Barna trenger Ingenting

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jul 16

Når jeg er innom sosiale medier og kikker på bilder og statusoppdateringer, blir jeg både imponert og matt over hvor mye folk gjør i ferien. Sydenferier, rideleire, toppturer, bærplukking, sommerskoler, bilferier ... Selv har vi avgjort at sommeren skal bestå av mest mulig Ingenting.

Løper mot døden

Om en uke skal vi til Liseberg. Før og etter dette skal vi ha mest mulig ingenting-sommer. Jeg tror vi trenger det. Fordi dagene ellers i året består av så mye. Vi jogger fra det ene til det andre: Skole, fritidsaktiviteter, lekser, vennebesøk, bursdager, avslutninger ... Vi fyller opp hvert minutt av tiden vår. 

Hver dag løper vi så raskt vi kan mot det vi frykter aller mest: Døden. Og når dagen endelig er over slapper vi av med serier på netflix, facebook-oppdateringer på mobilen og spill på ipaden. Kroppen hviler mens hjernen fortsetter å gå på høygir.

Vanskelig å hoppe av

Det er vanskelig å hoppe av hamsterhjulet, selv om det er ferie. Kroppen har blitt så vant til det høye tempoet, hjernen krever å bli matet med nye inntrykk og sjelen blir stadig mer familiær narsissistisk. Det er vel ingen vits i se de første svømmetakene til seksåringen, hvis du ikke kan dele det med resten av verden? Hvorfor skal du gidde å plukke alle  bringebærene hvis du ikke kan poste bilde av dem etterpå? Og bryllupsdagen bør du rett og slett utsette, i fellesferien er det er så få som ser at dere er verdens lykkeligste par likevel. 

Eller er nå det så sant? Jeg synes aktiviteten på facebook er nesten høyere i ferien som ellers i året. Selv sliter jeg med å la mobilkameraet ligge når solen går ned over fjellene (bare ta en footie), poden kjører båten selv for første gang (se hvor søt han er, da) eller gubben gir meg en kompliment (ja, jeg er elsket).

Men jeg jobber med saken. For det krever en innsats å gjøre ingenting. Være mer inn enn ut. Ikke sammenligne sommeren med andres. Det krever en bevissthet. En avgjørelse. Og deretter: Disiplin, Øvelse. Utholdenhet. 

Perfekt facebook-ferie​

Jeg tror det er verdt innsatsen. Belønningen kan bli å tåle deg selv, og dermed andre, bedre. Bonusen er senket puls og indre harmoni. 

Indre harmoni er noe helt annet enn ytre harmoni. Det hjelper ikke å ha den perfekte ferie på sosiale medier, hvis du er like sliten når du kommer tilbake på jobb og forholdet til gubben henger i en tynn tråd. Ferie er høysesong for brudd, og  rekordmange barn ringer krisetelefonen fordi foreldrene har høylytte krangler.

Jeg tror det har med forventninger å gjøre. Vi har planlagt og lengtet og håpet, og kanskje tålt litt ekstra fordi ferien er nær. Ukene der sola skal skinne, barna være perlevenner og du og kjæresten nyte perfekte solnedganger. Så har du glemt at livet er helt det samme, dere er de samme, selv om det er sommer og (forhåpentligvis) sol. 

Fallet kan bli hardt og vondt med sånne forventninger. Særlig når du har fjesboka hengende over deg som en uværssky, forkledd som evig solskinn, som stadig forteller deg at livet er bedre et annet sted, i en annen familie, i en ny kropp. 

Være i vater

Glem ikke hvor enkelt det er å være lykkelig utad. På sosiale medier behøver du ikke å vise ditt sanne ansikt. Det er bare å vente på øyeblikket der ungene slutter å grine og sola begynner å skinne, knipse og dele (eventuelt gjøre bildet lysere og croppe vekk ungen som ikke er fornøyd). Etterpå føler du deg trolig litt bedre og andre kanskje litt verre.

​Å være harmonisk på innsiden er mye vanskeligere. Det har ingenting med solskinn og blide unger og sosiale medier å gjøre. Det handler kun om deg. Legg forøvrig merke til at jeg ikke bruker ordet lykke. Lykke er som en sommerfugl som setter seg på deg når det passer den selv. Lykken kan ikke fanges eller skapes, den kommer og går som den selv vil. Men jeg tror det er lettere å få besøk av sommerfuglen hvis du er i vater.

For meg betyr å være i harmoni det samme som å være i vater, nesten uansett hva som skjer rundt meg. Det handler om å tåle meg selv og mine egne følelser. Om å stå i eget liv, støtt på begge bein, og ikke være avhengig av perfekte ferier for å ha det godt. Jeg skriver mer om dette, og hvordan du kan oppnå det samme, i bestselgeren: Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske.

Denne indre harmonien jeg (stort sett, ikke alltid) føler inni meg har sitt utspring i Ingenting.

Somre fylt med Ingenting

Det begynte i mine barndoms somre. I juni reiste vi ut til sommerhytta vår, på en liten øy utenfor Fredrikstad, uten innlagt vann og med utedo. Det var bare noen få hytter rundt oss, ingen butikker eller biler. Helt frem til august var vi på hytta, vi dro bare inn til byen for å handle. Min far og jeg var der hele tiden, mens mamma tok toget fra Oslo når hun ikke jobbet.

Innimellom spilte min mor med meg. Master Mind og Kinasjakk. Jeg fikk være med henne på joggetur av og til. Vi skravlet under kveldsmaten. Pappa og jeg tok båten over til Marinaen for å fylle bensin og kjøpe is. Eller han leste for meg. Minst like ofte lå mamma og leste og spiste kremtopper og svarte med enstavelsesord. Og pappa måtte snekre et eller annet og kom med goddagmannøkseskaft-utsagn til alt jeg sa.

Ingenting-somrene var på ingen måter innholdsløse. Tvert i mot. De ga meg det viktigste av alt. Jeg lærte å tåle stillheten og at det ikke skjedde noen verdens ting. Pulsen gikk jevnt og rolig. Og noe begynte å skje inni meg. Jeg reiste innover i meg selv, ble kjent med egne behov og mangesidige følelser. Jeg begynte å finne mine kreative rom, som kun dukker opp i stillheten, og fylte meg selv opp med historier. Dette skjedde mens jeg kikket etter firkløvere i gresset, begravet en død fugl, lå på ryggen og kikket på skyene som beveget seg over himmelen, speidet etter flaskepost, kjente på måkeegg, vasset i fjæra, så en enslig maurs lange ferd over fjellet med tung last på ryggen. 

Jeg er sikker på at det er disse somrene som har gjort meg til forfatter. Jeg vet at det er de som gjør at jeg tåler å bare ha selskap av meg selv. Og jeg tenker det er de som gir meg vissheten om at jeg har et sted å reise til når livet butter i mot.

Jeg lukker øynene og reiser til dette sommerstedet når jeg mister fotfestet, når jeg synes alt går for fort, når livet kjennes meningsløst, når jeg er engstelig og ikke helt vet hvorfor.

Naturen trøster

Da jeg ble skilt reiste jeg fysisk til dette stedet. Hjerter på facebook trøster, på sitt vis. Men når det var vondt å puste for smerten i brystet, når starten på hver ny dag føltes som en vond drøm som jeg ikke klarte riste av meg, da måtte det noe mektigere til. Da trengte jeg bruset fra havet, suset fra trærne, skyene som beveget seg over himmelen, den svale vinden mot huden, den lune varmen fra svaberget. Alt dette opplevdes som en klem fra en gammel venn. En venn som alltid er der, og er så uendelig mye uten å gjøre noe annet enn å være, som omfavner uten å kreve noe tilbake, og som minner deg på at livet går videre, enten du vil eller ikke.

Jeg ble minnet om det jeg hadde erfart i mine barneår: Jeg kunne tåle mine egne følelser, også de vanskelige, og jeg kunne klare å være bare meg. For en gang hadde det vært bare meg, barbeint over disse svabergene, og jeg hadde klart å fylle mine tomme rom. 

Ikke evig solskinn

Det var ikke evig solskinn på den lille øya heller, selv om det er lett å huske somrene akkurat slik. Jeg var ingen zen-unge som fløy rundt med tamme ekorn på skuldrene og smilende filosoferte over livet. Det hendte jeg ble rasende på min mor og far. Heldigvis hadde jeg ikke bilder av andres ferier å kikke på og sammenligne med. Men det hindret meg ikke fra å bli sur og klandrende når de ikke ville finne på noe med meg. Av og til klarte jeg å vekke sympatien deres, og de spilte eller leste for meg. Andre ganger måtte jeg  tåle stillheten og langsomheten.

Det verste jeg visste var når min mor sa det er sunt å kjede seg. Men hun hadde hundre prosent rett. Det er i kjedelige stunder man tvinges til å koble inn fantasien. Det er slik man lærer å tåle sin egen utålmodighet. Det er da man må jobbe for å aktivisere seg selv. Og setter pris på øyeblikket når kjedsomheten forsvinner igjen. Livet får en sunn balanse.

Er det balanse?​

Opplever dagens barn denne balansen? Våre unger får ofte sjokk når det er leggetid. Allerede? Dagen har gått i ett med travel morgen, skole, lekser, fotballtrening, skyping med en venn, en times ipadspilling, kveldmat, bading og tannpuss. Så kommer den stille stunden når lyset er slukket og de er alene med seg selv. Stille og mørkt. Det føles som klokken tikker saktere. Det er da de kan ta pulsen på seg selv, gå innover og kjenne hvordan de virkelig har det. De kan fordøye inntrykk og få tak på vanskelige følelser, bearbeide og kanskje dele. Undringen kommer, noen ganger gråten. Ofte er vi foreldre så slitne at vi ikke orker å ta den store praten eller undre oss over livet sammen med barna. Det er forståelig. Etter en lang dag hungrer vi etter å dekke egne behov. Beina høyt og noe hjernedødt på skjermen.

Så kanskje vi skal forsøke å skape de stille øyeblikkene i sommer, der barna kan få gå innover lagene i seg selv og bli kjent med alt som lever der inne. Ferien er en ypperlig tid for det. Kanskje er det nettopp det som er ferie? Ikke strebe, bare være.

Senk sommerskuldrene ... 

Det er så lett å overvurdere barnas behov. De vil jo egentlig bare være sammen med foreldrene på en naturlig måte. Thats it. Derfor kan du senke skuldrene og slutte å stille så høye krav til ferien. Eller deg selv. Det er sunt å kjede seg. Og det beste i livet er gratis. Disse to setningene er ikke flosker, de er helt sanne.

I sommer kan du gi deg selv og familien det dere trenger aller mest: Ingenting. 

Klem fra Antisupersommermamma

PS!​ I boken Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske deler jeg mer av hvordan du kan kan finne harmoni i ditt eget liv, uten at det koster en krone. Her kan du sikre deg et eksemplar av bestselgeren: Antisuper-boka!

Dagens aktivitet: Klatre i et tre

Leave a Comment:

(2 ) comments

Hege Liland 19. July 2016

Takk, antisupermamma, for kakket i hodet! Dette innlegget trengte jeg faktisk sårt i dag! Skriver om innlegget og hvorfor jeg trengte et spark i rumpa her, om du vil lese https://hegeliland.com/2016/07/19/nar-alle-andre-har-et-kulere-liv-enn-meg/ <3

Reply
Anita 29. July 2016

Takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg glemmer ikke sommerferien for to år siden. Da hadde vi vi vært på ferie til Legoland, Dyreparken og Stockholm. Men det var en rolig dag på stranda i Porsgrunn hvor barna fisket krabber fra brygga med kusinene at 6-åringen sa til meg at “mamma, dette er den beste dagen i hele verden!”

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: