Den kompliserte kvinnenakenheten

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Feb 29

Det er interessant å se hvor mye debatt det kan bli ut av kvinner og nakenhet. Det som burde vært det mest naturlige i verden er fullt av motstridende følelser og tanker og holdninger og meninger.

Først hadde jeg et innlegg om at kvinner burde slutte å kle av seg. Så tok Suzanne Aabel til motmæle og ba kvinner om å fortsette å kle av seg – og vi endte opp i debatt på Dagsnytt 18. Deretter gikk psykolog Lene Merete Tangen Aanerød ut og avskrev hele kroppseksponeringen som kjedelig. Og til slutt gikk Helena Brodtkorb ut og etterlyste mer uanstrengt nakenhet.

Hvorfor er det så komplekst?

Jeg tror i bunn og grunn vi er enige, i varierende grad. Det tør jeg å påstå. Ja til uanstrengt nakenhet, amming i offentligheten, dusje uten klær, alt det der. Nei til kun å være et blikkfang, (den nakne eller halvnakne) pynten på kaka som bare har til formål å bli begjært og selge produkter. Vi kvinner er kroppen vår, og vi er mer enn kroppen vår. Det samme er menn. Så hvorfor i all verden er det så komplekst med den kvinnelige nakenheten?

For å komme til bunns i min egen sannhet, har jeg måttet våge å gå noen runder med meg selv. Sett tilbake, reflektert, kjent etter.

Jeg er oppvokst i et hjem med et totalt avslappet forhold til nakenhet. Min mor og far spradet stadig rundt i huset uten en tråd. Jeg husker da jeg kom i tenårene og vennlig ba dem om å stoppe med det. Det var en helt naturlig grensesetting – og nå får jeg samme beskjed av mine barn. Jeg husker godt at jeg badet og sov naken med mine foreldre. Det er ikke ekkelt i det hele tatt, det er det mest naturlige som finnes. Ikke for alle, men for oss. Og mange andre. Heldigvis. For jeg tror det bidrar til at man får et uanstrengt forhold til både sin egen og andres kropp. I ulike størrelser og fasonger. Og man opplever nærhet uten krav eller skam.

Fra mager til formfull​

Så ble jeg tenåring. Som barn var jeg (naturlig) mager. Man kan faktisk ha komplekser for å være for tynn også. Trendene endrer seg, og i denne perioden skulle helst jentene være litt lubne. Eller kanskje det het normalvektig den gangen? Jeg fikk stadig beskjed om å legge på meg (jeg spiste som en hest) og husker jeg fikk slengt ”stankelbein” etter meg ved noen anledninger. Nei, det var ikke mobbing og nei, jeg ble ikke traumatisert. Det var erting, slik barn har slengt bemerkninger til hverandre bestandig,. Og jeg ble litt lei meg, der og da. Samtidig var det befriende på et vis. Jeg kunne drømme fritt om gutter jeg visste jeg aldri ville få!

Da jeg var omtrent 15 år, kom formene. Jeg la på meg på akkurat de rette stedene, og beholdt det smale livet og de lange leggene. Reguleringen ble fjernet. Jeg begynte å sminke meg. Gå i korte skjørt. Og så begynte guttene å se på meg. Det var som en rus - og rus kan man bli avhengig av. Jeg gikk i superkorte hotpants og viste gladelig kløft. 

Jeg er veldig glad det ikke fantes bloggmuligheter den gangen. Og jeg er glad jeg hadde for dårlig stemme til å bli popstjerne. Ellers hadde det sikkert ligget masse halvnakne bilder av meg på nettet i dag. Så forfengelig og ekshibisjonistisk var jeg en periode. Mine foreldre fortvilte til tider (”er det en kjole eller et lommetørkle?”). Og selv følte jeg at jeg hadde en slags makt. Slik mange kvinner nå sier det er kvinnekraft å posere i utfordrende positurer i bare trusa. Jeg tenkte at jeg kunne velge hvem jeg ville ha og hvor langt jeg ville gå. Jeg kastet på hodet og sa det måtte være like selvsagt for meg å ha et fritt sexliv som en mann.

Men følte jeg det sånn, innerst inne?

Casanovaer og felleshøl

Vi kan gjerne innbille oss at kvinner er likestilte med menn når det gjelder kropp og sex . Men fremdeles er det slik at en gutt blir regnet som casanova når han klarer å nedlegge mange kvinner, mens en kvinne som gjør det samme blir stemplet som felleshøl. Det er akkurat det samme som da jeg var tenåring, for 25 år siden. Og fremdeles kvier jenter seg for å gå med kondomer i veska - de vil ikke gi feil signaler og virke billige. Da tar de heller sjansen på å få en kjønnsykdom eller bli gravide. 

Aabel hadde en tolkning om at jeg er "komfortabel i mitt eget skinn". Det er ikke sant. Jeg likte kroppen min frem til ungene kom. Nå liker jeg den ikke lenger. Jeg baler med at puppene synker og at jeg veier 15 kilo mer enn før. Det er, ironisk nok, vanskeligere å godta kroppen min nå enn da jeg vokste opp. Til tross for at jeg har en mann som begjærer meg og en kropp som har båret frem tre fine, friske unger. Skyldes det alle disse bildene av perfekte kropper overalt, og de uttallige artiklene om kvinner som ser ut som tenåringer selv om de er 40, 50, 60 og 70 år? Som stadig får skryt for sixpacker, glatte ansikter, sprettrumper og fyldige kløfter? Jeg er flau fordi postfødselkiloene sitter som limt fast og jeg ikke orker å gjøre noe med det.

Kvinnelige forbilder

Så jeg prøver å snu fokus. Hvilke kvinner ser jeg opp til? Det er ikke de med perfekte kropper. Det var en periode Oprah Winfrey. Hun var ærlig om at vekten gikk opp og ned og at hun hadde balet med kiloene i årevis. Og hun er mer enn kroppen sin. Hun har ikke latt vektproblemene komme i veien for en forrykende karriere. Det samme gjelder Adele, som gjør en fantastisk artistkarriere og driter i å være supertynn. Hun vet at hun er dyktig nok som hun er.

Det er tøft gjort. Ina Wroldsen uttalte akkurat: ”Det j*vla kroppspresset er vel det jeg hater mest med artistlivet, nesten alle kvinnelige artister sliter med en eller annen spiseforstyrrelse. Hvis du skal lykkes som popstjerne, må du helst gå i trusa”.

Jepp. Det er som om kvinner ikke tror de kommer noen vei i dag uten å vise frem kroppen, eller deler av den, og helst så stram og velpolert som overhodet mulig.

Vakre (retusjerte) kropper selger​

Det er en grunn til dette, selvsagt. Reklamebransjen, mediebransjen, popbransjen, alle bransjer som selger ved hjelp av bilder, vet at blikket vårt trekkes mot vakre kropper. Det gjelder for både kvinner og menn.

Jeg trener vanngymnastikk med en gjeng eldre damer. Jeg er den eneste som er under 75 år – og føler meg mildt sagt usexy med ”kjærlighetshåndtak” mellom bikinidelene, altfor trang badehette og ”prevents hair loss”-sjampo i dusjen. Og hva tror du skjedde da en av de mannlige svømmelærerne tok seg en dusj etter trening, rett foran oss? Alle snudde automatisk på hodet og kikket på kroppen, som lignet en gresk gudestatue som ble spylet ren. Etterpå fniste vi som tenåringer, hele gjengen. 

Streber mot en illusjon​

Vi snur oss heller mot unge, vakre kropper enn aldrende, uperfekte. Sånn er det bare. Problemet er når dette bildet blir ytterligere forvrengt. For eksempel ved retusjering. I dag er det nesten bare de unaturlig perfekte kroppene som blir eksponert i media - fett blir skåret bort ved noen tastetrykk, rynker glattet ut, beina gjort lengre, puppene større. Bildet av kvinnekroppen blir forvrengt - og det er dette forvrengte bildet mange streber mot  å ligne. Da er man dømt til å tape. Og prisen mange betaler er psykiske lidelser, som depresjoner og spiseforstyrrelser. Særlig er det unge, sårbare kvinner som rammes. De strekker seg stadig lengre for å oppnå det "perfekte" utseende, enten ved å sulte seg, trene seg syk eller operere seg. Og avisene, magasinene, reklamen, tv-en, sosiale medier og blogger stappfulle av råd og tips til hva vi skal spise og hvordan vi skal trene og hva slags produkter vi skal bruke for å se optimale ut.

Forvrengte bilder

85 prosent av unge jenter oppgir at de opplever kroppspress. 67 prosent av disse oppgir at reklame er den største årsaken. Så når Sophie Elise sier hun heller vil bygge lego enn å snakke om kroppspress, så sier jeg: Føkk lego. Det var det kjedeligste jeg gjorde med ungene mine, og jeg gidder ikke begynne nå. Da bil jeg heller bruke tiden min på å bygge opp kvinner. Alle kvinner som ikke føler de er bra nok, enten det er kroppen eller noe helt annet de er misfornøyde med.. Hvordan kan du føle deg god nok som en helt vanlig kvinne, eller en helt vanlig mamma? 

Bygge opp kvinner​

Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S) er Norges største kvinneorganisasjon og jobber nå aktivt med å motarbeide "skjønnetstyranniet". De har bedt meg holde foredrag på Kvinnehelsedagen, 16 april, i Oslo. Det er en ære å få lov til å snakke for kvinner denne dagen, og jeg flyr hjem fra Malaga ene og alene for dette. Else Kaas Furuseth skal være konferansier, og det blir mye spennende og viktig på programmet. Arrangementet er gratis, og i fjor kom det over 1000 publikummere! Klikk her for å lese mer om hva som skjer denne dagen.

Sanitetsforeningen har også hatt en underskriftampanje for å kreve merking av retusjert reklame og leverte i dag, på selveste skuddårsdagen 26 000 underskrifter til helseminister Bent Høie. Les mer om dette på www.sanitetskvinnene.no.

Og angående sceneopptredenen på Kvinnehelsedagen. Det er ikke naturlig for meg å være naken i en slik kontekst, så jeg kommer med klærne på. 

Håper vi sees!

Debattklem fra Antisupermamma

PS! Du kan fremdeles sikre deg et eksemplar av boken min, "Antisuper – å leve best mulig som et helt vanlig menneske". Der skriver jeg om nettopp dette: Hvorfdan kan du føle deg god nok som du er, i din supre eller antisupre kropp?  Dette er Antisuper-boka!

På Dagsnytt 18 og debatterer om kroppspress

Verdensdagen for psykisk helse ("kast masken") og snakker om den perfekte illusjon

Leave a Comment:

Leave a Comment: