Tigermamma = Antisupermamma

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Apr 22

Død over alle de meningsløse kravene. De idiotiske forventningene vi har til oss selv som mor. Eller vi tenker andre har til oss. For eksempel at vi skal bake. Hvis du liker det, er det greit nok. Hvis ikke er det rent tøv å slite seg gjennom seanser med cupcakes og cakepops og hva det nå er for noe. Eller at du skal sitte og vise en tre måneder gammel baby bokstaver, fordi det er i akkurat i denne perioden han er mest mottakelig for læring. Eller lytte til Mozart mens poden ligger i magen, fordi det kan gi henne høyere IQ. Eller sette deg inn i hva slags ull som er best for barnets hud og mest temperaturregulerende og etisk produsert og alt det der. Nei, vær en Tigermamma!

tigermamma

Tigermamma

Alle disse kravene…

Phiiiuf ….  Jeg blir matt bare av å skrive om dette. Når jeg kjenner at presset blir for stort, kikker jeg til dyrene i naturen. Tigermammaene. De ammer barna og  gir dem omsorg. Av og til tar de barna litt hardt i nakkeskinnet (ok, der går grensen – selv om jeg har hatt god lyst). En tigermamma passer på det som er farlig – at ingen større dyr kommer og angriper barna. At de ikke drukner. At de får i seg nok mat og drikke. En tigermamma står ikke og brøler inn i øret til tigerpappaen: “Tror du virkelig at pelsen hans er tykk nok? Skulle vi ikke hatt på ham noe mer?” De ser ikke med argusøyne på alt barna finner å spise, og friker ut hvis noe inneholder et sukkerkorn for mye. Og de står ikke med rynkede bryn og utstrakte labber, når ungene klatrer i trærne. Nei, de er rolig og beskyttende og veileder ungene til å bli trygge, selvstendige vesener. Vesener som skal klare seg i jungelen når de blir store nok, og mor og far ikke er der lenger. Akkurat som våre barn en gang skal klare seg i asfaltjungelen alene.

Selv en Tigermamma kan være bekymret.

Jeg har også mine nevroser – vær du sikker. Men i det store og det hele, kjenner jeg meg nærmere en tiger enn et menneske. Ull er ull, i mine øyne. Og jeg  tror ikke barn dør av noen skrubbsår. Dessuten har jeg ikke dårlig samvittighet, fordi jeg brøler til barna innimellom eller lar tv-en være barnevakt om morgenen. Jeg har ikke dårlig samvittighet fordi jeg legger to ordinære skiver med gulost i matpakken, eller hopper over halve boken når vi leser på sengen. Jeg er så naiv at jeg tror barna mine får det de trenger aller mest. Tid med meg og pappaen (husk: mor er ikke eneste omsorgsperson). Vi gir omsorg i den grad vi makter det, akkurat den dagen. Vi lar dem komme ut med følelsene sine, sinne og surhet, akkurat som vi tillater oss selv å være sinte og sure. Vi støtter dem så godt vi kan, og gir dem frihet til å utvikle seg slik de vil. Det får være godt nok. Kan du smake på det ordet? Godt nok. Ikke supermamma. Bare en helt vanlig mamma som gjør så godt hun kan. Eller tigermamma/antisupermamma, om du vil.

Leave a Comment:

Leave a Comment: