Den viktige tristheten

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 20

Du lever i et samfunn der du stadig hører at du er din egen lykkes smed. Det er DU som sitter i førersetet. DU velger hvordan dagen din skal bli. DU kontrollerer dine egne tanker –og dermed hvordan du skal føle deg. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Hei du, her skal du få en oppskrift av meg: Slik blir du din beste versjon!

Superlykkelig på 1-2-3

Markedet tilbyr bøker, seminarer, webinarer, foredrag og kurs om hvordan du skal bli lykkeligere. Mer effektiv. Sterkere. Flinkere. Strammere. En bedre partner, elsker, forelder, venninne. Om hvordan du skal skape det perfekte hjem, den beste ferien, det optimale livet. 

Med andre ord: Alle muligheter for å bli superlykkelig ligger rett foran nesa på deg. Så da burde det være like enkelt som ABC, ikke sant? Det handler bare om å snu noen tanker i hodet, gjøre en liten egeninnsats, og så er du der! Får du det ikke til? Da har du valgt offerrollen. Nå kan du bare ha det så godt i sutrelandet ditt.

Ikke lykkeligere enn før

Jeg kan knapt åpne en nettavis, skrolle på sosiale medier, lese et magasin eller gå inn i en bokhandel – uten å bli  møtt med et hav av livsløsninger, Samtidig er det ingenting som indikerer at vi er lykkeligere enn før. Unge kvinner har høyest forbruk av lykkepiller, unge menn topper selvmordsstatistikken, stadig hører vi om stressede og ulykkelige barn – nå i skolesammenheng – og selv meldes og mailes jeg ned av mammaer som føler seg utilstrekkelige, strukket i alle retninger, slitne og motløse .

Undersøkelser viser også at vi blir mer ulykkelige av å være på fjesboka, enda det flommer over at hjerter og vakre høstbilder.

Finnes ingen lykkeformel

Det er som om problemet og løsningen ikke finner hverandre, lik to puslebitbrikker som ikke hører i hop, uansett hvor hardt du prøver å presse dem sammen. Trolig skyldes det at det ikke finnes noen formel for å bli lykkeligere. Sannheten er at vi er organiske vesener som er påvirkelige for omverdenen, og i stadig endring. Dessuten er vi ikke fysisk skapt for å være euforiske hele tiden, det er årsaken til at forelske glir over. Kroppen tåler det ikke i lengden, euforien blir en belastning. Vi er skapt for å være i et liv av bølger, opp og ned, og følelsene er vårt verktøy for å håndtere bølgene. 

Et par tårer = sammenbrudd?

Et menneske med mye temperament blir lett stemplet som gæren. Gråter en person offentlig har hun hatt et sammenbrudd (gråt hun ikke bare litt, da?). Tristhet og sinne blir stemplet som noe unormalt, kategorisert og skambelagt. Jeg mener dette er det aller farligste i dagens samfunn: Hvordan vi forsøker å vrenge alle følelser til å bli glede og takknemlighet. Eller legge lokk på dem og late som de ikke er der. Hvor blir de følelsene av? De kan vokse seg til troll der inne i mørket. Og en dag sprekker det.

Jeg delte mange år med en mann som var alvorlig deprimert. Å være deprimert er ikke det samme som å være trist, Depresjon er en diagnose, Så alvorlig at den mannen ikke lenger er her i dag. Men han forsøkte i mange år å komme seg gjennom dager som var så mørke at det forplantet seg ut i det ytterste hudlaget. Å leve med et menneske som har en slik lidelse er smertefullt. Jeg satt hjelpeløs og kjente på smerten og mørket som sivet ut i hele huset, og alt jeg ville var at han skulle flykte. Så jeg også kunne flykte. Og slik blir man medavhengig. Man støtter et misbruk for å se den andre få fred, for å få fred selv, for å ikke vise det til omverdenen. For det er så vanskelig og skamfullt.

Depresjon. Dette mørke, kalde, skrinne landskapet der det ikke kommer en lysstrime inn mellom trestammene og man ikke aner om det er noen vei ut, må være uutholdelig. At folk ønsker å flykte fra et slikt landskap, på alle mulige måter, er  ikke vanskelig å forstå.

Trenger ingen quickfix

Jeg var tidligere frivillig i Kirkens SOS. Der ringer tristheten inn i alle varianter. Noen er "bare" nedfor og trenger en stemme i natten. Andre har det så vondt at de ikke vet om de orker å se sola stå opp over hustakene. De trenger ikke noen som er redd tristheten, noen som forsøker seg med en quick fix, trekker deg opp trappen fra kjelleren og ut i lyset så armen blir bendt. De trenger noen som tåler mørket. Noen som lytter aktivt, møter deg der du er, ikke der de føler du bør være, så de slipper å sette på seg lykkemasken. Den vi ofte setter på oss når vi går ut i verden. Og slik lever vi i en falsk forestilling om at alle har det bra. Det er jo smilende fjes overalt? Og har man det ikke bra er det alltid noen som tilbyr å fikse deg i en fei.

Omfavner tristheten

Jeg forsøker å omfavne min egen tristhet når den kommer, selv om den tynger meg ned og gir meg vondt i magen. Fordi jeg vet jeg trenger den. Den kommer med et viktig budskap. Budskapet kan være at jeg er sliten, og at jeg har ignorert denne følelsen i for lang tid. Her om dagen fikk jeg denne tristheten over meg, og det skyldtes at sønnen min ble syk. Det var ikke alvorlig. Men det bleke ansiktet og den tynne kroppen ga meg assosiasjoner til døden. Jeg begynte å tenke på hva som ville skje hvis en av barna mine fikk uhelbredelig kreft. Så begynte jeg å tenke på min kamerat, som opplevde nettopp dette, å miste barnet sitt i kreft. Hans smerte ble min, alt rotet seg sammen, og jeg kjente på den løvtynne veggen mellom liv og død. Så kom frykten. Hvor lenge vil jeg beholde mine nærmeste? Meningsløsheten. Hva er egentlig vitsen, når vi alle skal dø fra hverandre likevel? Motløsheten. Det er ingenting jeg kan gjøre med dette, jeg har ingen kontroll, hva er poenget med å gjøre noe som helst? Tristheten la seg over ryggen som et vått teppe, lammende og stikkende. Noe jeg hadde lyst til å kaste av meg.

Men så enkelt er det ikke.

Det er ikke farlig, selv om det er vondt

Det jeg vil er ikke det jeg trenger. Jeg trenger å være i tristheten. Tåle meg selv, stå i følelsen, helt til den glir over, lik en forbigående influensa. Det krever ro og tålmodighet, at jeg lytter innover og er snill med meg selv. Gjør jeg ikke det. blir det som å presse seg til å trene under influensaen. Det blir verre, og ytterste konsekvens kan bli total utmattelse. Det hjelper at andre lytter innimellom også, uten å forsøke å belære eller fikse meg. Det gjør samme nytten som når du er liten og noen blåser på skrubbsåret ditt. Smerten går ikke over, men det kjennes godt at noen bryr seg. 

Tar jeg tristheten på alvor, og jobber med den fremfor mot den, ender det med at teppet løser seg opp og glir av ryggen, etter en god gråt som har sittet fast i brystet en stund. Sola varmer kroppen og jeg kan finne glede og mening i de små tingene. Langsomt, men sikkert. Jeg tar erfaringen med meg og forsøker å ta bedre vare på meg selv, sette grenser, så jeg ikke skal bli så sliten.

Når tristheten kommer tilbake vet jeg at det ikke er farlig, selv om det gjør vondt. Det er bare en følelse. Og vi har den alle sammen, i ulike faser og i varierende grad. Ved å snakke om den, fremfor å diskriminere den, blir det mer plass til hele oss og mindre plass til skammen. 

Følelsesklem fra Antisupermamma​

PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, deler jeg av personlig erfaring som har vært smertefull og lærerik, og viser deg hvordan du kan få det bedre med deg selv (og andre) ved å akseptere deg selv og livet som det er. Her kan du sikre deg et eksemplar av boka: Antisuper-boka!

Leave a Comment:

(1) comment

Malene 26. January 2017

Tusen takk for denne bloggen! Jeg kom inn fordi jeg googla “hvordan nyte livet med barn?” (Full av skam over å faktisk skrive desse grusomme ordene!) og nå har jeg lest meg gjennom alt. Kunne sagt mye mer, men takk, virkelig!! Klem

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: