Barn og økende kroppspress – hvem tar ansvaret?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 14

Jeg bor i en liten by i Spania sammen med familien. I miljøet legges det stor vekt på livskvalitet. Det er glade rytmer overalt, selv i butikken og i gatene, og folk sitter i sola og skravler, koser seg med mat og vin, kaffe og snacks. Barna sykler rundt og spiller fotball. Er på skolen og i bursdager. På fotballtrening og musikkskole. Med andre ord: De lever omtrent som hjemme, men med ett unntak: De snakker ikke om kroppen sin.

Vil ha sixpack 

I sommer var jeg hjemme i Norge med familien. Det første guttene begynte å snakke om etter at de hadde møtt kameratene sine var at de måtte begynne å trene. De skulle stå opp tidlig hver dag før de gjorde noe som helst annet, også når de begynte på skolen, for å trene. Målet var å få sixpack. Samtidig kom alle spørsmålene: Er jeg for tynn? For tykk? Er jeg sterk nok, mamma?

Jeg må si det kom ganske bardus på meg. I min naivitet trodde jeg at jeg skulle slippe unna sånt da jeg fikk gutter. I det minste ikke få det så massivt som det kan være i en viss alder. Men en viss alder gjelder visst ikke lenger. Tenårene starter mens de er på barneskolen. Lenge før kvisene popper og puppene vokser, lemmene strekker seg og hormonene herjer. Er det normalt at en tiåring speiler seg og er misfornøyd med at han ikke har sixpack? Er det riktig at han skal ønske å stå opp en time tidligere for å trene, fremfor at jeg må dra den varme, lille kroppen ut av sengen når klokka har ringt for tredje gang? Det skriker inni meg. Jeg forsøker å dra i nødbremsen, uten at toget viser tegn til å stoppe. Samfunnet har allerede klart å nå inn til oss med den nye religionen: Kroppsperfeksjonismen.

​Foreldrene eller samfunnet?

La meg gjøre det klart med en gang: Barna våre har verdens beste venner i Norge, med like gode foreldre. Ingen av dem springer i skauen døgnet rundt og lever på hvetegress. Hadde det bare vært så vel, at det jeg fortalte om var et sjeldent fenomen. Men det er det ikke. Jeg hadde nylig besøk av en venninne, som er psykolog og jobber med ungdommer med spiseforstyrrelser. Svært ofte tar de etter foreldrene, sa hun, men slett ikke alltid. 

Foreldrene alene kan ikke klandres. De fleste trender er medieskapt - også denne nye, fanatiske religionen. Nei, det er ikke sunt å være lat og overvektig. Poenget er ikke at man skal ligge på sofaen og ete snacks fra morgen til kveld. Det er forskjell på å kose seg og kose seg i hjel. Ingen liker å måtte slåss for å komme opp en bakke eller stadig skifte ut garderoben. Ingen liker å engste seg for kreft og hjerteinfarkt. Men er det så mye sunnere å løpe opp på hundre fjelltopper i måneden, med proteinshaker i sekken, og bekymre seg for om man la på seg av sjokoladen man spiste i går?

Selger som hakka flesk

I media er det sjelden en gylden middelvei. Artiklene spenner seg fra det ene ytterpunktet til det andre, så en hver kan bli forvirret. Det er manipulering i alle retninger, med den hensikt å tjene penger. Ingenting annet. Jeg vet endel om dette, som tidligere journalist med lang fartstid i tabloidbransjen. Vi hadde en klar policy på redaksjonsmøtene: Før jul gir vi leserne kakeoppskrifter og ribbetips - nå skal de kose seg. I januar kommer vi med diett-forslagene - nå skal de slankes. Innimellom skriver vi artikler om at du er god nok som du er, coacher deg til å bli komfortabel med egen kropp. Ikke bare komfortabel, rent ut stolt, uansett hvor stor rumpa di er eller hvor mange ryggvalker du har. Og i neste nummer er det diett- og oppstrammingstips igjen.

Artikler som spiller på din forfengelighet og usikkerhet selger som hakka flesk. Kanskje tåler du det uten å bli spiseforstyrret, eller forstyrret. Kan du tåle at det rammer barna dine? De sårbare barna, som burde mase om godteri på en mandag fremfor å stå foran speilet og tenke at de har for stor mage. 

Strammere, yngre, penere

Hvem er best og hvem er verst? Jeg vet sannelig ikke. Jeg synes jeg ser det absolutt overalt. Mellom kriger i verden dukker det opp artikler om kampen mot kiloene, innimellom artikler om flyktningkatastrofer advares vi mot å gå inn i en "sukkeravhengighetskrise", innimellom valgflesket dukker det opp saker om hvordan man kan bli kvitt sommerflesket i en fei. Det er opplysningsartikler om at vannkilo ikke er det samme som fettkilo (?). Oppmuntrende artikler om hvordan man kan ta kroppen tilbake (ligger det en annen kropp på loftet?). Advarende artikler om at "kun et par kilo på magen er nok til å forårsake hjerteproblemer", 1-2-3-artikler om hvordan vi skal trene for å "bli kvitt det forhatte grevinnehenget". Innimellom dette blir vi foret med oppmuntrende artikler om at vi bør være fornøyde med den kroppen vi har, formanende artikler om at vi aldri bør slanke oss foran barna, og advarende artikler om å ikke gi barna for mye sukker (det er like vanedannende og farlig som heroin) - og samtidig for all del ikke snakke med dem om sukker (det kan gjøre dem spiseforstyrret). 

Jeg pleide å like kroppen min. Det gjør jeg ikke lengre. Det føles vanskeligere og vanskeligere å godta at jeg har noen kilo for mye på kroppen, at rumpa siger ned i takt med puppene, at armene disser når jeg danser. For hver dag hører eller leser jeg om en eller annen metode for å stramme opp rumpa. Kvitte meg med muffinsmagen.  Trene bort grevinnehenget. Begynne med lavkarbo. Supermat. Eller begge deler. Alt kan strammes, bli sunnere, forynges og forbedres. Velger jeg å la være er jeg dum og lat. Ikke smart og viljesterk som de kvinnene som går radikalt ned i vekt etter en fødsel, eller skaper en bikinikropp som får dem til å se 20 år yngre ut. 

Løgnen har blitt sannheten

Vi bedømmes i stor grad ut fra utseendet - særlig kvinner. Og ettersom det meste er retusjert, eller pyntet på, strekker vi oss etter et ideal det er umulig å oppnå. Løgnen har blitt en sannhet. Også for barna, som vi forsøker å oppdra til ekthet og ærlighet. Og som vi stadig roper til: Det er det indre som teller!

Vil de tro på det? Jeg har et håp, hvis vi går frem som gode forbilder. Kanskje vil de klare å gjennomskue det forskrudde bildet av en kropp som de får servert, og forstå at innmaten er det viktigste. Jeg prøver å fortelle mine barn at kroppen bare er et skall som vil forfalle naturlig. Men alt det fine som lever på innsiden, kunnskap, minner, erfaringer, kjærlighet, kan du ha skinnende helt til din siste dag i livet. Det kan du øse av, til både deg selv og andre. Dessuten kan du lære av folk som har ovelevd alvorlig sykdom. De er glade for å ha en kropp som virker. Takknemlig for to bein å gå på, et hjerte som slår, et hode som tenker, to armer som kan brukes, så de kan klare å gjøre det de vil på egenhånd og se sine barn vokse opp.

Vis, ikke fortell

Det er uansett ikke hva vi sier men hva vi viser som går inn hos barna. Da jeg var på ferie i Norge så jeg en mor på bussen. Datteren var omtrent tre år og satt i sportsvogn. Strålende blid og med glade, sparkende bein. Moren hadde en kropp som var så stram og definert at jeg kunne kastet hva som helst på henne og det ville kommet tilbake som en boomerang. Leppene var tydelig forstørret. Ansiktet hadde ikke en rynke. Og ett uttrykk. Tristhet. 

Jeg ble ikke provosert. Bare skikkelig lei meg. Da hun gikk av bussen hadde jeg lyst til å gripe tak i armen hennes og si: Jeg hadde aldri hatt ork til å trene og leve slik du må gjøre for å se slik ut. Og hvordan har du det på innsiden? Kanskje vi skal ta en kopp kaffe og tenke ut en god strategi for å føle oss gode nok som de normalkvinnene, og uperfekte mammaene, vi er. La oss ha melk og sukker oppi kaffen, og være så gærne at vi unner oss en kake eller tre. Vi lever bare en gang. Og det ække så farlig.

Kanskje er det farligere å la være? I disse bli-den-beste-versjonen-av-deg-selv-tider stemmer jeg for å være den-normale-versjonen-av-deg-selv. Jeg vil at vi skal slutte å forsøke å perfeksjonere oss selv, både som mammaer og kvinner, og dermed lære barna våre det samme. Det gir en større garanti for et enklere, morsommere, mer givende og harmonisk liv. For neste generasjon også. Akkurat nå jogger det en masse mennesker mot stupet, med grønne juicer i hendene og proteinshaker i lomma, og planer om å utføre sprettrumpe-øvelser på kanten, mens ungene blindt løper etter. Jeg håper noen, eller noe, kan redde dem før de ligger på bunnen som helsunne vrak. 

Hilsen Antisupermamma​

PS! Jeg bruker ofte humor som en strategi, også når det gjelder alvorlige temaer. I november skal jeg holde foredrag på en diger jentekveld i Lillestrøm. Jeg grugleder meg skikkelig - og lover å fortelle om mine hverdagsstrategier som funker og ikke funker, mitt uperfekte liv og ambivalente forhold til egen kropp. Vil du se en spent/redd antisupermamma i aksjon? Du kan lese mer om eventet her - og bestille billetter, hvis du vil: Ja, jeg vil være med på antisuper jentekveld!

Leave a Comment:

(3 ) comments

Ingrid 14. September 2017

Har en 6-åring som er en helt normal 6-åring – kanskje litt tynn. Hun går rundt og sier at hun har for stor mage. Blir kjemplei meg. Hun er veldig svai i ryggen og dermed stikker magen noe mer fram enn hos andre venninner. Dette har hun nok fått høre hos andre barn – at magen står mer ut.

Blir skikkelig lei meg.

Reply
AinA 14. September 2017

Jeg synes det er skummelt å se hvordan barn ikke får mulighet til å være barn. Hvor sykelig opptatt de er av kroppen sin og hvordan den ser ut.
Opptatt av en sunn kropp er bra, men det kan tippe over hvor det sunne ikke er sunt lenger.
Det er nok sant at alt kommer ikke fra foreldre, men jeg tror att det ofte kan starte der. Vi damer er eksperter på å kritisere vår egen kropp, og barna har store ører.
Her i huset prøver vi å holde oss unna snakk om kroppen. Men vi skjuler den ikke. Barna er fremdeles så små at kropp ikke har blitt tabu ennå. Og jeg viser at magen er myk etter graviditeter og veltrente muskler ikke er prioritert. Jeg trener ikke for å gå ned i vekt (egentlig så gjør jeg det), men for å bli sprekere. Grønnsaker spiser vi for å bli sterke, for barna er ikke helt enig at det er godt. Og jeg lager konkurranse om hvem som blir sterkest etter hvert måltid. Godteri Prøver vi å holde på lørdager, men det er ikke krise om vi spiser litt på tirsdag om det faller seg sånn.
Jeg håper jeg skal legge et grunnlag for framtidig kroppsfokus som er sunt. Om det funker vil jeg se om noen år.

Reply
Victoria 14. September 2017

Helt enig. Det er nettopp dette med show – not tell som er så innmari viktig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min eldste datter har spurt meg hvorfor jeg ikke bruker sminke – og de få gangene jeg gjør det. Barn legger merke til alt vi gjør. Vi er deres veiledere inn i denne verden. Jeg er også for å være sunn – men å trene av angst for å ikke se bra nok ut er ikke sunt. Den gyldne middelvei. Kjenner ellers at jeg faktisk blir så eitrende forbanna på disse tabloidbladene. Av prinsipp kjøper jeg det aldri. Jeg leser det ikke – og hvertfall aldri foran barna mine. Jeg oppsøker kunnskap og viktige ting, foran dem, jeg lever den livsstilen.

Spent på hvordan internett ender opp om si ti år? Ipadskole har vi å forholde oss til allerede, og det må sjekkes. For det er mye rart de kan finne på internett. Håper på et større kvalitetssystem med tiden, uten at det tar vekk friheten vi alle har.

Når det skal være sagt: ipadene på skolen er fulle av skoleprogram, og eldste sitter og spiller mattespill. Uansett får vi bare se hvordan det utvikler seg. Takk for herlig artikkel, som sagt helt enig!

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: