Bonus med komplikasjoner

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Aug 16

Før i tiden var det en skam å være ”fraskilt”. Idealet var kjernefamilien, med mor og far og to barn eller flere. Nå er det et faktum at annethvert par skiller seg – og gjerne møter kjærligheten på nytt. Med den kjærligheten følger det gjerne et barn eller to fra forrige forhold – og så vil man kanskje ha et kjærlighetsbarn sammen også.

I teorien høres det artig ut – mine, dine og våre barn. En stor, happy familie! For de ekstra barna er bare en bonus, ikke sant? Tidligere het bonusmamma stemor. Men ettersom dette navnet er så belastet (”den onde stemoren”) ble definisjonen bonusmamma innført.

Jeg er enig i at bonusmamma er et trivelig ord. Og det er fint og viktig at barna ikke blir definert som et negativt vedheng. Samtidig er det litt skummelt med alle de positive definisjonene – det skaper ikke rom for de vanskelige følelsene. Det er liksom ikke lov til å snakke om problemer lenger, da er man vanskelig og negativ. Kanskje man skal begynne å kalle brystkreft for en ”puppeutfordring”?

Ok, det var å dra det litt langt. Men jeg tror du forstår poenget mitt. Når vi endrer ordene endrer vi også forventningene knyttet til dem. Når vi kaller noe for en bonus – er det da lov å si at man synes bonusen er vanskelig å håndtere?

Nei, barn har ikke blitt bedt om å få skilte foreldre, om å få bonusmammaer og bonuspappaer, om å omstrukturere livet sitt. Klart vi skal støtte og forstå og gjøre så godt vi kan for dem. Det betyr ikke at det er ulovlig å synes det er vanskelig å være bonusmamma. Å bli voksen og forelder, og bonusforelder, er ikke det samme som å bli en pedagogisk robot uten egne behov og følelser. Tvert i mot – følelsene er ganske like de vi hadde da vi var små. Sjalusi, misunnelse, redsel, irritasjon, tristhet – det forsvinner ikke med valpefettet. Vi bare lærer oss å håndtere det på en mer hensiktsmessig måte. Det nytter ikke å kaste seg ned og skrike i protest som en treåring, vi kommer ikke så langt med det. Men å presse bort vanskelige følelser er heller ikke sunt. Da er det bedre å snakke åpent og ærlig om det. Her har vi noe å lære av barna!

Jeg tør ikke skrive om noe jeg ikke har egen erfaring med. Rett og slett fordi jeg så mange ganger har sittet på min høye hest og sagt det ene og det andre om hvordan ting skal sies og gjøres. Så kommer jeg i samme situasjon selv – og faller av hesten så det knaker i halebeinet. Hadde jeg aldri hatt bonusbarn hadde jeg nok ikke skjønt noe av problemstillingene bonusmammaene – og pappaene – ofte baler med. Men jeg har altså hatt bonusbarn. Jeg var gift med en mann i syv år som hadde en sønn. Verdens fineste femåring, som tok meg i mot med åpne armer og et stort smil fra første stund. Attpåtil hadde han en mor som var like fantastisk – raus og inkluderende. Det var nok ikke lett for noen av oss i starten, men vi jenket oss til og tok det store perspektivet, og så gikk det lettere og lettere.

Jeg pleier å si at bonussønnen min var en gave. En ekte bonus. Og det er helt sant. Så da tenker du kanskje at dette bare er en solskinnshistorie? Nei, det er det ikke. For inni meg slet jeg til tider med vanskelige følelser. Jeg var rett og slett sjalu. På min mann og min sønn. Sammen. De hadde et blodsbånd som jeg ikke var en del av. For var det ikke slik at blod er tykkere enn vann? Og var man ikke en familie for alltid når man hadde barn sammen, enten man ville eller ikke? Kunne jeg noen gang bli en fullverdig del av dette, eller ble det vi hadde sammen noe helt annet? Noe annenrangs?

Tanker og følelser som jeg pakket godt inne i et skap. Og det til tross for at jeg var en høyt ønsket og sterkt elsket bonusmamma, som aldri ble ekskludert fra noe. Dobbelt flaut! Jeg hadde ikke en gang ufyselig eks eller en ekskluderende unge å skylde på. Følelsene vokste til skam. Hvem var jeg som tenkte sånn? Var det ikke høyst unormalt å være sjalu på en liten gutt med melketenner? Hva slags menneske var jeg? Det er ennå flaut å snakke om det. Pinlig. Men jeg gjør det – fordi jeg vet det er mange som trenger å høre det. Og fordi jeg gjorde en god jobb som bonusmamma. Tross alt. Hva jeg tenkte og følte innimellom, var nå en ting. Men det gikk aldri utover min eksmann eller bonussønn. Det er noe å være stolt av og ingenting å skamme seg over. Tankene gikk jo bare utover meg selv. Tenker jeg nå.

Nettopp derfor skulle jeg ønske jeg hadde turt å prate om det den gangen. Da hadde jeg trolig fått vite at det er normalt, at det er mange som baler med de samme tankene og følelsene, at jeg ikke hadde noe å skamme meg over, at jeg i stedet kunne lene meg tilbake og gi meg selv en klapp på ryggen for jobben jeg gjorde som bonusmamma.

Det synes jeg alle som har bonusbarn, og gjør sitt beste for dem, skal gjøre. For noen er det kanskje enkelt. For veldig mange er det vanskelig. Jeg snakker stadig med foreldre som føler det på samme måte som jeg gjorde – eller opplever sjalusi i familien på andre måter. De kan være sjalu på barnet, på eksen, eksen kan være sjalu på dem, kjæresten (og barnepappaen) sjalu på deg og barnet sammen, barna i familien sjalu på hverandre, barnet på dere to sammen.

Kort sagt: Sjalusi i alle varianter. Sjalusi har ofte med usikkerhet å gjøre – frykten for å bli utestengt. Motpolen kan være trygghet, følelsen av å bli inkludert.

Vi blir ofte tryggere når vi tør å være åpne – og møter forståelse og aksept. Det kan vi gjøre ved å snakke for oss selv, være ærlige, tørre å vise oss sårbare. Ikke angripe og pakke inn de vanskelige følelsene i noe annet, som irritasjon, sabotasje og innesluttethet. I stedet for å fronte at ”ungene er perlevenner”, ”storfamilien anno 2015 går så det suser” og ”jeg elsker alle mammarollene mine” - ikke vær redd for å snakke om nyansene. De er som regel der. Det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Følelsene våre kan være svært sammensatte, det kommer tydelig frem når de trekkes frem i lyset: Jeg elsker guttingen OG jeg skulle ønske det ikke var sønnen til min mann (så mye enklere hvis det var nabogutten eller vårt felles barn!). Jeg er så glad i henne OG jeg synes det er vanskelig når hun er her.

Snakk om det for din egen del. Snakk om det for noen andres del. Når jeg snakker med bonusmammaer som sliter med vanskelige tanker og følelser, gjemmer de ofte ansiktet i hendene og sier: Men det er jo bare et barn! Jeg har ikke lov til å føle det sånn! Da sier jeg: Selvsagt har du det. Du er bare en voksen. Og du har lov til å snakke om det. Med en annen voksen.

Når du er tolerant mot deg selv er det mye lettere å være tolerant mot andre. Husk at den som har det vanskelig er vanskelig. Det gjelder både store og små. Ha det i bakhodet når du møter et ”vanskelig” bonusbarn”. Og gi deg selv kred for at du gjør ditt beste. Trolig gjør dere det, hele familien, og noe mer får dere ikke til. Og trolig er det stunder som er enkle og stunder som er vanskelige, glimt av lykke og glimt av smerte. Sånn er jo livet, på godt og vondt. Og når en familie skal utvides er det ofte smertefullt – akkurat som en form for fødsel (der du ikke får epidural engang!).

Så kjære bonusmamma, jeg har ingen råd eller oppskrift til deg. Jeg ville bare lufte litt av egne erfaringer – og fortelle deg at du ikke er alene. Trolig betyr du mye for bonusbarnet ditt, selv om hun kanskje ikke gir uttrykk for det. Det er lett å forvente takknemlighet og kjærlighet tilbake når du gir alt du klarer. Men det er ikke alltid du får tilbake det du gir ut – i det minste ikke på overflaten eller med en gang. Sånn er livet. Du som gjør det likevel får en dobbelt medalje av meg. Og det der med at blod er tykkere enn vann? Jeg tror heller jeg stemmer for at kjærlighet er tykkere enn det meste, uansett hvilken form eller farge den kommer i, hvor eller hvem den kommer fra.

Stor klem fra Bonus-Antisupermamma


Leave a Comment:

Leave a Comment: