg gleder meg til neste innlegg! 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 5. December 2018

    Hei, kjære Monica!

    På ekte antisupert vis og over 5 år etter at du skrev denne kommentaren: takk for en så koselig og lang kommentar!
    Du er så definitivt ikke alene, det kan jeg love deg. Ikke jeg heller: det er mange, mange av oss. Nå som jeg også får så mye kontakt fra mammaer og pappaer daglig så vet jeg at dette stemmer – vi bare snakker ikke om det.
    Her på antisupermamma jobber vi for mer åpenhet og at det er greit å være seg selv – også som forelder!
    Håper du fortsatt koser deg med Settlers!

    Klem fra Antisupermamma

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: