Den lunefulle hukommelsen

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 22

Jeg ønsket meg barn i årevis før jeg ble mamma. Etter hvert som årene gikk og ingenting skjedde, ble jeg mer og mer desperat. Til slutt dreide hele livet seg om å bli gravid. Bare jeg får et barn så kommer jeg til å bli verdens lykkeligste, tenkte jeg. Jeg var besatt – drakk salvie-te og tok hormonpreparater og fikk min mann til å føle seg som en avlshingst.

Så kom det etterlengtede barnet. Alt jeg trengte å gjøre var å skaffe meg hund og fast jobb, så det absolutt ikke passet. Da kom det tre på rappen. Livet peker nese når du prøver å planlegger for mye – og det har som regel en liten tvist hvis det oppfyller dine ønsker.

Min tvist var altså tre viltre gutter. Prøv deg på den, liksom. Brått var alt snudd på hodet, bokstavelig talt. Nå tok jeg meg i å ønske meg tilbake til tilværelsen der jeg bare hadde meg selv. Hvorfor i all verden satte jeg ikke mer pris på de stille kaffestundene om morgenen, der jeg var fullstendig uthvilt, eller stundene foran speilet der jeg grublet på om jeg viste for mye kløft fremfor om jeg brygget på nok en brystbetennelse?

Hukommelsen er lunefull. Den har en tendens til å sette det vi hadde før i et gyllent lys, samtidig som virkeligheten her og nå vises i full flombelysning. Og så kommer den dårlige samvittigheten. Hvorfor lengter jeg tilbake? Er jeg ikke glad i barna mine? Er det ikke dette jeg har drømt om? Og så var jeg redd for å si det høyt, i redsel for å bli stemplet som sutrete og utakknemlig – i verste fall en dårlig mor. Det er en av grunnene til at jeg startet denne bloggen. For å forsøke å sette ord på kontrastene. Se om det var flere der ute som meg. Sette lys på nyansene som finnes i grenselandet mellom finsk fjernsynsteater og rosa idyll.

Og finsk fjernsynsteater – det er det i Panama også. Innimellom er jeg sur, lei, frustrert og sint – og det hender jeg mister grepet helt. Som her om dagen. Hele helgen hadde det vært dårlig vær, vi hadde ikke lagt noen planer, mannen min var sliten og halvgretten, jeg var frustrert og helgretten, ungene var småhypre og hvinete. Jeg hadde bitt tennene sammen mens jeg hørte på hvinene, smurte brødskiver, meglet i Ipad-konflikter og irriterte meg over at min mann ikke aktiviserte ungene. Og så rant det over. Nå er det nok, sa jeg, nå må jeg jobbe. Dere andre: Kom dere ut! Spill fotball eller tennis, svøm, gå en tur, slå en spiker i et tre!

Hjelpes, så godt det var da de forsvant. Jeg lente meg tilbake, smilte og nøøøt stillheten. Ikke et eneste hvin, spinnende bein på gulvet eller sutrefjes i sofaen. Innimellom kikket jeg ned på dem fra tyvende etasje. De fire prikkene som beveget seg rundt på tennisbanen. Familien min. Jeg kjente at jeg ble varm om hjertet. Takknemlig. Etter hvert begynte jeg å savne dem så smått. Tenkte jeg kanskje skulle overraske dem med pannekaker til kveldsmat. Og så kom de aldri. De bare spilte og spilte. Etter hvert så jeg mørke skyer som nærmet seg banen. De kommer vel opp før det begynner å lyne og tordne, tenkte jeg. Så de ikke uværet som nærmet seg? Det begynte å regne. Og så var det bare der. Tordnet skrallet gjennom luften. Dryppene ble til styrtregn – hele himmelen åpnet seg. Jeg så dem ikke lenger, så ingenting. Og så ble jeg blendet av lynet.

Mørke skyer kommer og går - det er helt naturlig.

Mørke skyer kommer og går – det er helt naturlig.

Jeg satt i sofaen og kjente hvordan alt inni meg stoppet. Bare hjernen fortsatte å spinne. Jeg tenkte på de fem kuene på en gård i nærheten som døde etter et lynnedslag. Fem digre kuer. Hva med mine fire gutter?

Jeg hadde ikke tid til å ta heisen. Jeg løp ned alle trappene mens jeg ropte på dem, igjen og igjen, alle fire navnene etter hverandre. Helt stille. Bare ekkoet av mine egne rop og lyden av føttene mine. Det føltes uendelig, som i et mareritt, som om jeg ikke rørte meg av flekken.

Så hørte jeg det. Stemmen til min mellomste sønn. Jeg bråstoppet. Så var de andre stemmene der også. Alle fire sammen, en kakofoni av lyder. Den lyden som vanligvis får meg til å holde meg for ørene og rope: Hyyysj! Er det ikke mulig å snakke i stedet for å skrike? Men nå sank jeg ned i trappen og smilte mens tårene rant. For jeg vet innerst inne at selv om guttene driver meg til vanvidd, så er jeg verdiløs uten dem.

Jeg laget ikke pannekaker. Jeg var helt nummen. Alt jeg klarte å gjøre var å knuge barna inntil meg og fortelle dem at jeg elsket dem. Mannen min var ennå sur etter at jeg hadde sendt dem ut i regnet. Det er greit, vi ga hverandre en klem etterpå. Og jeg vet at han trolig synes jeg er like gnålete til tider, som jeg kan synes han er makelig. Vi er ikke perfekte, noen av oss. Ikke ungene heller. Livet er ikke perfekt. Derfor nyter vi ikke hvert sekund. Når eldre mennesker sier de angrer seg for at de ikke nøt hvert sekund med barna, så stempler jeg det som vås. De nøt ikke hvert sekund fordi det innimellom var fryktelig slitsomt, krevende og frustrerende. Og det har de glemt. Fordi den selektive hukommelsen vår husker de glade stundene – og kamerafingeren knipser når barna smiler. Kamerat og hjernen fanger de lykkelige øyeblikkene. Og lykke er en følelse og ikke en tilstand.  Det er naturstridig å være glad hele tiden. I alle fall når man har små barn. Da går man på et eller annet.

Jeg er fremdeles en antisupermamma, også etter lynnedslaget. Jeg har godtatt at jeg elsker barna mine – og at de driver meg fra forstanden. Ingen kan gjøre meg så forbannet – og ingen så glad. Jeg tar meg i å lengte tilbake til tiden da jeg var ung, fri og singel – og jeg ville ikke byttet livet mitt mot noe. Tilværelsen er kontrastfylt. Når ungene roper på den titusende nattakosen vil jeg at de skal vokse fort. Og når de sovner knuger jeg dem inntil meg og vil ikke at de skal gro en centimeter. For jeg vet at tiden kommer der nattakos av mamma er det flaueste av alt, og at jeg kommer til å savne da de ropte meg inn på soverommet. Jeg kommer til å glemme hvor sliten jeg var. Og sutre over hvor krevende det er å ha tenåringer. Men da har jeg innlegg som dette å se tilbake på som minner meg om at livet er kontrastfylt, uansett hvilken fase man er i. At vi har gode og dårlige dager betyr ikke annet enn at vi lever. Og det lever jeg helt fint med.

Ha en god uke-klem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

(3 ) comments

Anne-Helene 22. September 2014

Flott innlegg om livets kontraster.

Det gir et svært tomrom når bøllegjengen ikke er hjemme, og så blir det utrolig fullt når de er hjemme igjen.

Ikke noe galt i å drømme seg vekk litt, da blir en kanskje enda mer klar over hva en setter mest pris på?

Reply
EventyrElin 13. October 2014

Vi har fått fire tette gutter. På rappen. I disse dager, hvor lydnivået mellom 05:50 og 19:01 holder på å løfte taket (og det taket sitter skikkelig godt fast, altså, det er nettopp spikret på med galvaniserte saker!), da fortoner det seg som et rent lite mareritt. Galskap. Stige straka vegen.. Det er innmari fint å lese dine tanker i dette innlegget, for jeg kjenner meg sånn igjen. En anelse skuffende å lese at lydnivået sannsynligvis ikke vil senke seg med det første, men dog. Livet er både og. Jeg nyter så godt jeg bare kan, men det er neimen ikke langt mellom opp- og nedturer når hjemmet er så kaotisk. Det er kanskje derfor jeg egentlig elsker det? Men igjen, klokka har jo for lengst passert 19:01.

Ha en fin dag! Du skriver fortreffelig!

Reply
Louise 19. October 2014

Det var som jeg sku ha skrevet det selv. Tusen takk for at du setter ord på, er så godt å lese slike beretninger og tanker fra andre slitne småbarnsmødre

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: