Det lille som betyr alt

By Kristine Henningsen | Diverse

Sep 21


Jeg har flere temaer jeg kunne valgt å skrive om i dag. Mye å blogge om. Lenge siden jeg har lagt ut innlegg er det også. Så da bør jeg komme med noe spektakulært. Noe hysterisk morsomt. Eller kanskje noe om min egen skyldfølelse overfor ungene, fordi jeg ikke lager frokost til dem eller leser på sengen. Gått ut i A-magasinet med det har jeg også, med brask og bram, og sagt at jeg verken baker eller lager frokost. Vanligvis ville jeg sittet og bitt negler og tenkt: Hva har jeg gjort? Her går alle mulige eksperter ut og snakker om hvor viktig det er å lese for ungene og lage næringsrik frokost. Og så gidder jeg rett og slett ikke. Jeg burde skamme meg.

Men jeg får det ikke til. Rett og slett fordi de har det for godt. De klarer fint å smøre seg en skive om morgenen. De får tusen nattakoser hver kveld, helt til jeg mugner og får kink i ryggen. De tør å spørre meg, igjen og igjen, fordi de er trygge. De ligger i en varm seng og vet at i etasjen under er mamma og pappa. Foreldre som er langt fra perfekte. Men som kjører og henter dem på skolen hver dag, åpner hjemmet for kompisene deres, hjelper dem med lekser, lager mat, blåser på sår, klemmer og trøster, forteller dem at de er høyt elsket. I gode og onde dager.

De får det mest grunnleggende: Trygghet og grenser. Langt fra alle unger er så heldige. Mange barn må krysse farlige grenser og har med seg utryggheten resten av livet.

Mens vi diskuterer hvor vidt det er riktig å ta inn 8000 flyktninger eller ikke, mens vi sitter bak skjermene våre og poster statistikker og kronikker på sosiale medier, lider barn som er tatt med på en reise til det de tror er Tryggheten. Når jeg leser om barn som sitter i en gummibåt i mange timer og ser redselen i sine foreldres øyne - da har jeg ikke dårlig samvittighet fordi ungene må lage seg en skive sjøl. Når jeg leser om barn som må gå i solsteiken i timevis, selv om beina deres er altfor små for det, da virker det meningsløst å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker å være sirkushest inn til senga.

Vi kan sutre og klage over hvor krevende det er å være foreldre i Norge. Og ja da, jeg kommer fortsatt til å sutre og klage – ikke vær redd. Jeg synes det er for mange ”foreldreoppskrifter”, for trangt og lite rom for mangfold, for høye krav. Men først og fremst er det lett å være mamma og pappa i Norge. Fordi vi har gratis svangerskapskontroller. Barnehageplass til alle - med makspris. Barnebidrag. Barnevern. Antimobbekampanjer på skolen. Gratis samlivskurs til nybakte foreldre. Ett års svangerskapspermisjon – eller lengre, uten lønn. Gratis - og gode - skoler. Gratis oppfølging, vaksinering og og kontroller på helsestasjonen. En trygg velferdsstat som ikke lar ungene sulte, fryse, lide. I et u-land hadde ikke denne bloggen overlevd en dag. Antisuper? Jeg gir barna mine en oppvekst mange mammaer bare kan drømme om.

Jeg har aldri likt dette ”mine”-begrepet. Sannheten er at vi bor på den samme planeten, der grensene er ”tilfeldig” risset opp gjennom eldgamle avtaler og blodige kriger som stadig pågår. ”Dine” er mennesker generelt, hvis du skal se stort på det. Og det synes jeg du skal.  Norge var et lite og fattig land før vi fant oljen. Hele landet vant i Lotto da det sorte gullet dukket opp. Penger som ga oss råd til å bygge et velferdssamfunn som er de færreste forunt. Vi har råd til å være mye sammen med ungene våre. TIl å ta lang permisjon, ha dem i trygge barnehager uten å bli ruinert, levere dem fra oss på gode, offentlige skoler og ta sykedager fra jobben når de har feber. Vi er heldige. Det har ikke alltid vært sånn. Jeg trenger ikke se lenger enn til min egen svigerfar, som ble adoptert bort fordi moren ikke hadde råd til å ta vare på ham og søsknene. Bestefaren satt og pilket hele dagen etter frisk – for å forsøke å brødfø datteren og barnebarna. Det var her. I Norge. Landet 800 000 nordmenn utvandret fra på 1800- og 1900-tallet på grunn av blant annet fattigdom, undertrykking og overbefolkning. 

For oss var det øyeåpnende å reise til Panama et år. Og nå er vi i Spania. Vi har ikke flyktet fra krig og krise. Vi kan ta flyet hjem når som helst. Vi har norske pass og vil komme rett til tak over hodet, mat, klemmer, trøst. Her vi bor er det trygt og frodig. Og likevel er det tøft til tider. Ikke kunne språket og kjenne kulturen. Være den som er utenfor. Føle seg liten, ydmyket, latterliggjort, dum, redd, forvirret, flau. Alt lukter annerledes. Føles annerledes. Er annerledes. Og du har ikke kart eller kompass, du må bare  snuble deg frem helt til du blir kjent. Og det kan ta tid. Da er du veldig takknemlig for alle som er tålmodige med deg, som ser deg uten å se ned på deg, som smiler, hjelper og vil deg vel.

Mine barn har også opplevd ubehaget ved å være i en ny kultur. De begynte på en skole i bushen i Panama der de ikke kunne språket eller hadde en eneste kamerat. De sto utenfor og måtte kjempe seg inn. Jeg håper de tar læring av den opplevelsen, at kroppen husker og at de gjør sitt beste for å møte mennesker i samme situasjon. At de ikke er redde og fordomsfulle, men trygge og åpne. 

Vi er ofte redde for det ukjente. Og redselen kan få oss til å gjøre mye rart. Utestenge. Kjempe i mot. Angripe. Her om dagen var jeg i en salong og fikk satt på løsvipper (litt forfengelig får man være – med fire gutter i hus). Kvinnen som satte dem på var opprinnelig fra Iran, hun hadde bodd mange år i Norge – og nå hadde vi unger på samme skole i Spania. Med samme navn, til og med.

Hun fortalte om hvordan hun og familien flyktet fra Iran da barna var små. De var politiske flyktninger og rømte med noen få kofferter over grensen – for å unngå å bli fengslet og i verste fall drept. Vi gjorde det for å redde barnas liv, sa hun, for å slippe å være redde hver gang de var på skolen. Etter tre år i Pakistan, som heller ikke var trygt for familien, fikk de komme til Norge. Og det var da limet begynte å gå i oppløsning (løsvipplimet, altså).

Fra å bo i storbyene Teheran og Karachi, med millioner av innbyggere, kom familien til Valdres - der det bodde noen få tusen. Der var det like mange trær og sauer som mennesker, sa hun. Det var som å komme til en annen planet. Og de var, som hun selv sa, de første med mørk hud i bygda.

Hvordan reagerte de, spurte jeg. Med redsel, sa hun, naturlig nok. Hva gjorde dere, sa jeg. Vi forsøkte å vise dem at vi ikke var farlige, sa hun. Mannen hennes, som var tannlege, hadde ikke arbeidspapirer som gjaldt i Norge. Så de begynte begge å jobbe på rakfiskfabrikken. Om kvelden vasket han tannlegeklinikken i bygda. Hva synes han om det, sa jeg. En jobb er en jobb, sa hun, vi var glade for å tjene penger og ha noe å gjøre. Og ungene? Det var verre. Han ene fikk ikke sitteplass på bussen, enda halvpartene av setene var ledige. Hun måtte bli med ham på bussen og kreve at han fikk sitte. Den andre ble slått og plaget på skolen. Det tok lang tid før han sa noe, han ble tynnere og tynnere og var stadig "syk". Til slutt fortalte han det til foreldrene. Moren sa: Hvis de har plager deg først, hvis de ikke er mindre enn deg, hvis du har prøvd å si fra til en voksen uten å få hjelp – da får du lov til å forsvare deg.

Det gjorde han. Og det ble baluba. Lærere og mammaen til gutten var opprømte. Mammaen forklarte det som det var, at han hadde blitt plaget i månedsvis uten å bli hørt og til slutt fått tillatelse til å forsvare seg. Vi måtte vise dem at vi var mennesker, sa hun. Vi måtte vise dem at vi var mennesker med følelser, akkurat som dem.

Ble det krig i bygda? Nei. Det ble dialog mellom denne mammaen og foreldrene til gutten. Et vennskap  begynte å spire. Det ble nye vennskap med andre foreldre - gode ringer i vann. Og til slutt, sa hun, så hadde vi en stor vennekrets. Hun var den første etnisk norske kvinnen som tok lappen i bygda. Hun brukte lang tid og det kostet henne 18 000 kroner –  mye penger, mange timer på fabrikken. Hele bygda var stolte av henne - og kommunen endte opp med å gi henne førerkortet i gave. Da de flyttet fra bygda, etter mange gode år, hadde til og med legesenteret avslutningsfest for dem. Jeg har aldri blitt så godt tatt vare på, sa hun, og jeg blir varm i hjertet hver eneste gang jeg møter en nordmann.

Der og da kjente jeg at jeg var stolt av å være norsk. Det er så mye snakk om feige, egoistiske og trangsynte nordmenn. Men glem ikke nyansene. Glem ikke alle som gjør godt. Glem ikke alle som velger dumsnill over lurslem en hvilken som helst dag.

Det er lett å bli redd. Jeg kan også kjenne på frykt når jeg leser dommedagskronikker om alt som kan skje med vårt trygge demokrati. Det er menneskelig. Og jeg tror det er bedre å erkjenne det - snakke om det på en saklig og ærlig måte -  enn å undertrykke det. Ellers kan frykten vokse i mørket og bli til noe større og farligere. Det er ingen skam å være engstelig. Men la aldri frykten bli en unnskyldning for ikke å møte et annet menneske med respekt og ydmykhet. Og tenk aldri at du ikke kan gjøre noe. 

Du kan for eksempel høre litt ekstra på en som stotrer seg frem på språket ditt. Du aner ikke hvor vanskelig det er å lære seg et nytt språk, spesielt som voksen. Og blir du møtt med sinne – husk at dette er en følelse som ofte legger seg oppå frustrasjon og redsel. Pust en gang ekstra og vær tålmodig. Det kunne vært deg.

Som damen bak skranken på det lokale idrettsenteret for noen dager siden, da jeg i lang tid hadde prøvd å melde barna på fotball og ikke hadde de rette papirene. Jeg var ikke i mitt eget land og dermed trengte jeg en haug med ekstra dokumenter. Som jeg selvsagt ikke hadde. Og så klarte jeg ikke å forklare det skikkelig heller. Jeg forstår ikke hva du sier, sa hun. Jeg følte meg dum og frustrert og ble sint og på gråten. Alt jeg vil er å melde barna mine på fotball, sa jeg, de kommer til å bli så skuffet hvis jeg ikke får det til. Fargene rundt meg begynte å flyte ut, jeg kjente at tårene kom, den ultimate ydmykelsen.

Da tok hun opp telefonen og ringte sjefen sin. Han hadde tydelig en god dag, for vi slapp unna hele byråkratiet. Hun så på meg og smilte. Fra en mamma til en annen. Det kostet henne litt. Og betydde enormt mye for meg. 

Super eller antisuper: Du kan gjøre en forskjell – og ikke bare for ”dine”. De har det sannsynligvis godt nok. Rett blikket ditt mot noen andre, noen som trenger det. Ingen kan hjelpe alle. Men alle kan hjelpe en.

God ukestartklem fra Antisupermamma

PS! I Antisuperboka jeg ga ut i vår forteller jeg mer om hvilken utrolig opplevelse det er å flytte utenlands med barn - og hva det gjorde med oss. Trykk her for å lese mer om boken - og bestille den, hvis du vil (begrenset opplag!)

Leave a Comment:

Leave a Comment: