De perfekte fjesbokbarna

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Sep 08

Man må være 13 år for å lage sin egen konto på Facebook. I Sverige og USA er det 16-års grense.

Likevel, når jeg skroller meg nedover newsfeeden på Facebook, er det nesten utelukkende unger jeg ser.

Verdens beste barn

Ok, så nå om dagen er det trendy å vise ungdomsbilder av seg selv. Men foruten det er det stadig en vakker prins eller prinsesse som blir født, en pode som har mistet en tann, en forventningsfull skolestartunge, gutten som har skrevet kjærlighetsbrev til mamma, frøkna som har plukket markblomster, søskenkjærlighet på ferie, ungen som er med på sin første selfie, datteren som har fått gode karakterer, sønnen som er i ferd med å bli konfirmert – og så videre.

Og alle barn er verdens beste, selvsagt. En bursdagshilsen er langt mer enn et hurra for Tobias. Det er: Gratulerer til omsorgsfulle, tøffe, snille, kreative, søtrampete, (herlig) utfordrende, kloke, smarte, viljesterke, eventyrlystne, ansvarsfulle, skoleflinke, empatiske Tobias.

Hallo! Er det ingen som har normale unger lenger?

Følger trenden

Jeg har kastet meg på trenden for lenge siden. Mine barn er oppvokst på fjesboka, livets lyse side, selv om jeg offisielt sett har vært en antisupermamma. På bloggen min har jeg delt livet slik det har vært, på godt og vondt, mens på min personlige side er det mest blide unger og palmesus.

Skyldes det en frykt for å være utenfor normalen? Er jeg redd de skal tro ungen min ikke er fin nok, at jeg ikke elsker ham høyt nok, hvis han ikke blir hyllet? Hva vil de tro om meg hvis jeg bare skriver grattis med dagen, kido? Jeg merker at jeg reagerer selv, hvis noen ”bare” gir barna en kort, formell hilsen. Har han droppet ut av skolen? Går hun på stoff? Var han ikke fornøyd med gaven?

Hylles i stykker?

Men er det så galt da, tenker du kanskje, er det ikke fint å hylle barna? Langt bedre enn å legge ut surmagede innlegg om bæsjebleier og treårstrass og ipad-mas, vel.

Jo, det er selvsagt bra å lyssette barnas gode sider. Og et barn kan aldri få for mye kjærlighet. Men det er forskjell på den stille, ubetingede, genuine kjærligheten de aller fleste foreldre har for sine barn, og hyllingen på sosiale medier. Vi har en generasjon tenåringer og unge som snakker høyt om forventningspresset de føler. Foreldrene er rollemodeller, modeller som er opptatt av å ha stort og fint hus med stilriktig interiør, lage økologisk mat fra bunnen av, trene til birken, reise på eksotiske ferier, ha en spennende jobb og selvsagt – produsere perfekte unger.

Hvor gjør barna av det som ikke er perfekt? Hvor er det plass til de mørkere sidene, som vi alle har, og hvor er deres frie rom til å utvikle seg til å bli komplette, uperfekte mennesker?

Jeg tror hyllingen er med på å skape et press. Kanskje et press som er stort nok til å kvele tenåringsopprøret.

Generasjon perfekt

Tenåringsopprør er noe som har eksistert i all tid, i større eller mindre grad. En fase mellom barn og voksen, der vi løsriver oss fra foreldrene og finner vår egen vei. Der vi søker vår egen identitet, blir selvstendige og definerer oss selv som mennesker. Er det like enkelt, når vi har blitt vist frem og definert på sosiale medier siden vi lå på fødeklinikken?

Man skulle tro det gjør løsrivelsestrangen sterkere enn noen gang. Men aldri har tenåringene oppført seg mer uklanderlig.

Og det er ikke bare noe jeg leser, jeg hører det av venninner også. De er bekymret fordi tenåringene deres oppfører seg altfor ordentlig. Syttenåringen har besøk av kjæresten på en søndag, og de lager middag og går tur i skogen sammen.

Hvorfor spiser de ikke junk, synes skogen er gørrkjedelig og prøver å ha sex bak låste dører?

Selv var jeg vill og opprørsk i denne perioden. Min mor og far fikk flere grå hår, og de var nok ikke stolte av alt jeg holdt på med. Men de skammet meg ikke og de prøvde ikke å gjøre meg perfekt. De beskyttet meg så godt de kunne, mot alt som var farlig, samtidig som de lot meg rive løs siste rest av navlesnoren. Jeg lærte mye om meg selv i disse årene, jeg prøvde og feilet, og langsomt fant jeg meg selv. Jeg var langt fra perfekt, det var stadig frisk bris hjemme, og jeg følte meg alltid elsket.

Jeg er glad foreldrene mine ikke fikk mulighet til å dele noen av eskapadene på sosiale medier. Jeg er like glad de ikke laget en oppvekst i evig solskinn, for det hadde bare vært halve sannheten.

Ungene går i bresjen

Vi liker å vise vår vellykkethet på Facebook. Og på mange måter lar vi ungene gå i bresjen. De blir et symbol på vår livssuksess.

Jeg har delt mye av barna, det skal jeg gladelig innrømme. Men jeg har bevisst holdt tilbake videosnutter der de har tatt sine første skritt, lært seg å sykle, svømme, regne, lese. Karakterbøker og sånt har jeg også holdt privat. Egoet mitt har ropt: Se hvor tidlig han leser! Se, han lærte seg å sykle helt selv! Se hvor skjønn og flink han er da! Del, del, del!

Men ungene har ikke bedt om det, de har ikke sin egen profil engang (selv om de ofte er foreldrene på profilbildet). Så er det for andres skyld? Nei. Foruten pappaen, besteforeldre og nære venner, tror jeg ikke folk er interessert i ungene mine. Eller tar jeg kanskje feil? 

Opptatt av andres unger?

Når ungene mine grugleder seg til å opptre på juleavslutninger, pleier jeg å si: De andre ser på sin egen unge, mens pappa og jeg ser på deg. Så det blir omtrent som når du opptrer i stua.

Men kanskje er ikke dette sant likevel. Kanskje er det bare meg som er sånn, og andre foreldre ser like demokratisk på alle?

Kanskje blir andre medstolte hver gang du legger ut en av podens bragder, eller et bilde der hun er spesielt søt. Ut fra Facebook skulle man tro det. Det vrimler av liker og hjerter på hvert barnebilde. Det er som en heseblesende konkurranse, der alle trykker liker på hverandres unger og dermed vinner alle.

Foreldrene, altså. 

Ditt ansvar​

Mine unger er store nok til å se bildene av seg selv på Facebook nå. De sensurerer meg. Og innimellom ber de meg dele på sosiale medier. Etterpå er de opptatt av hvor mange likes de får. De er altså ikke store nok til å ha sin egen profil ennå, men de de er modne nok til å være på min og søke bekreftelse der?

Det er et eller annet som murrer. Den samme murringen får jeg når folk skriver at "bildet er langt ut med barnets tillatelse". Hvor gammel må barnet være før han kan avgjøre sånt selv? En femåring kan synes et bilde er morsomt og si det er greit å legge det ut. Syv år senere kan han synes noe helt annet. Ansvaret er ditt. Ikke legg det over på barnet.

Den evige sammenligningen

Undersøkelser viser at vi ikke blir mer lykkelige av å være på Facebook. Tvert i mot. Vi ender ofte opp med å sammenligne oss med andre, og føler vi kommer til kort. Fordi vi sammenligner vår hverdag, ofte på sitt verste, med andres retusjerte lykkeøyeblikk. Og jeg tror det er lett å tenke sånn om andres barn også. Det ser ut som barna som er på Facebook bor i perfektland, der alle er langt framme, gjør det strålende på skolen, kun har gode egenskaper og smiler konstant. Så hva i all verden er galt med din unge, som er sur og mutt i dag og ennå ikke kan sykle?

Absolutt ingenting. Den ungen som kom hjem til meg med blomster på Facebook, er den samme som rev i stykker tegningen sin fordi jeg ikke sa den var fin (på rappen). Den ungen som sa han elsket meg i et brev på Facebook, er den samme som syntes jeg var verdens dummeste og rømte til skogs i trusa. Den ungen som smilende hoppet i bassenget på Facebook, er den samme som forsuret en hel familiedag fordi han stakk seg på en frukt og var skadet. Her har vi hele spekteret, og det er akkurat sånn det skal være.

Bildet i lommeboka

Jeg synes selvsagt ungene mine er verdens skjønneste og helt unike. Jeg skjønner også at det er fordi jeg er en nærsynt mamma. Så jeg lurer på om jeg skal hoppe av dette kjøret og fortsette å være narsissistisk på Facebook, og ikke på barna vegne. Kanskje skal de få lov å finne seg selv før de møter sosiale medier for alvor.

Og kanskje skal fotoalbumet få være der det var i mitt barndomshjem, i bokhylla. Jeg vet ikke om jeg får det til. Men jeg vil så gjerne at ungene skal få den barndommen jeg hadde. Syklende, lesende, svømmende, spisende, lekende og løpende, uten at mobilen knipset meg i alle vinkler, retusjerte bildet etterpå og la det ut for en hel verden. Det eneste som ble delt var et krøllete bilde i pappas lommebok, av mamma og meg, som han viste frem til en og annen når stoltheten tok overhånd. Det ble folk av oss også.

Hilsen Antisupermamma

Virkeligheten

Leave a Comment:

Leave a Comment: