På kjendissladderrehab

By Kristine Henningsen | Antisuperdama

May 06

Jeg trodde man ble klokere, dypere og mer reflektert med årene. Med meg ser det ut til å gå stikk motsatt vei. Alle avisene jeg skulle lese, all samfunnsdebatten jeg skulle delta i, alt dette viktige som jeg skulle lære meg selv og mine barn – det har jeg ennå ikke begynt med. Nå er jeg 40 år og har straks tre barn i skolealder. Som spør meg om det ene og det andre. Alt fra hva hvorfor det er krig der og der (”det er krig nesten overalt, det er helt forferdelig”) til hvor mange land det er i verden (”altså, dette endrer seg stadig …”) til hvordan jordkloden oppsto (”kan dere ikke lese dere opp på Big Bang? Dere kan jo lese nå! Eller spør pappa. Han vet … sånt”).

Jeg rødmer her jeg sitter (med seher.no minimert på skjermen). Men jeg klarer ikke snu det. Jo eldre jeg blir, jo grunnere blir jeg. Nå forstår jeg hva de mener med at man går i barndommen når man blir gammel. Jeg er nemlig i tenårene nå – og på god vei nedover.

Hver eneste morgen bestemmer jeg meg. NÅ, altså I DAG, skal jeg lese meg opp på viktige nyheter. Jeg har ikke tilgang på norske aviser i Panama og jeg er ennå ikke stiv nok i spansk til å lese de lokale (selv om jeg forstår en del av spanske ”Glamour”, faktisk).

Men det er ingen unnskyldning for ikke å lese nettavisene. Så hver dag starter jeg opp med blank skjerm og rett rygg. Hva i all verden er det som skjer i Venezuela? Opprøret i USA? Hvordan går det med dollaren – med hele verdensøkonomien? Er den norske krona sterkere, svakere, midt på treet, og hva var det som var bra igjen? Nei, vent, det var jo ikke meg selv jeg skulle tenke på nå. Verdensøkonomien. Kan man bare google det uten å få opp alt mulig rart, tro? Jeg likte sosialøkonomi på skolen, kanskje jeg burde friske opp det.

Og så er det som om fingrene bare går av seg selv, akkurat som når du griper etter en sigarett når du har bestemt deg for å slutte. Og der er de oppe på skjermen igjen. Alle disse deilige, idiotiske, forbudte, intetsigende sidene. Seher.no. Kjendis.no. Side2.no. Alt det herlige gossipet servert på et sølvglinsende plastikkfat. Om Jennifer Aniston som er lei av å bli spurt om hun er gravid (kjære vene, hun hadde bare spist pasta, for en gangs skyld! Gi dama en break). Eller Brangelina som er klare for å adoptere igjen (herlighet, hvordan orker de flere barn? Jeg sender mine over en ukes tid!) eller Julia Roberts og Jodie Foster som er venner igjen (hvordan kan jeg ha gått glipp av den feiden) eller Ryan og Blake som har funnet navn til sin nyfødte datter (James, ja. Det var ikke så gæærnt).

Så er sladderet slutt. Alt er lest. Tilbake sitter jeg med skammen over all tiden jeg har brukt på tøys – og over at jeg har gått på hvert eneste ”klikk her for å se hva hun sa”-triks i nettboka. Og nå som skammen er komplett kan jeg like gjerne fortsette. Så jeg tar meg i å google gamle bilder av Brad og Jennifer, fra den tiden de var kjærester. Som å mimre tilbake med noen jeg aldri har møtt, annet enn i den virtuelle verden, men føler jeg kjenner likevel. De var jo søte, da. Men han hadde det ikke bra, godeste Brad. Det er liksom ikke godt å sette fingeren på hva det var, men han var tom og ulykkelig og røyket masse hasj og … Ja, så møtte han sin sjelevenn da. Kan kanskje google noen bilder av dem også.

Nei, men kjære vene … Stopp! Skjermen klappes igjen med et smell. Jeg vil ikke sette meg inn i alt dette! Og så har det blitt som narkotika for meg. Jeg må på kjendissladderavvenning!

Stadig hører jeg folk fnyse av disse sladdersidene. Hvem i all verden har interesse av folk de ikke kjenner? De vil vel ikke grafse i andres privatliv! Og jeg er så enig, så enig. Det er ikke en eneste positiv ting med det, bortsett fra at man sløver bort noen hjerneceller og ikke får gjort det som er viktig. Jeg får bare ikke til å la være!

Snart er jeg vel tilbake til å lese VG-horoskopet også. En venninne og jeg hadde en periode der vi forsøkte å sette oss inn i nyheter – og endte opp med kun å fordype oss i VG-horoskopet. Både våre egne og til de to guttene vi var nesten-sammen med. Vel, vi var i tyveårene og nyforelska, begge to. Vi var unnskyldt. Når du er 40 år og trebarnsmor stiller det seg litt annerledes.

Også fordi jeg må svare for disse tre barna. Jeg klager nemlig stadig på deres ipad-bruk. De vil bare spille de suggererende, ganske så hjernedøde spillene fremfor å lære seg spansk eller bli bedre i matte. Dere forsøpler hodene deres, sier jeg, dere lærer absolutt ingenting! Er det virkelig det dere vil bli, dumme og late?

I det siste har de begynt å inspisere meg tilbake. Hva gjør du, mamma, sier de og er stadig borte ved laptopen min. Jeg gjør research, sier jeg. Jeg er tross alt journalist! Jeg må holde meg oppdatert på alt som skjer. Så leser de sakte over skulderen min: ”Er hun gravid igjen ….”. Og så spør de som logisk er, om det er noen vi kjenner, om det kanskje er en tremenning på vei. Nei da, sier jeg, det er ingen vi kjenner. Og er hun gravid da? Nei, det vet vi jo ikke. De skriver det sånn for at man skal klikke på det.

Nei, nå får det være nok. Jeg legger meg inn på sladder-rehab. Og i mens trøster jeg meg med at vi faktisk gjør noe. Vi besøker barnehjem i Panama og samler inn penger og litt av hvert. Og nå tror jeg sannelig vi skal få oss et nytt fadderbarn også. Jeg mener, er det ikke bedre å gjøre noe enn bare sitte og lese om elendigheten? Så jeg tenker det veier opp mot hverandre, jeg. Det må være en viss balanse. Jeg kan ikke bli for dyp heller. Dessuten kan jeg ikke rive av plasteret så brått. Jeg er tross alt på avvenning!

Antisupermamma ønsker deg en dyp/grunn uke (stryk det som ikke passer)

PS! Jeg har laget gratis kurs i å være ”uperfekt og stolt av det”. Interessert? Kurset er helt gratis og uforpliktende og du kan melde deg på her!

PS igjen! Nei, dette har ingenting med sladderavvenning å gjøre. Det handler rett og slett om å godta seg selv som ekte, normal, med alle dine sider (også eventuelle sladdersider – jada, litt er lov). Kurset består av fire moduler og jeg har fått enormt med inspirerende tilbakemeldinger. Her er en jeg fikk i går (og som jeg har fått tillatelse til å dele):

”Tusen takk for at du går i bresjen, antisupre deg! Jeg har lastet ned videoene dine og sett dem flere ganger allerede. Takket være deg føler jeg at jeg kan være mer komfortabel med hvem jeg er. Jeg har skjønt at jeg kan være normal, rett og slett. Og så er det lov å le!”.

Karine (36 ), trebarnsmor

Hvis ikke sånne tilbakemeldinger varmer et antisupert hjerte, så vet ikke jeg! La oss sammen ta normaliteten tilbake: Ja, jeg vil bli uperfekt og stolt av det!

Leave a Comment:

Leave a Comment: