Hva gjør barnet ditt med applausen?

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Aug 26

“Hver dag oppdager jeg mer og mer om dette spektakulære mennesket som jeg er mor til. Det viktigste for meg er å vise hvor stolt jeg er av henne og at det hun gjør betyr alt. Livet mitt dreier seg om henne”.

sanslott

Lær barna dine å samarbeide, tilpasse seg og skape rom for andre – uansett alder, kjønn eller nasjonalitet

Du gjettet sikkert at det ikke var Antisupermamma som uttalte dette. Ikke har jeg jenter og ikke tenker jeg på barna mine som spektakulære. Jeg tenker ikke på dem som “verdens beste” heller. Jeg tenker på dem som tre helt normalt unger som noen ganger er verdens beste, noen ganger verdens verste og for det meste et sted midt i mellom. Og det er vel omtrent der du har definisjonen av meg selv som mor også.

Dette er uttalelsen til Katie Holmes og det er datteren Suri hun snakker om. En åtteåring som går på privatskole, har to superstjerneforeldre og et klesskap som majoriteten av små jenter kan se langt etter. Det er godt mulig lille Suri er spektakulær. Sikkert er det at hun er privilegert.

Hjemme i Norge er vi veldig opptatt av å se hvert enkelt barn som et unikt individ. Se deres ulike sider, dekke små og store behov, gjøre dem harmoniske og selvsikre, og skreddersy dagene så de kan utvikle sine talenter.

Det er sikkert mange spektakulære barn her i Panama også. Men majoriteten av foreldre har rett og slett ikke mulighet til å sende dem på privatskole, være med på å utvikle deres unike talenter, følge opp hvert minste behov. De har ikke mulighet til å vie hele livet sitt til å vise hvor stolte de er av barna og fortelle dem hvor spektakulære de er. Og kanskje, tenker jeg, er det like greit. Et og annet stort fotballtalent går kanskje tapt. En liten scenekunster eller to. Kanskje har barnet problemer med å se sin unike rolle i samfunnet og finne mening i tilværelsen. Eller er det motsatt? I latinamerikanske familier kjenner alle sin rolle i familien og de jobber sammen for fellesskapet. De har ikke noe sikkerhetsnett i form av et velfungerende velferdssamfunn. De må være hverandres sikkerhetsnett. Er de ikke rike og velstående, må hele familien være med på å bringe inn penger, hjelpe til i huset, beskytte hverandre mot farer og ta vare på hverandre ved sykdom. De lærer å tenke større enn seg selv. Det er slik de overlever.

Det er vel og bra å hjelpe barn til å se sitt unike vesen. Like viktig tror jeg det er å hjelpe dem med å forstå hva de kan gjøre med sin unikhet. Hvordan skal de bruke det? Etter at de har realisert seg selv – hva da? Skal de sitte på en tue, kikke bort på andre selvsikre individualister og konkurrere om å rope høyest? Eller skal de bruke sin selvtillit og sitt utviklede talent til å tjene fellesskapet? Til å tenke at vi alle har et ansvar for noe som er større enn oss selv, til å ta vare på dem som ingen evner å ta vare på, til å tenke at vi kan klare mye ved å stå sammen og veldig lite alene og med blikket rettet mot egen navle.

For det ligger i oss. Griskheten og “meg først”-tankegangen. Det ser jeg når barna er i bursdag og slår i stykker Pinjataen. Våre barn løper frem og prøver å karre til seg alt de kan få, albuer gjerne ned et par andre barn i farten. Uten å mene det selvsagt, bare i frykten for at de ikke får nok. Her i Panama lærer de at de må dele etterpå. De er ikke kommunister, hver godtepose har ulik størrelse. Men ingen får ha en diger godterisekk mens andre bare har luft i sin. De lærer at hvis en karrer til seg alt blir det veldig lite til de andre. Og hvis alle deler, blir det ganske mye til hver. Det er et veldig enkelt regnestykke. Som er like lett å glemme. Derfor trenger barna stadig påminnelser. Og lærer mine barn seg dette regnestykket kommer jeg til å være langt stoltere enn om de vinner Abelprisen i matematikk.

Jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet for kaker jeg ikke har bakt, for sinneanfall jeg har hatt når jeg ikke har sovet  og middager som ble pølser i stedet for laks. Akkurat nå har jeg god samvittighet fordi jeg har tatt barna med til et miljø der de lærer å tenke større enn seg selv, der de ser hvor stor verden er og hvor privilegerte vi er i Norge. De må ut av komfortsonen, lære å tilpasse seg, trøble med språket, ta vare på barn som er yngre. Håpet er at de skal bli mer ydmyke, vidtenkende og tilpasningsdyktige. Og den veien ser det ut til å gå, de blir påvirket av miljøet rundt seg og de vokser på ubehag og støtte. Ja da, de krangler fremdeles om den siste sjokoladekjeksen og er sure fordi de må smøre en brødskive til minstemann. Men jeg tror ikke de blir traumatiserte av å kikke litt bort fra egen navle. Å vente, å bli hysjet på, å måtte gjøre noe selv om man ikke synes det er det morsomste i hele verden, å tåle noen nei, å sette en annens behov foran sitt eget, å ha uperfekte mennesker rundt seg (les: meg), det er en naturlig del av tilværelsen. Det er en forberedelse på selve livet.

Mine barn har en fin far. Da sønnen min scoret mål under en cup hjemme i Norge, jublet vi. I bilen på vei hjem sa pappaen: “Målet var bra. Men jeg var mest stolt da du sentret til en annen så han fikk score”. Og han takket ikke engang, freste han rett etterpå. Nei, sa jeg, man skal ikke alltid gjøre noe for å få en takk. Man skal gjøre det fordi det er riktig. Det koster å gi andre plass. Det kan være vanskelig å stille seg selv i skyggen for å la andre få lyskasteren på seg. Du kan ikke få applaus for alt du gjør. Og du må gjerne applaudere for andre unger enn din egen. Jeg blir alltid imponert over foreldre som trekker andre barn frem fra kroken, fremfor å kun nyte synet av sin egen danser på scenen. Det er slik vi viser barna hvordan de kan være større enn seg selv, ved å gå frem som aktive og konkrete eksempler.

For en tid tilbake skulle sønnen min klatre opp et vannfall for å hoppe ned. Da han var nesten oppe turte han ikke å gå det siste stykket. Etter hvert samlet det seg flere lokale gutter på fjellknausene over ham. I stedet for å rope “flyyyyytt deg” eller hoppe så han ble stående ydmyket i vannspruten, ventet de tålmodig. Sønnen min låste seg helt, han turte verken å gå opp eller ned. Til slutt var det en som klatret ned for å hjelpe ham. Han rakte ham hånden og trakk ham opp. Og lot ham hoppe først. Så hoppet de andre, en etter en. Vi applauderte minst like mye for dem – og takket dem for at de hadde hjulpet sønnen vår. De trakk på skuldrene og så usikkert på hverandre. De hadde ikke gjort det for å få applaus. De var ikke vant til å bli hyllet. De gjorde det fordi det var naturlig og riktig for dem. Helt selvfølgelig.

Den dagen våre tre sønner gjør det samme, og tenker at det er helt selvfølgelig, da skal vi klappe oss selv på ryggen og tenke at vi har gjort en god jobb.

Ydmyk klem fra Panamamma

 

Leave a Comment:

Leave a Comment: