Den uperfekte reisen

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Feb 07

​Vi er en familie som elsker å dra på tur. Som regel planlegger vi ingenting på forhånd, bare booker hotell et sted og setter oss i bilen. Vi smører niste og fyller flasker med vann, og ungene pakker sekker med kosebamser og tegnesaker og bøker og nettbrett. Så legger vi ut på tur.

Nyter roadtripen

Jeg tror vi nyter roadtripen vel så mye som destinasjonen. Det er så mye rutiner og forpliktelser i hverdagen, at det føles godt å kjenne på friheten og impulsiviteten. En slik reise trenger ikke koste mye. Og man trenger ikke å reise langt. Bare nok til å føle at man forflytter seg og gjør noe helt annet, Selv elsker jeg følelsen av å være i bevegelse, samtidig som vi er konstante. Jeg planlegger kapitler til den nye boken min mens jeg hører ungene le i baksetet, mannen min som nynner etter radioen, og vi er sammen og hver for oss på samme tid. 

Men det blir ikke alltid slik. Av og til kan være så positive vi bare vil, vi kan glede oss, vi kan senke forventningene til et minimum, legge alt til rette. Og likevel blir det ikke bra. Uten at vi helt forstår hvorfor vi ikke får det til. 

Ingen skam å snu?​

Som denne dagen, da vi skulle reise fra Benalmadena til Cortoba. Som vi hadde gledet oss! Bager var pakket dagen før. Vi la oss med et smil. Alt på stell. Og så våknet vi neste dag. Og det var en helt annen stemning, uten at noe spesielt hadde skjedd. Vi gikk rundt hverandre og var energiløse, småsure, misfornøyde. Og sånt er selvsagt smittsomt. Den diffuse, smådårlige stemningen spredte seg raskt. Og ungene var slett ikke perlevenner i bilen. Ikke vi voksne heller. Hvorfor tok du ikke med vann? Alltid må du ha på radioen så høyt. Følger du med på GPS-en, eller? Gi meg den, det er miiiin bamse!

Kanskje vi bare skal snu og dra hjem igjen, sa mannen min. Og selv om jeg tenkte at det trolig var best, så var det en stemme som sa at vi kunne klare å få det fint likevel. Vi kunne jobbe sammen for å snu stemningen, ikke sant? Og dagen var ennå i sin spede begynnelse.

Pikachu bak alteret

Da vil endelig kom frem til Cortoba begynte ungene med water bottle flipping på gata.​ I hver eneste gate. Det smalt overalt. To skritt fram og et tilbake. Flasken mot ruter. Knuste den nesten nå? Etter mye tålmodighet og frustrasjon (unger må få være unger, det er jo en lek, jo, men det får være visse grenser), var det nok. Nå gir dere oss de flaskene. Og da var det mas om å få telefonene våre, for å fange pokemons. Og sånn gikk det en stund, med pokestops midt i rundkjøringer (kom tilbake, det der er livsfarlig!) til vill jakt inne i en moske som regnes for å være et av verdens underverk ("jeg fant Pikachu bak alteret"), til dette også fant sin naturlige avslutning. Vi fikk telefonene tilbake, med fettete deksel og flatt batteri.

Der røk altså sjansen for å finne et godt spisested med Tripadvisor-appen. Så måtte vi tråle gatene på måfå og se om vi fant et egnet sted, med synkende blodsukker. Midt i siestatiden, da det meste var stengt.

Til slutt fant vi et overpriset sted med middels mat. Da var luften gått ut av alle sammen. Vi gikk rett og slett og la oss på hotellrommet etterpå. Og ble enige om at vi heller kunne vært hjemme. Der var i det minste senga myk og netflix tilgjengelig.

Samtidig var vi ved godt mot. Slaget var ikke tapt! Vi hadde hele morgendagen også, før vi skulle kjøre hjem. 

Dårlig vær og en enda verre avskjed

Så kom neste dag. Med verdens verste vær. Vi gikk bøyd mot ving og piskregn. For selvsagt hadde ingen tenkt på å ta med seg regntøy. Vi bor på solkysten. I Spania. Men det kan være dårlig vær i Spania også. Og dette var ikke solkysten. Til slutt bestemte vi oss for å kjøre opp til en liten, hvit landsby. Der var det fint, hadde vi lest. Og trolig mer ly for vinden. 

Og landsbyen var superfin. Sola viste seg bak skyene og vinden løyet. Det kom til og med en søt, liten hund som fulgte oss hele veien. Ungene var henrykte. Særlig er det hyggelig med dyrevenner, etter at vi mistet familiehunden vår i kreft for et par år siden.

Hunden gikk løs og var med oss fra hus til hus. Den var usedvanlig tillitsfull og oppførte seg som om det var vi som er eierne. Det gjorde selvsagt ungene enda gladere. Helt til vi skulle hjem. For det var jo ikke vår hund. Og når den er så velstelt og tillitsfull, så har den garantert eiere, sa jeg. Nå må dere jage den vekk, for vi kan ikke ha den med oss. 

Gråt og GPS

Sønnen min sa: "Jeg prøver å jage den vekk, uten at den blir lei seg".

Det gikk heller dårlig. Ingen av oss klarte å være konsekvente nok til at hunden forsvant. Den fulgte etter oss helt til bilen. Og det var et godt stykke. Hunden var ukuelig optimistisk. Og vi ble mer og mer fortvilet. 

Vi kan ikke dra fra den, sa barna, tenk om den ikke har en eier. Hvorfor går den ikke hjem? Det er klart den har eiere, gjentok jeg, ellers hadde den ikke vært så velstelt og tillitsfull. Den er sikkert senil, utbrøt mannen min. Men i en så liten landsby vet alle hvem den er, og nå hjelper de den snart hjem.

Hva man tyr til av forklaringer for å dempe smerten. Hos både seg selv og barna. 

Bikkja ga seg ikke. Aldri har jeg sett en hund løpe så lenge etter en bil. Med tunga ute og korte, utrettelig bein. Barna lå over seteryggen og hylgråt. Ta på sikkerhetsbeltene, sa jeg, og se rett frem. Dere gjør det verre for både hunden og dere selv! Men selvsagt snudde jeg meg også. Du må snu, sa jeg inni meg, snu da, for pokker, snu, snu, snu. Og så kjente jeg tårene renne nedover kinnene. Mannen min var mørk og sammenbitt i ansiktet, jeg kunne se hvordan han slet med å holde følelsene i sjakk.

Samtidig fant vi ikke veien. Kan du finne fram GPS-en, sa mannen min, jeg aner ikke hvor jeg skal! Jeg prøver å trøste tre unger her, glefset jeg tilbake. Og så satt jeg der og forsøkte å redde situasjonen så godt jeg kunne: Jeg er glad dere er empatiske. Du skal til høyre nå. Det er vondt med slike avskjeder, men den kommer til å finne tilbake til eierne sine, det er jeg sikker på. Og så til venstre her ja, mot A7. Vi kan vi ikke ta med oss en ukjent hund hjem. Tenk hvor lei seg eierne dens hadde blitt? Nei, ikke A5, A7, sa jeg! 

Og slik gikk det et langt stykke, mens barna sørget over avskjeden med hunden og felte noen ekstra tårer for familiehunden som døde. Et gråtekor på hjul.

Livets overraskelser

Så var det tid for å spise, for vi fant ut at vi aldri kom til å rekke hjem til kveldsmaten. Denne gangen hadde vi nett og kunne plotte inn en god restaurant på veien. Eller, ikke helt på veien. Det var et stykke utenfor, og dette ble stadig klarere for oss. Innbitt, og med synkende blodsukker igjen, kjørte vi på snirklete veier, over broer, gjennom trange smug, helt til vi kom frem til restauranten og endelig fikk parkert.

Det så ut som alt annet enn et bra spisested. Mørkt og anonymt og stille. Men vi måtte gi det en sjanse, alle var sultne og hadde rødkantede øyne. Vi fikk bare spise det vi fikk servert og komme oss hjem.

Kelneren kunne fortelle at vi hadde flaks (flaks, du!) som ikke kom en uke senere, for da hadde restauranten vært stengt for sesongen. Ja vel. Så kunne de fortelle at de hadde glutenfritt hamburgerbrød (vi har en sønn med glutenintoleranse). Humøret begynte så smått å stige. Og da maten kom på bordet var det ingen som var sure mer. For det var rett og slett noe av det beste vi har smakt. Så godt at vi bestilte akkurat det samme, en gang til, hele gjengen, og gladelig smalt pengene på bordet. Passasjeren (meg) tok seg et glass vin. Ungene fikk brus. Og så klarte vi å le av hele turen. For den hadde virkelig ikke vært god. Og det var ingen vits i å late som. 30 prosent, sa ungene, og da var de greie. Barna vurderer ofte dagene i prosent, det er noe de har funnet på selv. Jeg synes det er en enkel, konkret og fin måte å se på livet på. Man godtar det faktum at dagene er helt forskjellige, og med mange nyanser.

Måltidet var 100 prosent, det var vi alle enige om. For akkurat som vi forsøkte å planlegge lykken, og ikke fant den, dukket den uventet opp på en avsidesliggende restaurant "in the middle of nowhere"

Den uperfekte reisen

Etterpå kjørte vi hjem. Barna sovnet i baksetet, gode og mette. Og vi satt i forsetet, stille og fornøyde. Mørket falt på. Bare konturer av landsskapet utenfor. Tindrende stjerneklart. Radioen på svakt, med favorittsangene mine innimellom, andre ganger bare skurr. Min manns varme hånd over låret. Ungenes tunge sovepust bak ryggen. Og sånn er vår ferd sammen gjennom livet. På fine og jevne veier, som av og til er humpete og snirklete, glad musikk som innimellom avbrytes av skurr, det er mørkt og det er stjerner. Og alt blir til minner. På den måten blir hver eneste reise berikende, uansett hvordan prosentfordelingen på dagene er. ​

Uperfekt reiseklem fra Antisupermamma

PS! I boken min​, Antisuper - hvordan leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg om hvordan de dårlige dagene kan være en  kilde til utvikling og vekst. I det minste en god historie. Du kan lese mer om boken her: Antisuper-boka!

Leave a Comment:

Leave a Comment: