Den uperfekte dansen

By Kristine Henningsen | Diverse

Jun 24

Etter at jeg opprettet den lukkede gruppen ”Uperfekt og stolt” på Facebook (be om å bli lagt til, så gjør jeg det!) har det vært flere menn som har spurt om å bli medlem. Det satte i gang en diskusjon i gruppa. Var det greit å ha med menn eller ikke?

Vi ble enige om å la likestillingen vinne. Det måtte da være like greit for en mann som en kvinne å være uperfekt?

Vi stiller ofte høye krav til hverandre. Og det å bo sammen med et annet menneske er krevende og undervurdert. Nå har det etter hvert blitt mer akseptert å si at man blir sliten av ungene og at man trenger egentid. Det har ingenting med kjærlighet å gjøre – og det er sunt å savne hverandre. Kan dette gjelde for forholdet også?

Det er fremdeles en forventning om at man gifter seg og får barn – og lever lykkelig i alle sine dager. Men hvem kan med hånden på hjertet si man er lykkelig med mannen sin hele tiden? Det er en grunn til at halvparten av alle par skiller seg. Og pirker du litt bak kjæreste-selfisene og bryllupsdagsoppdateringene på Facebook, har de fleste par en eller flere kriser på lager.

Etter hvert som årene går må man jobbe mer for å holde flammen oppe – akseptere at den blafrer til tider og i perioder slukner helt. Det er helt naturlig når man skrubber doen etter hverandre, tester brystpumper i fellesskap og bruker søndagen på å planlegge ukeshandling på Rema.

Lykke er en følelse og ikke en tilstand. Kjærligheten kan også komme og gå. I det minste kan det kjennes sånn ut når dagene er like, hektiske og grå. Kjæresteforholdet blir et arbeidsfellesskap der du fort blir den sure og misfornøyde sjefen: Hvorfor i pokker har du ikke gjort ditten og datten? Og han blir den late og udugelige ansatte som du har mest lyst til å gi sparken. For sånn er det ofte – at jo mer den ene er , jo mer er den andre av. Og slik er vi med på å forme hverandres roller, enten vi vil ha dem eller ikke.

En ting er utroskap, spillegalskap, løgner og svik. En annen ting er den berømte tannpastakorken som aldri er på. Selv driter jeg i om tannpastakorken er av eller på. Det kunne ligget tannpastakorker overalt, jeg kunne spist tannpasta på brødskiva, laget kunstverk av tomme tannpastatuber - bare jeg hadde sluppet å se mannen min ligge i sofaen som en kvelerslange og fortært en kyllingfilet som om det var en død mus. Eller slippe å snakke tre ganger til ham når han ser en fotballkamp (jeg VET han hører meg). Eller at han setter seg i bilen og skrur på motoren når vi skal et sted, mens jeg flyr rundt i huset og finner alt vi skal ha med samtidig som jeg gjeter ungene og knytter skolisser.

Verdt å skille seg for? Neppe. Trolig lo du litt da du leste avsnittet over. Men faktum er at mange ender opp med å skille lag over nettopp slike ”småting”. Det legger seg lag for lag i kroppen – og til slutt blir det overload innvendig.

For mange rommer hverdagen lite annet enn å fordele oppgaver og komme seg gjennom dagene. Da blir det fort fokus på hva den andre ikke gjør - og alt han bidrar med tar du som en selvfølge. Etter hvert går dere lei hverandres slitne og anklagende ansikter. Det du engang falt for og elsket har blitt det som irriterer deg aller mest. All kunnskapen han imponerte deg med – nå er han en irriterende bedreviter. Hjelpsomheten – ja vel, hvorfor hjelper han ikke meg med ungene fremfor naboen med plattingen? Impulsiviteten, hvordan han tok deg med til Paris på en time – nå lurer du på hvorfor kan han aldri kan planlegge bedre.

Kanskje forsøker du å forandre ham. Legger skylden på ham for alle dine dårlige stunder. Hadde det ikke vært for ham ville familielivet vært annerledes. Jeg ville hatt det bedre. Du ser på andre menn, som står opp kl. 6 og smører matpakker og er på Knutredalsrøykjeknatten før kl. 9 med alle tre ungene. Som kom med blomster til venninna di på Valentinesdagen. Som forstår at vaskebrett er mer sexy enn vaskeball.

Samlivet ble ikke slik du forventet. Og forventinger er ofte roten i smertetreet. Vi lever i et samfunn der vi tilsynelatende kan få alt. Det skaper høye forventninger til livet. Høye forventninger fører ofte til misnøye og skuffelse. Og det kan igjen føre til brudd. Vi kan skille oss både en og to ganger, uten å bli en fattige og uglesette alenemødre. Er vi ikke fornøyde med gubben, så vekk me`n. Inn med en bedre versjon.

Av og til er brudd både riktig og nødvendig. Men ikke glem dette: Du får bare 60 -70 prosent av det du trenger av en kjæreste. Resten må du fylle på med selv. I praksis vil det si at når du finner en annen kan du få de prosentene du savnet sist. Men etter en stund vil du trolig oppdage at du mangler 30-40 av noe annet du trenger. For ingen kan være alt for en annen. Ikke du heller.

Din mann må sikkert tåle en god del av deg, akkurat som min må tåle mye av meg. Han blir grønn i ansiktet hver gang jeg skal ta opp en pose med suppe eller annen mat – og river det opp på midten, så halve innholdet går ut. Han våkner med blå poser under øynene fordi jeg har ligget på kryss og tvers i sengen og skjøvet ham ut på kanten. Han biter tennene sammen når jeg pusser tennene til ungene, fordi jeg aldri er grundig nok. Og han blir frustrert over at jeg alltid må gjenta meg selv minst tre ganger når mine spådommer slår til (”jeg SA jo det!”)

Noen ganger må man helt vekk fra det man har for å se det med nye øyne. Som da jeg var alene i Panama med tre unger mens min mann måtte jobbe i Norge. Ikke noe problem, sa jeg bråkjekt. Til det hadde gått noen dager og jeg følte på kroppen alt hva han gjorde. Alt jeg ikke så i hverdagen. Alt jeg valgte å ikke fokusere på. All kjøringen. Bæringen. Lekselesingen. Fotballspillingen. Samtidig skjedde det noe som satte meg mentalt ut av balanse. Jeg skypet med ham flere ganger om dagen. Og han ga meg akkurat det jeg trengte. Empati. Et aktivt lyttende øre. Trøst. Støtte. Skreddersydd for meg. Jeg hadde glemt hvor godt det er å snakke med en du slipper å forklare alt til. En som ser inn i dine mørkeste irrganger med åpne øyne og ikke viker en tomme. Jeg kjente på varme, savn og takknemlighet midt oppi det mørke og vonde. Følelser jeg ikke hadde kjent på en lang stund.

Da jeg kom hjem etter tre uker var jeg nesten like oppspilt og nervøs som da vi skulle på date for første gang. Jeg sminket meg og prøvde flere antrekk. Og min mann hadde gått ned flere kilo og anlagt skjegg, selv om jeg vet han synes det klør, og jeg syntes han lignet en barsk filmstjerne.

Ja da, hverdagen kom tilbake. Men med en fornyet viten. Dette er mannen jeg vil ha. Og da må jeg ta hele pakka. Det er et valg. Du velger mannen din som han er. Og akkurat som du trolig ikke liker at han vil forandre deg, eller aldri synes ditt beste er godt nok, liker trolig ikke han det heller. Kan du leve med de mindre gode sidene hans? Hvis svaret er ja, så finn deg en god strategi for å håndtere dem. Se en annen vei, lag humor på det, og minn deg selv på at han også må tåle hele deg.

Det du gir ut er svært ofte det du får tilbake. Jo mer raus, tolerant og humoristisk du er, jo mer inspirerer du menneskene rundt deg til å være det samme. Fyll hjemmet deres sammen med noe annet enn anklager, negativitet og kjølig luft. Klarer dere dette viser dere barna hva ekte, uperfekt kjærlighet er. Og dere holder limet i familien sammen –grunnpilarene i barnas liv. Mange forhold går i stykker mens foreldrene strever med å skape superunger. De glemmer forholdet – og anklager hverandre for alt de ikke får til. Men det barna trenger mest av alt er såre enkelt. Kjærlighet, trygghet og stabilitet.

Tango er kjærlighetsdansen nummer en. Det er egentlig mannen som skal føre. Men i 2015 bør dansen fornyes. Bytt på å føre, ta noen skritt fra hverandre og kom sammen igjen, tør å vise både temperament og hengivenhet, tål å bli tråkket på tærne og kjenn at det av og til er du som tråkker feil. En dans blir aldri 100 prosent perfekt, fordi det er mennesker som danser den. Det er slitsomt og repeterende å bli god på å danse – og det gir noen berusende stunder som er verdt alt. De stundene der du kjenner at dere er helt i takt og at det er akkurat dette mennesket, og ingen andre, du vil ha som dansepartner.

Så gi gubben litt slækk. Gjerne en god klem også. Og by opp til en uperfekt dans på en helt vanlig onsdag.

Klem fra antisuper kvelerslangekone (som river opp tomatsuppeposene på midten)

Leave a Comment:

Leave a Comment: