Den viktige tristheten

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 20

Du lever i et samfunn der du får vite at du er din egen lykkes smed. Det er DU som sitter i førersetet. DU bestemmer hvordan dagen din skal bli. DU kontrollerer dine egne tanker og dermed hvordan du skal føle deg. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det! Slik blir DU din beste versjon!

Flinkere, sterkere, lykkeligere

Markedet flommer over av bøker, seminarer, webinarer, foredrag, kurs, DVD-er, om hvordan du skal bli lykkeligere. Mer løsningsorientert. Effektiv. Sterkere. Flinkere. Strammere. En bedre partner, elsker, forelder. Om hvordan du skal skape det perfekte hjem og drømmeferien

Med andre ord: Alle forutsetninger for å bli superlykkelig og få det perfekte liv ligger rett foran nesa på deg. Så da burde det være like enkelt som ABC, ikke sant? Det handler bare om å snu noen tanker i hodet, gjøre en liten egeninnsats, så er du der! Og får du det ikke til, så har du valgt offerrollen. Da kan du bare ha det så godt i sutreland, negativgropa, ulykkeliglivet.

Ikke lykkeligere enn før​

​Du ler kanskje litt nå. Tenker jeg overdriver. Setter det på spissen for å understreke et poeng?

Kanskje. Men jeg tror ikke jeg er så langt fra sannheten heller. For jeg kan knapt åpne en nettavis, skrolle på sosiale medier, lese et magasin, gå inn i en bokhandel - uten at jeg blir møtt med et hav av livsløsninger, Samtidig er det ingenting som indikerer at vi er lykkeligere enn før. Unge kvinner topper lykkepille-statistikken, unge menn ligger øverst på selvmordsstatistikken, et stort antall barn får ulike diagnoser - og aldri har middelaldrende, ressursterke kvinner  drukket mer vin.

Vi blir visst ikke mer lykkelige av å være på Facebook heller, enda det flommer over at hjerter, komplimenter og raushet.​

Følelser er livsverktøy

Det er som om problemet og løsningen ikke finner hverandre - lik to puslebitbrikker som ikke hører i hop, uansett hvor hardt du prøver å presse dem sammen. Selv tror jeg ikke alle "løsningene" gjør så mye annet enn å skape et massivt press. Og jeg tror ikke det finnes noen formel for å bli lykkeligere. I så fall ville lykkeoppfinneren vært milliardær (selv om mange av de såkalte livsstilscoachene i USA er nettopp det), Sannheten er at vi er organiske vesener som er påvirkelige for omverdenen, og i stadig endring. Dessuten er vi ikke fysisk skapt for å være euforiske hele tiden, det er årsaken til at forelske glir over av seg selv. Kroppen tåler det ikke i lengden, euforien blir en belastning. Vi er skapt til at livet går i bølger, opp og ned, og de ulike følelsene er vårt verktøy for å håndtere disse bølgene. 

Et par tårer = sammenbrudd

Et menneske med mye temperament blir lett stemplet som "gæærn". Og gråter en kjendis på TV blir hun stemplet som et sammenbrudd (gråt hun ikke bare litt, da?). Med andre ord: Tristhet og sinne blir diskriminert og skambelagt. Og jeg mener dette er det aller, aller farligste i dagens samfunn: Hvordan vi forsøker å vrenge alle følelser til å bli glede og takknemlighet. Eller legger lokk på dem, later som de ikke er der, og dermed lar dem vokse seg til farlige troll i mørket.

Jeg delte mange år med en mann som var alvorlig deprimert. Å være deprimert er ikke det samme som å være trist, Depresjon er en diagnose, Og den er så alvorlig at denne mannen ikke lenger er her i dag. Men han forsøkte i mange år, å komme seg gjennom dager som var så mørke at det forplantet seg helt ut i det ytterste hudlaget. Å leve med et menneske som har en slik lidelse er smertefullt. Jeg satt hjelpeløs og kjente på smerten han utstrålte, som sivet ut i hele huset, og alt jeg ville var at han skulle flykte. Så jeg også kunne flykte. Og slik risikerer man å bli medavhengig, og gjøre alt verre. For dette mørke landskapet, der det ikke kommer en lysstrime inn mellom trestammene og man ikke aner om det er noen vei ut, er uutholdelig. At folk ønsker å flykte fra et slikt landskap, med medisiner og rus og selvskading, er det ikke vanskelig å forstå.

Stemmen i natten

Tidligere var jeg frivillig i Kirkens SOS. Der ringer tristheten inn i alle variasjoner. Noen er "bare" nedfor og trenger en stemme i natten. Andre har det så vondt at de ikke vet om de orker å se sola stå opp over hustakene. Uansett er dette hva de trenger: Noen som ikke er redd for tristheten, som ikke forsøker å dra dem ut i lyset og bender armen deres i forsøket, men som ser, lytter aktivt og tåler mørket. En de ikke trenger å sette på seg lykkemasken for, slik vi ofte gjør før vi beveger oss ut i verden. Der vi lever i illusjonen om at normalen er smilende fjes overalt. Ellers er det alltids noe eller noen som kan fikse deg i en fei. 

Omfavner tristheten

Jeg forsøker å omfavne min egen tristhet når den kommer, selv om det er en venn som tynger meg ned og gir meg vondt i magen. Fordi jeg vet jeg trenger den. Den kommer for en grunn, og med et viktig budskap. Ofte er budskapet at jeg er sliten og at jeg har ignorert denne følelsen i lang tid. Denne gangen var den utløsende faktoren at sønnen min ble syk. Det var ikke noe alvorlig. Men den høye feberen, det bleke ansiktet og den tynne kroppen ga meg assosiasjoner til døden. Og der satt jeg på sykeleiet og kikket på ham,  og tenkte på hva som ville skje hvis en av barna mine fikk uhelbredelig kreft. Så begynte jeg å tenke på min kamerat, som opplevde nettopp dette, å miste barnet sitt i kreft. Hans smerte ble min, alt rotet seg sammen, og jeg kjente på den løvtynne veggen mellom liv og død. Så kom frykten (hvor lenge vil jeg beholde mine nærmeste), meningsløsheten (hva er egentlig vitsen, når vi alle skal dø fra hverandre likevel) og motløsheten (det er ingenting jeg kan gjøre, hva er poenget med å gjøre noe som helst). Tristheten la seg over ryggen som et vått teppe, tungt og lammende og stikkende. Noe jeg bare har lyst til å kaste av meg. Men så enkelt er det ikke.

Det er ikke farlig, selv om det er vondt

Det jeg vil er ikke det jeg trenger. Jeg trenger å være i tristheten. Tåle meg selv, stå i følelsen, helt til den glir over, lik en forbigående influensa. Det krever ro og tålmodighet, at jeg lytter innover og er snill med meg selv. Gjør jeg ikke det. blir det som å presse seg til å trene under influensaen. Det blir verre, og ytterste konsekvens kan bli total utmattelse. Det hjelper at andre lytter innimellom også, uten å forsøke å belære eller fikse meg. Det gjør samme nytten som når du er liten og noen blåser på skrubbsåret ditt. Smerten går ikke over, men det kjennes godt at noen bryr seg. 

Tar jeg tristheten på alvor, og jobber med den fremfor mot den, ender det med at teppet løser seg opp og glir av ryggen, etter en god gråt som har sittet fast i brystet en stund. Sola varmer kroppen og jeg kan finne glede og mening i de små tingene. Langsomt, men sikkert. Jeg tar erfaringen med meg og forsøker å ta bedre vare på meg selv, sette grenser, så jeg ikke skal bli så sliten.

Når tristheten kommer tilbake vet jeg at det ikke er farlig, selv om det gjør vondt. Det er bare en følelse. Og vi har den alle sammen, i ulike faser og i varierende grad. Ved å snakke om den, fremfor å diskriminere den, blir det mer plass til hele oss og mindre plass til skammen. 

Følelsesklem fra Antisupermamma​

PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, deler jeg av personlig erfaring som har vært smertefull og lærerik, og viser deg hvordan du kan få det bedre med deg selv (og andre) ved å akseptere deg selv og livet som det er. Her kan du sikre deg et eksemplar av boka: Antisuper-boka!

Leave a Comment:

(1 ) comment

Malene 26. January 2017

Tusen takk for denne bloggen! Jeg kom inn fordi jeg googla “hvordan nyte livet med barn?” (Full av skam over å faktisk skrive desse grusomme ordene!) og nå har jeg lest meg gjennom alt. Kunne sagt mye mer, men takk, virkelig!! Klem

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: