Da dorullbamsen forsvant …

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 02


Jeg tror de aller fleste foreldre har et ambivalent forhold til FAVORITTBAMSEN. Før jeg ble mor selv synes jeg bare det var søtt - at barna fikk et så sterkt avhengighetsforhold til enkelte av bamsene sine. Jeg husker onkelen min måtte kjøre tur-retur Oslo-Gol fordi min lille kusine hadde glemt igjen favorittbamsen hos besteforeldrene: En liten, brun og anonym mus. For henne var den verdt mer enn Barbie-dukkehuset.

Jeg slutter aldri å forundres over hvilke bamser, og leker, som blir favoritter. Det er rett og slett umulig å spå - og fullstendig uten logikk. Jeg husker vår yngste sønn var opphengt i Lynet McQueen-bilen en periode. Han gikk konstant rundt med den i hånden - som en  sutteklut av metall - og sovnet med den mot kinnet. Å ta den ut av hånden hans var like enkelt som å bryte seg inn i Norges Bank. Så det ga vi rett og slett opp. Selv i barnehagen, der det ikke var lov å ha med seg leker, lot jeg ham gå rundt med den. Beklager, sa jeg, jeg bare orker ikke kampen hver morgen. Det forsto de. De hadde prøvd seg på kampen selv et par ganger. Når han endelig glemte den noen timer, la de den i hylla hans. Så vi skulle slippe marerittet da han skulle hjem - og den var borte. 

Kun et par ganger forsvant den - og så ble det selvsagt oppstandelse. Beklager, sa jeg og fløy rundt som en oppviglet høne, men ingen kan gå hjem herfra før den bilen er funnet. Alle som har barn selv, eller jobber med barn, skjønner sånt. Om kvelden gikk jeg over til barnehagen og lette overalt, i nattens mulm og mørke. Kanskje var det en stein vi ikke hadde snudd, noen løvblader vi ikke hadde kikket under. Naboene trodde trolig jeg gikk rundt og sjekket alarmer, planla et innbrudd. Men det var altså bare denne røde lekebilen jeg lette etter.

Du har barn selv, ikke sant? Da vet du at det ikke bare er å kjøpe en ny bil. Det går nemlig ikke an å erstatte akkurat den.

Lynet kom til rette hver gang - og nå ligger den trygt på loftet. Så fulgte en ny æra. Lynet fikk en konkurrent: Francesco. En lekker, italiensk racerbil med motorlyd.

Lynet ble lagt bort og Francesco limte seg fast i  hånden - en lang stund. Først da vi var på flyplassen i Mexico oppdaget vi at ingen lås er helt sikker. Minstemann falt -  bilen spratt ut av hånden hans og forsvant blant hastige bein og kofferter i alle fasonger og størrelser. Ja, han skrek - men jeg skrek høyere: Francescoooo!

En av vaktene kom bort, så bekymret på meg og spurte om jeg hadde mistet min sønn. Han tok opp walkie talkien, trolig for å varsle de andre vaktene, da jeg sa: Nei, det er en lekebil!

Han la ned walkie talkien igjen. Kikket granskende forvirret på meg noen sekunder. Så hjalp han meg høflig å lete. Toåringen hadde for lengst glemt fallet og fløy panisk rundt og lette selv. Men Francesco var og ble borte. 

Jeg kunne ikke be dem stenge av flyplassen - selv om jeg hadde god lyst. Vi avlyste ikke ferien heller. Det gikk bra, på sett og vis. Men jeg husker navnet hans ble nevnt et par hundretalls ganger på de to ukene. Da jeg ringte hittegods på flyplassen dagen etter snakket de bare om forsvunnet bagasje og erstatninger. Erstatning? Noe slikt lar seg ikke erstatte. Man bare erkjenner tapet og går videre på et vis.

Så traumet over alle traumer. Den dagen dorullbamsen forsvant. Det lille, hvite lammet som fulgte med en pakke Lambie Doruller fra Rimi. Det ble raskt mellomstemanns favoritt. Etter noen uker var den like hvit som asfaltsnø, et øre var gnagd av og den lyseblå sløyfen fullstendig raknet opp. Vi prøvde å erstatte den med det aller meste. Hva med den fine, store hunden vi vant til deg på tivoli? "Peppa Gris" som du fikk av tante? Eller den supermyke isbjørnbamsen du fikk da du ble født? Nei, ingenting kunne erstatte dorullbamsen - som etter hvert fikk det klingende navnet "Dorull".

Liten som Dorull var måtte vi passe på som en smed så han ikke ble borte - og han fikk ytterst sjelden forlate huset. Hm … Kanskje det var fordi jeg skammet meg litt også - så ærlig skal jeg være. For folk kikket litt rart på sønnen min da han sov med den lille, skabbete bamsen trykket mot seg. Hadde vi ikke noe bedre å gi ham enn gratisbamsen som fulgte med dorullene? Det var da grenser for å være antisuper..

Så skjedde katasrofen. Selv om syvåringen for lengst hadde lært seg å sove uten Dorull, var det ikke snakk om at han skulle bli hjemme da vi reiste et år til Panama. Hva slags mennesker var vi, som kunne tenke på å forlate ham sånn? Men det burde vi ha gjort. For under en deilig helg på et luksusresort i Panama forsvant han fullstendig. Trolig har ungene vært for opptatt med padene - og glemt ham i resepsjonen. Og da vi begynte å lete etter ham var han søkk borte. Vi kikket overalt, spurte alle småbarnsforeldre vi så, kikket i "mistet"-kurvene. Dorull var som forvunnet under jorden. Til slutt måtte vi bare kjøre hjem.

Det ble ingen hyggelig biltur. Ungene strigråt hele veien. Tenk om noen hadde kidnappet ham! Tenk om de aldri fikk se ham igjen! Og verst av alt: Tenk om noen var slemme med ham! Og nå var han helt aleeeene - uten noen til å forsvare seg.

Først var jeg sint. Hvorfor passet dere ikke bedre på ham? Jeg sa jo at dere skulle latt ham være igjen hjemme!

Så forsøkte jeg å trøste dem. Men inni meg kjente jeg at jeg var lei meg selv. Satt jeg ikke der med tårer i øynene? Herlighet, det er jo bare en bamse! Nei, det var ikke bare en bamse. Dorull hadde blitt som et medlem av familien. Trofast hadde han trøstet ungen min gjennom feber, oppkast, mareritt, barnehagestart og vaksinesprøyter. Ingen visste alt hva han hadde gjort - og ingen kom til å sette pris på ham slik vi gjorde. 

Småbarnslivet er absurd. Og det ble ikke noe mindre absurd dagen etter. Da kom nemlig selveste Obama (!) til Panama - og skulle bo på akkurat dette resortet. Der Dorullbamse-dramaet nettopp hadde utspilt seg. Ja da, den rasjonelle delen av meg forsto godt at resortet hadde annet enn en bamse å tenke på denne dagen. Likevel ringte jeg dagen etter og spurte: Har dere funnet den lille, hvite bamsen vi lette etter i går? Ungene satt med bedende hender med siden av meg: Vær så snill, vær så snill, vær så snill. Men nei. Ingenting. 

Kankje jeg bare skulle kjøre inn og se etter ham selv, sa jeg til mannen min. Har du mistet forstanden, sa han, altså - jeg er også glad i dorullbamsen. Men det får være grenser. Er du klar over hva slags sikkerhetsoppbud det kommer til å være der? Og så tror du de kommer til å slippe deg inn for å se etter en bamse?

Jeg prøvde å visualisere det, bare for å se om det i det hele taft var mulig, at jeg kjørte opp til sikkerhetsvaktene og sa: "Im sorry, but you gotta let me in. We lost my sons favorite puppy yesterday, his name is Toilettpaperroll, and the whole family is devastated. Now, I know Mister Obama have kids, so Im sure he`ll understand. Could you let me in, please"?

Det er mulig noen ville kommet og ført meg bort – og ikke i retning hittegodskontoret, for å si det sånn. Så nei, jeg tok ikke sjansen på det.

Kanskje har Obamas hund revet den i stykker. Kanskje noen har kastet den. Eller kanskje Dorull er hos en snill familie. Vi prøver å trøste oss med det - at Dorull er hos et lite barn som han støtter på samme måte som han har gjort med syvåringen. For ennå blir ungene blanke i øynene, alle tre, når de ser på plassen i sengen der Dorull skulle ha ligget. 

Så du? Hvis du ser et lite hvitt lam med ett øye, slarkete sløyfe og skabbete pels - så ikke kast den, er du snill. Send den hit - og jeg lover en klekkelig dusør. For en liten gutt er den nemlig verdt mer enn en kilo gull. Og det nytter ikke å bløffe seg til en dusør. Ungene vet akkurat hvilket øye som er borte, hvor det er en flekk på øret og hvilke partier som har avslitt pels. Det er sånt man bare vet om en bestevenn.

(dorull)bamseklem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

Leave a Comment: