De grå dagene

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Aug 06

​Jeg våkner opp på hytta av skrikende lyder. Nei, det er ikke måkene over skyfri himmel. Det er ungene som krangler i underetasjen: Ikke røøøøør meg. Au, du tar for mye plass i sofaaaaen. Mammaaaaa, han sparker meg!

Jeg er tung i kroppen og vet jeg har sovet for lenge. Ungene har garantert sittet og spilt noe hjernedødt på paden i timevis, og verken kledd seg eller laget frokost. Jeg føler meg som verdens verste white trash-mom. Og nå kjenner jeg  urinstanken fra potta i naborommet som siver inn i neseborene - det lille krydderet på toppen. Ute siler regnet ned.

Nei, hyttelivet er langt fra glamorøst. Noen ganger er det ikke spesielt hyggelig heller.

Har det blitt vanskeligere å takle grå dager etter at Instagram og Facebook kom?

Nå kan vi sammenligne oss med de andre. Jeg vet man ikke skal gjøre det. Alle coachene som går ut i media og snakker om at vi ikke skal hige etter å bli bedre enn andre, men din beste versjon av deg selv! 

En metode går ut på å drikke grønn juice hver morgen og deretter ta en joggetur i skogen. Det er visst verdens beste start på dagen.

Men jeg orker bare ikke. Sannheten er at jeg har ryggrad som et viskelær. Et glass eplejuice får bli erstatning for den grønne juicen (selv om juice visstnok er ille som brus). Og det blir trolig nok jogging i kveld, opp og ned trappen, for å hente vann til ungene, gi ekstra nattekos, hysje på dem. Men om jeg blir min beste versjon av sånt? Neppe.

Nei, nå må jeg opp av sengen. Det blir ikke noe bedre av å ligge og synes synd på seg selv, har jeg lest. Ta tak i eget liv. Det er du som sitter i førersetet. Du velger hvordan dagen skal bli!

Vel, litt flaks skal man ha. Nå er ungene venner igjen, helt av seg selv. Da kan jeg jo vente litt til, og utføre min daglige guilty pleasure: Sjekke seher.no. Her leser jeg om hvordan Jennifer Aniston trives i sin nye kropp. Nye kropp? Hun ser ut som en sylfide, selv om hun visstnok har gått opp flere kilo.

Jeg minner meg på det bitre bruddet hennes med Brad Pitt. Det må ha vært grusomt å få smurt sviket og sorgen utover alle verdens forsider. Samtidig fikk hun like doser sympati. Hun ble kåret til årets vakreste av et magasin og årets kjendis, for måten hun taklet bruddet på, av et annet.

Hvem kan skilte med noe sånt etter et brudd? 

Jeg hopper over til neste sak, som handler om en vakker kjendis som har invitert andre vakre kjendiser til et hemmelig bryllup (midt i byen? Da kan det vel strengt tatt ikke kalles hemmelig). Hun har blomsterkrans i håret, bærer det yngste barnet på armen og ser intet mindre enn smashing ut. 

Jeg skulle ønske jeg kunne tro at sånne mennesker er helt ordinære mennesker. At de også våknet opp i urinstank av og til, følte seg sure og tunge og misunnelige, og heller ville lese sladder enn å stå opp med ungene. Men jeg får det ikke til. Det er som om enkelte mennesker vandrer under en spesiell stjerne, som gjør at alt de foretar seg er som i en amerikansk film. Har de kjærlighetsorg kan de spise flere liter is uten å legge på seg, og de ser vakre ut når de gråter. Bestevenninnen tar i mot dem midt på natten, og de forbanner seg over menn mens de drikker margaritas og ingen av dem ser ut som vrak dagen derpå. Og når de gifter seg så ser det altså ut som dette. Aargh.

Alvorlig talt. Skal jeg ligge her hele dagen og være sur og misunnelig? Hva slags menneske er jeg? Jeg burde være takknemlig for den fine familien min. For at jeg er frisk og rask, ingen skumle kreftdiagnoser eller sjeldne sykdommer. Æsj, for et utakknemlig beist jeg er.

Tjukk er jeg også. Jeg ser det når jeg drar av meg dyna. Magen stikker ut. Hadde den enda bare vært flat mens jeg lå på ryggen. Men jeg ser mer gravid ut enn da jeg var seks måneder på vei med ungene. Ikke pent gravid heller. Pløsetegravid. 

Så hva skal jeg gjøre - være fornøyd med kroppen min eller jobbe for å forbedre den? Et sted står det om det lunske magefettet som kan øke risikoen for diabetes og det som verre er. Et annet sted står det om hvor viktig det er at vi kvinner er komfortable i egen kropp. Morsomme videoer av damer som danser rundt og er tydelige stolte av former og flesk. Andre videoer der ernæringsfysiologer snakker om alt vi bør gjøre for å gå ned i vekt. Spise mindre og oftere. Kutte sukker og stivelse. Fråtse i frukt og grønt.

Kjenner du et eneste menneske som elsker å fråtse i frukt og grønt? Som bare ha en sukkerert til eller er sugen på en kålrot?

Jeg synes det er rart at forskerne ikke har kommet lenger i 2016. Hvorfor har de ikke funnet opp en pille som lar oss spise det vi vil og samtidig være slanke., helt uten bivirkninger?

For jeg orker bare ikke gjøre alt som kreves for å gå ned i vekt. Jeg er forfengelig, men for lat til å gjøre jobben. Jeg vil bare ete masse godt og være tynn. Få pose og sekk og gjerne bagen også.

Etter det ublide møtet med egen kropp fortjener jeg en ørliten kikk i facebook-feeden. Og nå leser jeg om henne igjen, som skal flytte til California med familien. Nå blir sikkert det perfekte livet deres enda mer perfekt. Er hun født under den samme stjernen som denne kjendisbruden? Det mangler bare at hun blir oppdaget som skuespiller også, og vinner en Oscar.

Nei, nå får det jaggu meg være nok. Det må da være litt viljestyrke i denne kroppen. Opp, sa jeg!

Kanskje det hjelper å skrive ned alt jeg har å være takknemlig for? Men jeg orker ikke finne penn og papir nå. Hvordan var det man gjorde sorte tanker til grønne igjen? Det aner meg at det ikke er grønn av misunnelse de mener. I så fall er mission accomplished.

Jeg får bare forsøke å godta at noen dager er mer grå enn andre. Ikke helsvarte, bare sånn  ... blæh.

Men hei, nå titter sola frem bak skyene! Og når jeg kommer ned trappen kan ungene fortelle meg at de har fått i seg frokost. Kledd på seg har de også. Og nå vil de ut. Hva, frivillig

Da er det tydeligvis slutt på å sole seg i egen misnøye. For jeg må innrømme at det er skikkelig deilig noen ganger, å gå helt ned i dritten, meg på mitt aller laveste. Innerst inne vet jeg jo at alle har sitt, mye eller litt. Jeg vet at bilder kan manipuleres. Jeg vet at ikke alle kan bo i LA, og at hverdagen kommer dit også. Jeg vet at ikke alle ser vakre ut når de gråter. Og jeg vet at de færreste har halve Kjendis-Norge i bryllupet sitt.

Det er flere av sånne som deg og meg. Det er jo derfor jeg skriver denne bloggen. Så vi kan trøste hverandre og le litt. Det er god medisin på grå dager. Og sola titter alltid frem igjen til slutt, så man kan like gjerne surmule litt mens man kan.

Dessuten er ikke dagen så solfylt at jeg ikke skal unne meg litt selvtrøst i kveld. Et stort glass rødvin og en sjokoladeplate. Det er visst sånn man blir tjukk og får alkoholproblemer. Men blås. Men kan ikke bli for korrekt heller. Det flink pike-greiene er visst også helsefarlig. Dessuten kan man få hjerteinfarkt av å være for euforisk. En gylden, antisuper middelvei er trolig det aller beste.

Grågod klem fra meg

Leave a Comment:

(1) comment

hege 16. August 2016

Takk for en herlig start på dagen! Bare så synd jeg overhodet IKKE kjente meg igjen…..ha ha

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: