En avslutning er nok. Blås i kaka.

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

jun 22

Det føles rart å sitte på andre siden av kloden og lese om hvordan foreldre sliter seg i hjel med å bake kaker og fly fra den ene avslutningen til den andre. Det har vært åpenlys krangling på sosiale medier, som har fått spalteplass i avisene, hvor den ene siden snakker om sutrete foreldre og I-landsproblemer og den andre om at det stilles urimelige krav til småbarnsforeldre og at junimåneden er en uutholdelig parade av avslutninger. Der det skal kjøres. Og smiles. Og snakkes. Og above all: Bakes.

Mens det man egentlig vil er å ligge på sofaen etter en lang dag, med beina høyt, mens ungene surrer med sitt i bakgrunnen.

En annen kultur​

​Eventyret vårt utenlands har vært på godt og vondt - og aller mest på godt. Først var vi et år i Panama og nå er vi på andre året i Spania. Så nei, jeg sitter ikke på andre siden av kloden lenger. Jeg er nærmere hjemme. Og samtidig del av en kultur som er veldig ulik den norske.

Da jeg reiste utenlands startet også en indre reise, innover i meg selv, som mor. Det var der boken Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, ble til - gjennom mye latter og like mange tårer - i en liten bungalow ved havet, med egne tanker og selskap av en iguan (savner å dele banan med deg, Iggy). Det var der jeg forsto at jeg hadde et valg. At livet var for kort til å fly fra den ene meningsløse aktiviteten til den andre, for å tilfredsstille alle andre, eller trolig ikke dem heller, alle bare løp fordi de andre gjorde det og da var det sikkert riktig.

Det var i Panama jeg forsto hva foreldreskapet virkelig handler om: Å gi barna kjærlighet og grenser. Mat og tak over hodet. Mental tilstedeværelse, i den grad man makter, der og da. Barn trenger ikke så mye mer enn det. At man er der. Et sikkerhetsnett i bakgrunnen. Mens de selv får famle og snuble seg frem på vei mot voksenlivet. 

Mange av oss tør ikke å stole på at dette er nok. Vi er så usikre på morsrollen at vi skuler hit og dit, tar til oss kritikken fra mammapolitiet, og så løper vi alle panisk rundt med det argumentet om at "dette er viktig for barna". 

Men er nå det så sant?​

Ikke viktig for ungene​

Jeg kan med hånden på hjertet si dette: To snaue uker med seksdobbelt på mange avslutninger med bugnende kakebord er på ingen måter viktig for et barn. Du må gjerne gå i debatt med meg på dette, her har jeg like mange argumenter som du har avslutninger. Dessuten ser jeg på familien vår, etter å ha revet oss ut av hamsterhjulet. Vi er nærmere hverandre. Mer i vater. Og vi har det bedre uten det materialistiske jaget. Maratondagene med tusen aktiviteter. Ikke minst: Avslutningskjøret. 

Da vi flyttet utenlands var det nesten sjokkerende å se hvor mye vi slapp. Skolen tok seg av ungene. Punktum. Det er ikke du som går på skolen, det er dem. Det er ikke du som må sitte med andre foreldre og diskutere når ungene er uvenner (så det blir foreldres krig fremfor barnas uoverensstemmelse). Det er ikke du som får kjeft når barna ikke har gjort lekser. Det er dem. Så enkelt.

Kom - hvis dere vil

Skolen blander deg kun inn når de føler de må, og det er sjelden. Det har ført til ​at barna våre tar ansvar for egen læring. De er på whats app med lærerne sine. Problemer med elever blir tatt på skolen, der og da, og barna må lære seg å krangle og bli venner igjen. Sjæl. Og avslutningene er som følger: De som vil tar med seg noe. En salat eller annet. Eller de lar være. Eller alle legger litt penger i en pott, og så bestilles det mat.

Dessuten skal ikke alt avsluttes. Tennis og svømming og alt starter jo til høsten igjen, så hvorfor skal man sitte som en sprengt gås og tjatre med de samme menneskene, om og om igjen? Og starter man ikke på`n igjen så får man gi læreren en god klem, takke for tiden sammen og ønske god sommer. 

Vår avslutning på skolen før jul var sånn: Kom, hvis dere vil. Foreldrene betalte 60 kroner, til sammen. Da var det mat til alle, trolig bestilt inn av skolen. Jeg vet ikke, vi ble ikke involvert i dette. Og det er vel bare rett og rimelig? Vi jobber 100 prosent, begge to. På avslutningen satt vi og spiste tapas og tok et glass vin med rektor, lærere, andre foreldre og barn. Senka skuldre. Prat og latter. Etterpå var det fotballturnering mellom foreldre og barn. 

I Spania har de en helt annen drikkekultur enn i Norge. De koser seg med et glass til maten. En øl i sola. Det er ingen som sjangler rundt i skolegangene med slipset rundt hodet. De drikker slik det er meningen at man skal nyte alkohol. Og da blir det heller ikke noe tema å drikke solo til maten, hvis man vil ha noe annet. Grisefester er det turistene som har kommet med.

Fineste avslutning jeg har vært på, sa mannen min etterpå. Det var ungene og jeg helt, helt enige i.

Må en mamma bake?

Skal jeg flytte tilbake til Norge, så vil jeg ta med meg denne kulturen i kofferten. Med rak rygg går jeg på en skoleavslutning med ungene. Resten fikk de gå på selv. Eller droppe. Og dette med kakebaking, hva er det for noe? Jeg har knapt bakt en kake siden jeg fikk barn. Barna mine har aldri nevnt det. De synes vel kjøpekake er like bra. Godteri er enda bedre. Og de har ikke godt av noen av delene. Men andre mammaer har, av en eller annen ubegripelig grunn, villet ha meg til å bake fra mammadag numero uno. Er det de andre mammaene vi gjør dette tullet for? Se her, denne enkle her klarer selv du! Du må jo bake!

Nei, det må jeg slett ikke. Ikke du heller, hvis du ikke har lyst. ​Nå skal jeg gi deg tre gode grunner til å droppe kakebaking til avslutningen. Og tre gode grunner til å droppe hele avslutningen, hvis du ikke har lyst.

Derfor kan du droppe kaka:​

1. Vi blir bare feite og usunne av alle kakene. Særlig når vi må smake på hver enkelt (hun har jo bakt!)

2. Ungene har større sjanse for å få diabetes og andre kjipe livsstilssykdommer av alt sukkeret. Du også, forresten.

3. Ved å drite i å bake inspirerer du andre til å gjøre det samme. Kanskje kan dere sammen klare å skape en bedre verden, med frukt i stedet for kaker? Kjøpt i butikken, med egne hender. Eller enda bedre: Bare ta med seg sjæl og ungen, og nada mas.

Derfor kan du droppe avslutningen:

1. Det er mindre sjanse for at du får hjerteinfarkt når du slutter å hause fra det ene til det andre. En frisk, uthvilt mamma er bedre enn en syk, sliten mamma.

2. Du kan gå foran med et eksempel og dermed skape en ny kultur: Vi trenger ikke avslutte alt, som om kloden går under i morgen, og alle må hygge og feite seg mest mulig opp innen den tid. Det kommer en høst, og den kommer fort. Lad batteriene mens du kan. 

3. Men barna vil så gjerne gå, sier du? Ja, selvsagt. De vil helst ete sukker, henge med kompisene sine og være på fest hele tiden. Men har de godt av det? Send dem på bussen, da, hvis de har så lyst. Og er de for små til det, er det lett å avlede dem til noe annet. Gjør noe hyggelig med dem hjemme og legg dem til normal tid, Så kan du sette deg i sofaen med beina høyt. Alle mammaer fortjener det etter en lang dag, når de nødvendige mammatingene er gjort.

Du har et valg​

Du har et valg. Alltid. Det er så lett å glemme dette når man løper rundt i hamsterhjulet. Men nå minner jeg deg på det - at du kan velge å drite i avslutningen. Kaka. Eller begge deler. Hvem skal bake da, sier du? Den som virkelig har lyst. Ellers blir det ikke noen kake. Og det er kanskje like greit. Verden går ikke under. Kanskje går det i stedet oppover, for deg og alle rundt deg.

I morgen skal jeg på den eneste avslutningen i år. Dans på skolen til ungene fra 12-14. Skal jeg ta med noe, skrev jeg til læreren. Jeg fikk et spørsmålstegn tilbake. Så skrev hun: Behagelige sko. Hvis du vil være med og danse.

Og akkurat sånn forblir pulsen min slik den skal være. Jevn og fin. Det gjør ikke bare godt for meg, det er bra for mann og barn også. Den kulturen tar jeg gjerne med meg hjem, hvis den tid kommer.

For en uke siden tikket det inn en mail fra en elev på Forfatterskolen, der jeg er rektor.​ Hun beklaget seg for å mase, for hun visste hvor travel juni var for oss småbarnsforeldre. Spør i vei, skrev jeg. Her er det ikke travelt i det hele tatt. Men takk for omtanken.

Antisuper avslutningsklem fra ​meg

PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, ​kan du lese mer om hvordan du kan stå i eget liv og omfavne deg selv som den normale mammaen du er. Nå får du boken til sommerlig røverpris, kun kroner 244,-. Boken har blitt en bestselger, med gode omtaler og flerfoldige mail fra takknemlige mammaer med senkede skuldre. I boken kan du også lese om hvordan du kan få en best mulig ferie med familien - her har jeg tonnevis av bittersøt erfaring (fra å reise verden rundt med mann, og tre viltre gutter som kom i løpet av like mange år). Her kan du bestille boken på 1-2-3: Ja takk, ta meg til den antisupre boken - jeg trenger å senke skuldrene og føle meg bedre! 

PS igjen! Kaken på bildet har jeg faktisk bakt. Jeg prøvde meg på en 1-2-3-kake (en sånn du blander med vann) til en barnebursdag en gang. Piratkaken ble døpt "Druknede sjømenn" av min mann, og ungene kalte det for sølekake. Men god ble den. Ja da, det hender jeg glimter til. Når jeg gidder. ​

Leave a Comment:

Leave a Comment: