Defekt morsinstinkt

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Jun 21

Jeg er ennå ikke helt sikker på hva det vil si å ha morsinstinkt. Men ut fra hva jeg har hørt ligger jeg tynt an.

Blant annet dette med å synes dine egne unger er verdens vakreste. Den såkalte myrsnipa. Vel, jeg må innrømme at jeg ikke hadde de rosa hormonbrillene på da jeg hadde født. Jeg så dem helt realistisk. Og så ble de søtere og søtere jo mer jeg ble kjent med dem, akkurat sånn som jeg har det med andre unger. De vokste på meg. Bokstavelig talt.

Så var det mange som sa: Du kommer til å bli så var etter at du har fått barn! Du våkner ved hvert kny, løper inn ved hvert minste skrik, sover urolig når de har feber.

Jeg kan visst ikke krysse av på den heller. Jeg sover som en stein hver eneste natt og må ristes liv i om morgenen. 

Så er det dette med at man legger bånd på sin egen redsel når man har barn. I farlige situasjoner holder man seg automatisk rolig for ikke å skremme ungene.. 

Dette var det siste halmstrået jeg klamret meg til. At instinktet skulle slå til akkurat her. Og for en ukes tid siden kom jeg opp i nettopp en slik "farlig" situasjon sammen med et av barna mine. Jeg måtte ha med meg eldstesønnen på jobbmøte. Det var en nydelig dag i Oslo - og vi hadde god tid. Så jeg dro ham med meg inn på et handlesenter og kjøpte klær til oss begge. Så gikk vi innom bakeriet og kjøpte boller. Sønnen min var såre fornøyd. Herlighet, mamma, du er ikke noen antisupermamma, du. Du er helt super!

Bollene var de beste han hadde smakt. T-skjorten den fineste han hadde sett. Og så videre. Jeg holdt i den lange hånden til niåringen og satte pris på at han fremdeles ville leie mammaen sin. Og så tenkte jeg: Kanskje jeg har tatt feil hele tiden? Kanskje er jeg en supermamma med instinktene helt intakt? 

Slike tanker er livsfarlige. Det var som om skjebnen begynte å peke nese til meg. Uværsskyene kom seilende vår vei på den blå himmelen. Vi fant ikke frem og begynte å få dårlig tid - gater på kryss og tvers med inngang fra andre gater og null merking. . 

Så kom vi endelig frem, heseblesende og 20 minutter over tiden. Jeg sa navnet på firmaet til den første jeg møtte og ble vist rett inn i en heis. Fjerde etasje og til venstre.

Jeg har aldri likt heiser. Jeg liker i det hele tatt ikke trange, lukkede rom og unngår dem som best jeg kan. Klaustrofobi heter det vel. Av første grad. Vi har dårlig tid, tenkte jeg, vi kan ikke begynne å lete etter trappen nå. Og hva er oddsen for at heisen skal stoppe med meg i - jeg som nesten aldri tar heis? 

Men oddsen skal man visst aldri stole på. For meg er det mer logisk å tenke: Hva som helst kan skje når som helst og hvor som helst. Kanskje ikke like positivt, men da slipper man i hvert fall de store overraskelsene.

Metalldørene lukket seg. Heisen begynte å bevege sakte på seg. Jeg telte etasjene. Det stoppet på nummer to. Det er sikkert noen som skal på, tenkte jeg. Men heisdørene rikket seg ikke. Alt sto bom stille.

Ikke få panikk nå, tenkte jeg, ikke få panikk. Jeg så på telefonen min mens jeg følte oksygenet langsomt fordunstet rundt oss. Ikke noe batteri. Sånn er det når ungene bruker den til å spille Minecraft. Batteriet er konstant på en strek og synkende. Pust. Inn. Det. Lille. Oksygenet. Som. Er. Igjen. Og trykk på alarmknappen. Ikke noe svar. En gang til. Biiiip! Fremdeles ikke noe svar. Helt mørkt og stille. Forlatt. Vi kommer aldri ut herfra igjen. Vi er fortapt.

Da kom panikken. Sent - men desto sterkere. Jeg begynte å løpe rundt og rundt inni heisen mens jeg slo på vegger og dører og brølte så en rasende løve ville fått grønn pels av misunnelse: Hjelp! Hjeeeeeeeelp! Vi sitter fast! Vi dør her inne! Hjeeeelp!

I et glimt registerte jeg at sønnen min begynte å gjøre akkurat det samme. Han fløy rundt i heisen og slo på veggene og ropte på hjelp. Jeg tror han sa "kommer vi til å dø, mamma" også. Da burde jeg selvagt ha tatt ham om skuldrene, sett rolig på ham og forsikret ham om at vi ikke kom til å dø. Men jeg var fanget i panikken.

Så var det endelig en stemme i den lille høytaleren der jeg hadde trykket på knappen. Da var jeg så oppskaket at jeg trykket hver gang hun pratet. Så det ble omtrent sånn:

- Du har trykket på …

- Hjelp! Hjelp! Vi sitter fast i heisen!

- Ja, det forstår jeg. Nå skal …

- Vi kommer ikke ut! Jeg er livredd! Jeg har klaustrofobi! Vi får ikke puste her inne! 

Sønnen min stemte i bak ryggen min:

- Jeg er livredd! Jeg får ikke puste! Vi kommer til å dø!

- Jeg forstår. Bare ta det med ro. Nå …

- Slipp oss ut! Nå! Slipp oss uuuut!

Så begynte heisen plutselig å gå av seg selv igjen. Som om noen hadde hørt min desperate bønn. Eller om damen i høytaleren rett og slett prøvde å fortelle meg at det allerede var i orden.

Da vi kom opp til fjerde etasje møtte vi en mann. Han så rart på meg. Det var flere andre som så rart på meg også. De trodde trolig at jeg hadde blitt utsatt for et attentat i heisen. Jeg kremtet, rettet litt på håret og sekken til sønnen min og sa:

- Heisen sto fast. Og jeg har veldig klaustrofobi.

- Åh, er det heisen som har stått igjen, sa han og ristet smilende på hodet. – Det skjer hele tiden.

Sønnen min så forvirret opp på meg. Først følte han trolig at han hadde fått livet i gave og nå snakket en mann om heisestoppen som om det var en helt ufarlig hendelse. Og det var det jo. Egentlig. Så etter møtet følte jeg meg nødt til å ha en samtale med ham.

- (kremt) … Du, det som skjedde i heisen i sted, da mamma fikk panikk, det var ikke helt bra.

- Det gikk jo bra.

- Ja da. Det som ikke er bra er at mamma fikk panikk. Foran deg. Det er liksom sånn som mammaer ikke skal oppføre seg. Jeg burde ikke ropt at vi skulle dø når heisen bare stoppet. Jeg burde holdt meg rolig for ikke å skremme deg.

- Mm … Ikke ta den siste bollen i sekken min, er du snill. Den skal jeg dele med kameraten min når jeg kommer frem.

- Hva? Ja, det er greit. Men du, det er ikke farlig at heisen stopper, altså. Det er bare mamma som har klaustrofobi. Det vil si at jeg er redd for små, trange rom. Det er helt tullete. Men sånn er det bare. Akkurat som du er redd for andre ting. Edderkopper og sånt (det er forøvrig jeg også, men han trenger ikke oppdage at jeg har allfobi ennå).

- Ok. Kanskje vi skal gå trappen ned igjen?

- God ide.​

Kanskje adopterer han min klaustrofobi nå. Kanskje ikke. Uansett får jeg ikke gjort noe med det. Og jeg har forsøkt å reparere i ettertid. Det får være godt nok.

Og på fine sommerdager finnes det bedre ting å gjøre enn å angre seg eller ikke føle seg god nok. Man kan for eksempel leie hverandre i sola og være glad for at man ikke står innesperret i en mørk heis. Og vite at det ikke er kjærligheten det er noe i veien med. Det er bare morsinstinktet som er litt defekt.

Klem fra Antisupermamma med Superklaus!

Leave a Comment:

Leave a Comment: