Barna trenger et vern

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

mai 02

Fredrik som alltid løp ute i kuldegrader, med tynn genser og snørrete nese, og ingen ropte ham inn. Anita, som ryddet vekk hasjpiper om morgenen og så til at lillebror kom seg på skolen. Lars, som hadde en far som ville han skulle begynne å "knekke for familien", så de fikk mer penger på bordet, Lise og Petter, som bodde i det digre huset med seks biler utenfor, og ingen voksne som hadde tid til å kjøre og hente. Einar, som ble misbrukt av stefaren, og moren som nektet å tro det var sant. Stian, som ble forlatt med en hundrelapp da moren dro på langferie med den nye kjæresten, og måtte selge Kiss-jakka for å få penger til mat. Som satt sin første sprøyte som 14-åring - og opplevde at alt det vanskelige forsvant. Problemer og bekymringer. Uro og usikkerhet. Alt ble trygt og varmt og enkelt. Slik livet skal være for et barn.

Etterpå kom nedturen. For sånn er rus, i alle former, når man bruker den som lindring. Det er som å pisse i buksa for å bli varm. Alt blir bedre med en gang, og etterpå blir det mye verre. Men hvem kan klandre et skadeskutt barn for å forsøke å hele seg selv?

Ikke fiktive personer​

"Stian" lever ikke lenger. Det gjelder for nesten samtlige av de andre jeg har skrevet om over også. Enten har de tatt livet av seg, omkommet av en overdose, eller de traver nedi byen med alle eiendelene i en sekk, og tigger penger. Det er ikke lenge siden jeg møtte på en av dem, med utstrakt hånd. Det var vondt. Ekstra vondt etter at jeg fikk barn selv, og fikk et flashback fra barndommen hans. Alene da. Alene nå.

Jeg bruker fiktive navn på personene jeg beskriver over. Men de er helt reelle. Det er mennesker jeg har kjent som barn, ungdom, tidlig voksen. En av dem var kjæresten min. Som flere andre valgte han å ta sitt eget liv når han endelig fikk det godt. Det er ikke uvanlig at det skjer, når man ikke lenger må kave for å holde hodet over vann - og andre slipper taket og tenker at nå går alt bra. Det er da man virkelig står i fare for å drukne. Det skal en sterk rygg til for å ha det godt. Mange vet ikke engang hvordan det føles, og nye følelser kan være skremmende. Samtidig får spøkelsene rom til å titte ut av skapet. Alt man har forsøkt å holde innelukket i mange år. Sårene åpner seg igjen, og skjoldet er borte.

Foreldre​ som ikke blåser og plastrer

Det er ikke alle foreldre som blåser på sår, eller har plaster i skapet. Det er ikke alle som forsøker å fange opp barna før de gruser. Eller roper: Pass deg over veien! - fordi dette barnet er umistelig, og det er ditt største ansvar å gi henne en trygg start i livet.

Det er mange barn som ikke blir tatt vare på slik de skal. Mange vites om, og enda flere vites ikke om. Det skjer mye innenfor husets fire vegger, hos flere familier enn vi er klar over. De som skal være barnas vern, verner ikke om barna slik de skal. I stedet skader de dem, enten de gir blaffen eller vil og ikke får det til.

Barna i kroken

Jeg kjenner en som jobbet i barnevernet i mange år, samtidig som han utdannet seg til å bli barnepsykolog. Han har jobbet med å hente barn hjemme, og han har jobbet som sakkyndig i rettssaker. Han er også min venn, en jeg kan ringe til hver gang jeg føler jeg feiler som mor. For eksempel når jeg har vært nær ved å gå fra forstanden, av spedbarnskolikk og treåringsraserianfall. Så flott at han tør å skrike og bli sint, sa han, det betyr at han er trygg.  Det verste er barna som har gitt opp. Som sitter passive i en krok, mens mor og far roter i søpla etter en rusrest, eller slåss på stuegulvet.

Som mor er det ulidelig for meg å høre om sånt. Om de som slenger barna rundt med hodet først, som om de var dukker, når de ikke vil kle på seg. Som tråkker på en ettåring som krabber i veien, så han skal lære å holde seg unna. Som binder henne til sengen hele dagen, for å få ro til sitt. Som truer med fremmede menn som kommer til å hente barna i en bil, midt på natten, hvis de ikke slutter å tisse på seg. Eller om barna som forsvarer foreldrene til det siste. Pappa er jo snill mot meg, han sa god natt i går. Mamma passer på oss, det hender hun lager mat til oss også. 

... trenger et vern

Det vrenger seg i magen når du leser dette, ikke sant? Impulsen er å klikke det vekk og late som om det ikke skjer. Det er for vondt, og totalt ubegripelig, å ta innover seg. Dessverre er det reelle eksempler, og det finnes både bedre, tilsvarende og verre.

Det eneste jeg klamrer meg til er at jeg vet barna har et vern. Barnevernet, heter det. Jeg vet det er mange som får et sting i magen når de hører dette begrepet. Mange som ikke har opplevd vernet som et vern. Og ja, råtne egg finnes det overalt. Feil vil skje i et hvert system. Men vi fjerner ikke hele Helsevesenet, selv om det finnes arrogante leger og udugelige sykepleiere? Det er derimot mange som vil ha barnevernet fjernet. Skremmende mange. På Facebook popper gruppene opp som paddehatter. Med tusenvis av medlemmer. Rene hatgrupper mot barnevernet. Flere ganger har jeg opplevd å bli lagt til, uten at jeg har meldt meg inn, og jeg har meldt meg rett ut igjen. 

For jeg mener helt klart at vi trenger et barnevern. Mennesker som jobber med å verne om barna som trenger det, og vier en stor del av livet sitt til dette. De får drapstrusler i posten og blir kalt sadistiske drittsekker. De blir hengt ut i enkeltsaker i media. Jeg må innrømme at jeg ofte blir betenkt. Jeg er utdannet journalist, og vet at begge sider av saken alltid skal fram. Men i media blir ofte kun den ene siden hørt, fordi barnevernet ikke har lov til å bryte taushetsplikten og kommentere enkeltsaker. Dermed får den ene siden all sympati, og barnevernet blir den store, stygge ulven. Uten at det nødvendigvis er slik. Og det er ikke alltid slik, det har jeg selv sett fra innsiden.  

De som rømmer 

Her i Spania finnes det foreldre som har rømt fra barnevernet. Vi hører om det og vi ser det. Innimellom de flotte foreldrene som blir enda blidere av sol og sommer og beriker barna med en ny kultur, er det de som drikker hele dagen, og henter barna på skolen. Fulle. De som ber barna om å lyve og si de er syke, fordi de ikke klarer å komme seg opp om morgenen. Jeg tror neppe det vanker middag og leksehjelp når skolen er slutt. Og jeg tror neppe de ville turt å oppføre seg slik i Norge. Fordi de vet at der kan de ikke gjøre som de vil med ungene, og heldigvis for det.

Det er ikke lenge siden barna og jeg så en liten gutt som ble holdt oppned ut av et vindu. Mannen som holdt var trolig faren. Moren sto bak ham og skrek hysterisk. Menneskene rundt oss ropte og stilte seg under vinduet. Samlede hender. Sånn i tilfelle. Politiet kom. Og dro igjen. Uten faren. Uten barnet. Trolig fikk faren en advarsel, og beskjed om å roe seg ned. Ungene mine gråt. Det var sterk kost for dem. Hva ville skje med den lille gutten? Hvorfor i all verden var pappaen hans så sint? Og var det lov å gjøre sånt mot et barn?

Det biologiske prinsipp

Det biologiske prinsippet råder. Barna skal være hos sin mor og sin far, så fremt det er "godt nok". Uten at det helt lar seg definere, hva som er "godt nok". Jeg sier: Den dagen jeg ikke klarer å ta vare på barna mine slik man bør ta vare på barn, så plasser dem hos noen som kan. Så høyt elsker jeg dem. Dessverre er det ikke alle foreldre som tenker sånn. Den lille gutten om ble holdt ut av vinduet - har han det best der han er?

For noen barn er det grusomt å bli tatt fra foreldrene. For andre er det en ren lettelse. Og for mange er det en blanding. De fleste barn elsker foreldrene sine, og føler en grenseløs lojalitet til dem, samtidig som de forstår at de vil ha det bedre et annet sted. Da er det en trøst at det ikke alltid må være enten-eller. Jeg har en kamerat, som kom til en fosterfamilie da moren, som var alkoholiker, ikke klarte å ta seg av ham lenger. Han fikk en trygg og god oppvekst der. Etter hvert gjenopptok han kontakten med moren, og det føltes godt for dem begge. Nå har han sin egen, lille familie. Og han feirer jul og bursdager og alt annet som inkluderer en familie, med både den biologiske moren og fosterfamilien. Sånne historier får meg til å grine. Av ren glede. Men også av sorg. Over alle jeg kjenner som aldri ble fanget opp. Eller som ble fanget opp da det var for sent, og de var rebelske tenåringer som var langt vanskeligere å hanskes med, som allerede hadde lagt hele verden for hat.

​Barnevern eller foreldrevern?

Det skal mye til for å ta et barn fra foreldrene. Og foreldrene har ofte en sjanse til å få dem tilbake, hvis de viser at de kan endre livet sitt. Ofte får de mer enn en sjanse også. Far må få en sjanse til, konkluderes det med. Og barna blir dratt mellom flere hjem, opplever uro og lojalitetskonflikt. Vi skal passe oss så barnevernet ikke blir et foreldrevern. Et barn har ikke så mange sjanser til å få en trygg start i livet. Ofte er det riktig at barnet kommer tilbake til foreldrene, og alt ender godt. Ofte taes den endelige avgjørelse om omplassering for sent, når skaden allerede er stor.

I stedet for å hakke løs på et livreddende system, må vi engasjere oss. Gjøre hva vi kan for å bedre det, tette hull, skape gode endringer. For barnevernet har betydd alt for veldig mange barn. Barn som ble fanget opp i tide og fikk den hjelpen de trengte. Mange barn, som har lidd under oppveksten, sier i ettertid: Jeg skulle ønske noen så meg. Jeg skulle ønske noen fanget meg opp. Jeg skulle ønske noen brydde seg. Jeg skulle ønske noen tok meg vekk.

Barn kan ikke verne om seg selv. Vi har et ansvar overfor de barna, både som samfunn og enkeltmennesker. Se. Bry deg. Ta affære, hvis du får den vonde magefølelsen. Andres barn er også dine.

En barnerett

VI tuller ofte med det, venninnene mine jeg jeg - at nå skulle barnevernet ha sett oss! Det er en spøk, for så gærent er det heldigvis ikke. Vi er bare normalt uperfekte. Antisupre. Men det ligger noe alvor i spøken også. Vi må oppføre oss mot barna. Ellers er det noen som blander seg inn. Og det er jeg glad for. For alle barn fortjener en oppvekst uten uro, vold, redsel, (overhengende) ansvar og overgrep. 

Verneklem ​fra Antisupermamma

Leave a Comment:

Leave a Comment: