Barn er forskjellige

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Jun 14

Barn er forskjellige. Er det en ting jeg har skjønt etter at jeg fikk tre barn på tre år, så er det det. De er av samme kjønn. De har samme foreldre. De kom ut av samme mage. De er vokst opp i samme miljø. Og de er så forskjellige som de kan få blitt. Kanskje du tror det er jeg som er nærsynt? Det er flere andre som sier det samme. Og i barnehagen bemerket de det ofte: De er tre helt forskjellige sjeler. Sånn er det bare. Og det vil si det samme som: Det som funker på en unge, funker ikke på en annen. Sånn er det også bare.

Dette har jeg altså forstått. Men har resten av samfunnet forstått det? På mange måter virker det ikke sånn. For det er helt utrolig hvor mange bøker og regler og brosjyrer som snakker til foreldre som om barna deres er en ensartet gruppe: Slik håndterer du selvstendighetsalderen. Slik takler du kresne barn. Slik får du barna til å sove hele natten. Slik klarer du ammingen. Slik går barnehagetilvenningen smertefritt. Slik gir du barna en god skolestart.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Og misforstå meg rett: Det er fint med gode råd. Så lenge man vet at det er nettopp det. Gode råd fra noen som overhodet ikke kjenner barnet ditt. For det er så fort gjort å ta rådene som en sannhet. Og så føler man seg dum eller mislykket fordi ”oppskriften” ikke virker. Men det er et faktum at råd, oppskrifter og maler ikke passer for alle.

Ta det med kresenhet, for eksempel. Noen er heldige og har unger som spiser alt. Andre er uheldige og får unger som griner på nesa. Våre tre gutter har ulike smaksløker. Varierende matlyst. Ulik grad av kresenhet, som også har gått i bølger. Den første spiste nærmest ingenting. Vi var helt fortvilet. Da jeg tok det opp på helsestasjonen, begynte helsesøster å ramse opp hvor mange ganger han skulle spise i løpet av en dag: ”Han skal ha mat klokken 9, klokken 12 og klokken ….”. Men kjære vene, jeg kunne da klokken! Og jeg visste da at det ideelle var å spise hver tredje time. Men hva når han ikke ville spise? Etter å ha prøvd det meste, var spørsmålet mitt: Skal vi tvangsfore ham med sonde eller håpe på at det går over av seg selv?

Nå spiser han det aller meste og er like frisk og aktiv som han alltid har vært. Har vi gjort noe spesielt? Ikke som jeg kan huske. Han bare vokste det av seg. Andremann har alltid spise det meste og det gjør han fortsatt. Tredjemann var altetende opp til toårsalder og nå, som han snart er fem, har han blitt superkresen. Gjør vi noe spesielt? Nei. Vi bare håper at han vokser det av seg. Har du vært heldig og fått en som er som vår midterste? Sett pris på det. Og vær ydmyk. Det vil si: Vær forsiktig med å komme med råd av typen: ”Det gjelder å spise det meste mens ungene er i magen” eller ”server det dere selv skal spise og vis at dere liker det”. Dette vet de fleste og dette gjør de fleste. Da er det bedre å si som seksbarnsmor Berit Nordstrand: ”Jeg trodde ikke det fantes kresne barn. Helt til vi fikk sistemann. Hun må vi rett og slett lure”.

Så til et enda mer betent tema: Soving. Førstemann hos oss måtte vi rugge på i timevis. Det var et mareritt hver eneste kveld og vi holdt på å gå fra forstanden. Vi hadde vuggebein under sengen, vibrator under madrassen (den største fra Kondomeriet), Mozart på full styrke. Ingenting hjalp. Nummer to måtte skrike vilt noen ganger før han sovnet. Og tredjemann kunne vi legge rett ned. Overalt. I en hvilken som helst stilling. Så bare sovnet han. Tenk om jeg bare hadde fått nummer tre. Da kunne jeg gått rundt og sagt, slik mange heldige sovebarn-foreldre gjør: ”Vi bare legger ham, vi”. Well, lucky you. Og et godt råd fra en som prøver å ikke gi råd: Del gjerne og si at dere har vært j … heldige. Men forsiktig, åh, så forsiktig, med å tipse i øst og vest. Det kan selvsagt bli tatt godt i mot – og kanskje tipsene funker. Men det kan også være som å vifte med et rødt flagg foran Antisupermammaoksen (som ikke blir noe mindre hissig av lite søvn!). Jeg har en venninne som hadde en sønn som nesten ikke sov det første året. Sovebarn-foreldrene rant over av gode tips og råd. Til slutt bremset hun dem før de åpnet munnen: ”Ikke et ord! Vi har forsøkt alt! Vi må bare overleve og komme oss til neste fase. Og beklager, jeg klarer faktisk ikke å høre om sovebarnet ditt heller. Det gjør for vondt!”.

Det eneste som har hjulpet meg når gode råd har vært gratis, men ingen av dem har hjulpet, er: Et lyttende øre, et gjenkjennende nikk, en god klem. Fraser som ”jeg vet det er tøft, men det er bare en fase” har også gått rett hjem. Eller en som klarer å trekke frem det gode jeg gjør, oppi griningen og sinneanfallene og samlivskranglingen. For det er tøft når barna ikke spiser, sover eller gjør det som du føler ”alle andre barn” gjør. Og du tenker at ”alle andre foreldre” får dette til, unntatt deg. Men de gjør ikke det. I det minste vet du at jeg ikke fikk det til. Vi bare gjorde noe, intuitivt, helt til noe fungerte på akkurat det barnet eller gled over av seg selv. Det ble vår metode.

Humor har også alltid hjulpet. Og herlige utsagn fra ydmyke, kloke og selvironiske mennesker. En venninne av en venninne hadde ett barn i seks år, som var verdens roligste og greieste. Da hun fikk nummer to sa hun: ”Jeg trodde det var jeg som gjorde alt riktig. Helt til jeg fikk nummer to. Da skjønte jeg at jeg bare hadde hatt flaks”.

Antisupermamma ønsker deg en god dag – med eller uten gode råd!

Leave a Comment:

Leave a Comment: