Barnet bak diagnosen

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

May 03

Er vi i ferd med å sykeliggjøre en hel generasjon? Det var tittelen på en artikkel jeg nettopp leste i VG. Journalisten refererte til min generasjon, og den økte bruken av diagnoser på psykiske plager. Jeg er hakket mer bekymret for den oppvoksende generasjonen. Er diagnoser og "grensediagnoser" og definering av "spesielle karaktertrekk" i ferd med å bli den nye normalen? Hva gjør dette med ungene - deres selvbilde og definisjon av seg selv? Og hva med oss som omgås dem, venner, lærere, kompismammaer, hvordan skal vi forholde oss til dette?

​Den feilfrie firkanten 

Jeg er opptatt av diagnosetemaet, både som mor, gestaltterapeut og menneske. Den såkalte normalfirkanten blir stadig trangere, og alt som er utenfor får raskt et stempel. Det som før var "nerver", "rakkerunger" og "sjenert" har blitt til angst, ADHD og introvert. På mange måter er det bra. I stedet for at rakkerungene får bøtter av kjeft og blir sendt på spesialskole, kan de få aksept og hjelp til å takle hverdagen. Det er fokus på at alle barn skal høres, også de som ikke er så glade i sin egen stemme. Og barn med angst taes på alvor, i stedet for beskjeder om å ta seg sammen. 

Diagnoser kan med andre ord skape økt selvforståelse og aksept fra omverdenen, og gi grunnlag for hjelp og støtte. Men det er også en bakside ved en diagnose, som vi skal være oppmerksomme på. ​Det ene er feildiagnostisering. Hvert år henvises flere tusen barn for utredning angående ADHD, og gutter er overrepresentert. Bare en tredel får den endelige diagnosen. Det betyr at det florerer av ADHD-antakelser der ute.

Baksiden av diagnosen​

Min sønn kunne lett ha fått en feildiagnose. Han balet med språk og sosiale koder i barnehagen. Kanskje hørte han dårlig. Kanskje lå han bare etter i utviklingen, lik mange andre barn. Det var en lang runde med PPT og BUP, spesialpedagoger, leger og psykologer. Jeg var helt i deres hender, stolte på det jeg ble fortalt, og var fokusert på å gjøre det som kunne gi mest mulig grunnlag for støtte. Heldigvis møtte jeg en klok psykolog til slutt. Er du virkelig sikker på at du vil gå videre med dette, sa hun. Jeg tror ikke det er noe galt med din sønn. Gi det tid. Og blir det ikke bedre, så får dere heller komme tilbake. Husk at en eventuell diagnose vil henge ved ham hele livet.

Hun fikk rett. Sønnen vår utviklet seg langsomt, men sikkert i riktig retning. I dag er han en glad og oppvakt gutt som klarer seg godt på skolen og i kameratflokken. Vi fikk aldri vite hva det var med ham den gangen. Og det var mer frustrerende enn å ha en diagnose å forholde seg til. En merkelapp som kunne fjerne grublingen og gi en enkel forklaring. Men jeg er veldig glad vi ikke gjorde det. 

Diagnosen hadde trolig kommet et skritt foran ham. Og selv om han hadde vokst seg ut av den, fått strøket den ut av alle papirer, hvor mange hadde visst om det? Det blir som alt vi deler på nett. Vi kan slette det, men ofte er det subtile, nesten usynlige spor igjen. Kanskje hadde vi hviskende forklart oss til andre foreldre, de til sine barn igjen, og brått ble han (for eksempel) "asbergergutten". Han som er annerledes, han som alle må ta hensyn til.​ For uansett hvor åpne og aksepterende vi er blir vi farget av det vi vet, det vi blir fortalt. Det gjør at vi oppfører oss litt annerledes. Og dette påvirker igjen barnet. Det blir forsterkende. 

Lettvint løsning

Derfor skal vi være forsiktige. Enkelte barn trenger diagnoser. Helt klart. Men vi må passe oss for ikke å trå feil, for ikke å gjøre det lettvint for oss selv. Vi mennesker har et behov for å sette i bås, kategorisere, sortere. Det er menneskelig, det springer ut fra et behov for å forstå og skape mening. Men vi mennesker er organiske og kompliserte vesener. Og det er mye som skjer i en liten kropp som skal utvikle seg i en stor verden.​

Dessuten er vi forskjellige, helt fra fødselen av. Etter å ha fått tre barn av samme kjønn, med samme mann, i samme miljø, tror jeg at jeg kan fastslå det. Barna mine er vidt forskjellige, hver med sine styrker og utfordringer. Selv var jeg et svært sensitivt barn. ​Da jeg jobbet som journalist skrev jeg en artikkel om høysensitivitet - og kunne krysse av på samtlige sjekkpunkter. Min mor har alltid sagt at jeg var et barn med mange og lange antenner. Jeg tok inn alle sinnstemninger og følte meg ansvarlig for å "gjøre godt". Og jeg var nærtagen, som man kalte det den gangen. Gråt bare noen hysjet på meg. Etter hvert fant jeg måter å håndtere dette på. Fremdeles sliter jeg med at jeg snapper opp sinntilstanden til folk rundt meg og føler meg ansvarlig for deres følelser. Og jeg synes det er vanskelig å sette grenser, får lett dårlig samvittighet når jeg sier nei. Derfor må jeg hvile meg godt mellom hver gang jeg er sosial og "ut". Nedetid, kaller de det visst, dette vi såkalt "ekstroverte høysensitive" trenger mye av. Jeg kaller det å legge vekk gjøglermasken og slappe av på sofaen.

De spesielle karaktertrekkene

Nå er ikke høysensitivitet en diagnose, men et såkalt karaktertrekk. Det betyr i praksis at hvem som helst kan sette stempelet på seg selv. Og sine barn. Til stadighet hører jeg mammaer si om barnet sitt: Jeg tror han er han er høysensitiv. Med bekymring i stemmen. Er han høysensitiv, tenker jeg, eller bare følsom. Hun ha ADHD, sier en annen mamma, så aktiv som hun er. Har hun virkelig ADHD, tenker jeg, eller er hun bare en aktiv type. Glem ikke at de fleste barn har problemer med å sitte stille lenge om gangen. De er rett og slett ikke skapt for det. De synes også det er vanskelig å konsentrere seg lenge om gangen. Det er helt normalt.

Så er det spørsmålet om man er introvert eller ekstrovert. For det første er det viktig å huske på at vi har begge deler i oss, i varierende grad. Noen har en større prosentandel av det introverte, det sjenerte og tilbakeholdne. Heldigvis. Hvordan skulle det blitt hvis alle ropte like høyt hele tiden? Hver gang jeg snakker med foreldre som er bekymret for at barna ikke vil gå først i Lucia-toget eller synge og danse på fremste rad på scenen, sier jeg: Vi trenger ulike barn i forskjellige roller. Noen må være bak kameraet også, og mange liker seg der. Alle har ikke behov for å stå fremst i rekken og showe. Det er bra. For alle kan ikke ha hovedrollen i juleskuespillet. Trolig blir livet litt enklere for disse barna også, når de ikke behøver å slåss om plassen i rampelyset. Det er nok av ledige plasser i kulissene. 

Er hele barnet ADHD?

Når barnet først har fått en diagnose mener jeg vi har et ansvar for å se under, bak og rundt den. Se hele barnet. Jeg synes det er trist når mammaer definerer seg selv som "autismemammaen" eller "ADHD-mammaen". Er hele barnet ADHD? Er man mammaen til en diagnose?

Mobbeoffer er verken en diagnose eller et karaktertrekk. Men det er begrep som brukes om mange barn. Han har blitt mobbet før, er det mange foreldre som opplyser om, derfor kan han være utagerende. Eller ekstra følsom. Jeg må innrømme at jeg sliter med å forholde meg til sånt. Skal jeg snakke med barna mine om det? Skal vi behandle ham annerledes? Skal vi ta i ham med silkehansker, tåle at han slår? Jeg tror ikke det er i barnas favør at vi gjør dem til evige ofre, stakkarsliggjør dem. Er det ikke bedre å få en ny start med blanke ark? Jeg oppdrar uansett barna mine til å være inkluderende overfor andre, som best jeg kan.

Bli kjent med hele barnet​

Vi blir farget av informasjonen vi får. Derfor er jeg opptatt av å bli kjent med hele barnet. Jeg vil helst møte ham eller henne som et blankt ark der jeg kan få oppdage fargene etter hvert. Både de sterke og svake, lyse og mørke. Er det en gutt i rullestol forstår jeg at vi må finne en løsning med trappene. Er det en jente med nøtteallergi vet jeg at jeg må servere noe uten nøtter. Er det en pode med astma må jeg vite hvordan jeg gjør det med medisinen. Er hun redd ballonger, kan vi droppe det i akkurat denne bursdagen. Resten kan og vil jeg gjerne finne ut av selv.

Enten barna er høysensitive eller lavsensitive (dette kommer nok snart), har traumer i bagasjen eller bare solskinn i sekken, så ønsker jeg å behandle dem likt. Er det noen som faller og slår seg får de trøst og plaster på såret. Er de for ville og skrikende får de beskjed om å bruke innestemme og innebein, eller gå ut og leke. Er de frekke får de beskjed om å være høflige. Slår, klorer eller biter de får de beskjed om at dette er forbudt i vårt hus. Og klarer de ikke å løse konflikten selv, forsøker jeg å megle så nøytralt jeg kan.

Lett å føle seg feil … 

Jeg baler fremdeles med å sette grenser, og jeg kan bli utslitt av de milelange antennene som aldri vil skru seg helt av. Det er flaut, nesten skammelig, hvor mye jeg kan henge meg opp i andres følelser. Særlig ettersom jeg er utdannet gestaltterapeut og har gått flere år i egenterapi. Jeg burde ha kommet lenger enn dette! En kveld jeg følte meg helt utslitt, og bare gråt, sa mannen min noe fint til meg: Jeg skjønner det er slitsomt. Men det er jo sånn du er. Hadde du tatt bort denne siden, hadde du ikke vært deg lenger. Og det ville vært veldig trist. For dette er noe av det fineste ved deg, omsorgen og latteren du gir til andre. 

Da kom smilet gjennom tårene. Det er så lett å føle seg "feil", for både store og små. ​Og mannen min minnet meg på noe vi snakket om på gestaltstudiet - at det alltid er nyanser. Det vi ser på som en svakhet kan også være en styrke. Det må vi gjøre med barna også, hjelpe dem til å se hvordan det som kjennes "feil" også kan være en styrke. Og har de fått et stempel, så husk å se alle fargene og nyansene rundt dette. Alle mennesker er mye mer enn en diagnose, en definisjon, en tidligere rolle eller et karaktertrekk.

Supersensitiv klem fra Antisupermamma​

PS! I boken min, Antisuper - leve best mulig som et vanlig menneske, skriver jeg om hvordan aksept ​kan være ren magi for hele familien, særlig hvis du har et barn som er (såkalt) annerledes. Vil du lese mer om boken, som har blitt en bestselger? Klikk her: Antisuperboka!

Leave a Comment:

(1) comment

Stine 5. May 2016

Vakkert skrevet

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: