Det er DU som er (anti)helten!

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Nov 23

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Forventninger er roten til alt ondt. Hver gang jeg har en forventning om at jeg skal være en supermamma og ungene superbarn, er fallet dømt til å bli hardt. For ingen av delene har særlig til felles med virkeligheten.

Men ok, hukommelsen er lunefull. Og da vi skulle ha en gutt på overnatting hadde jeg helt glemt hvordan barna kan skru seg opp når de har besøk – og har gledet seg en stund. Jeg hadde kjøpt inn pizza og så for meg at vi skulle ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Så skulle guttene legge seg og fnise sånn passe høyt til det var sånn passe sent og jeg skulle være sånn passe streng da jeg kom inn og kommanderte dem til å sove (og riste smilende på hodet da jeg lukket døren). Og så skulle de sove søtt mens jeg hadde min alenetid.

Fire gutter er aldri ”passe”. Det burde jeg vite nå – jeg fostrer tross alt opp tre stykker av arten. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått ved bassenget og sagt: Ikke løp. Ikke skrik. Ikke dytt. Det er som om de bare hører det andre ordet i setningen. For det er alt de vil gjøre. Løpe. Rope. Dytte hverandre ned fra kanten. Jeg har kjempet en håpløs kamp hver dag – og nå har jeg gitt opp. Selv min mor, som er en lydvar og engstelig supermormor, ga opp da hun var her på ferie.

Jeg tenkte jeg skulle slippe all den hviningen ettersom jeg ikke har jenter. Men ingen av guttene er i stemmeskiftet ennå. De høres ut som tre falske fioliner ut av en megafon. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått på gråten og forsøkt å overdøve dem – og trommehinnene mine er i ferd med å revne som et morkent laken. Gå bort til dem, sett deg på huk og forklar dem at de må dempe seg, er et råd jeg har fått. Høres flott ut i teorien, ikke sant? Men det funker akkurat like bra som å vri på en volumknapp på en fest – og så er det en full fyr som skrur den opp igjen rett etterpå. Jeg har gitt opp det også. Av og til går jeg med ørepropper, helt sant, eller jeg lukker meg inne på et rom. Veggen fungerer som en lyddemper og jeg hører dem helt passe.

For barna kom ikke med lyddempere. Ikke med girspak heller. Turtallet spinner som regel på maks. Som i går – da vi hadde denne overnattingsgjesten på besøk. Vanligvis sitter barna ved bordet når vi spiser – vi har øvd mye på det. Nå spant de rundt bordet med pizzastykkene i hånden og lekte ”tag” (har`n). Og jeg ropte mens jeg forsøkte å få tak i dem: Ikke noe løping inne! Sett dere ved bordet! Ro dere ned!

Men før jeg fikk stoppet karusellen hadde det gått som det måtte gå. En av dem hadde gått på ryggen med et smell. Pizzastykket i veggen. Mor på huk for å trøste. Nytt pizzastykke. Vaske det andre av veggen. Sitte ved bordet. Få alle mette. Forebygge flere skader.

Så var det leggetid. Nå var det store spørsmålet: Hvem skulle sove på hvilket rom? Det er urettfeeeeerdig at han får sove med overnattingsgjesten og ikke jeeeg. Ok, alle inn på ett rom. Men hvem skal ligge hvor? Puter og dyner og kosebamser hit og dit. Til slutt ble alle enige om å legge seg på gulvet – så det ble rettferdig.  Gutter er rare. Vi har fem soverom i leiligheten med utsøkte senger. Og nå skulle alle sove på gulvet på ett rom – det eneste uten air condition (jeg vil aldri mer høre at vi kvinner er ulogiske!)

Jeg visste det ville bli fnising. Selvsagt sovner ikke fire gutter på gulvet øyeblikkelig. Men det ble langt mer høylydt enn jeg hadde trodd. Og det varte i mange timer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg var inne og hysjet på dem. Krangling om en bok. En kosebamse som var sporløst forsvunnet. Jeg er tørst. Vannet utover den ene madrassen. Lyset må være av. Nei, da blir jeg redd! Ok, bare den ene nattlampen, da. Jeg vil sove. Vil du legge deg på et annet rom? Nei, jeg vil sove i skapet. I skapet? Ja.

Det fortsatte – helt til mor fikk nok. Siste gang jeg kom inn hadde de tatt sengetøyet av den ene sengen og brukte den som fektearena. Nei, nå … Gå og legg dere med en gang, ellers er det siste gang dere får ha overnattingsbesøk! Det er midt på natten! Hører jeg en lyd til nå, så … konfiskerer jeg alt lørdagsgodtet deres!

Helt stille noen sekunder. Så sa den ene: Men vi har jo ikke fått lørdagsgodt i dag, mamma. Og jeg er sulten!

What goes up must comes down. Guttene hadde vært oppunder taket hele kvelden. Nå var de på vei ned i kjelleren. De var så sultne at de var døden nær. Hva slags mor var jeg som ikke hadde gitt dem kveldsmat! Og hvor var pappa, egentlig? Jeg savner mormor og bestefaaaar! De gir oss fotballkort og lager syltetøyet så godt. Jeg vil aldri at de skal dø! Ikke du og pappa heller. Hvem skal ta vare på oss da, egentlig? Hva skjer hvis alle de voksne på jorden dør på en gang? Jeg må bæsje!

Jeg kjente hvordan tårene presset på bak øyelokkene. Kroppen var kvalm og tung og verkende etter en lang dag. Alenetiden var oppspist. Og jeg hadde ikke mer å gi. Da tok annen piloten over. Hun er ikke fullt så blid og kvikk, men hun duger under kriser. Jeg smurte en brødskive til dem hver og sa de fikk pusse tennene neste morgen. Tok på sengetøyet og strakk det halvveis. Jeg fulgte minstemann på do og var hest tilbake til sengen – gretten, gammel gamp som ikke orker å galoppere. Jeg spurte overnattingsgjesten om han var sikker på at han ikke lengtet hjem (til tross for det ledende spørsmålet svarte han ”ja” – og jeg lot ham bli), klemte alle sammen, slukket lyset og gikk ut.

De sovnet. Nå var det min tur! Jeg satte på en dokumentar om spesialstyrker som bekjemper narkotikasmugling over grensene. Jeg lå der med et glass vin og høretelefonene på snei og fyrstikker på øyelokkene og tenkte: Skal dette liksom imponere meg? Har de virkelig en så krevende og viktig jobb? Kom hit, sier jeg, og ha fire viltre gutter i et døgn, så tenker jeg vi skal snakke om jobb. De ville ligget som slips etterpå, alle sammen – og krevd dobbelt lønn.

Mannfolk, altså. Det er oss mammaer som er de virkelige (anti)heltene.

Leave a Comment:

(4 ) comments

Abelone 24. November 2014

Ville bare trykke liker slik at du visste at denne posten startet dagen min med et smil.

Forventninger er ikke roten til alt vondt, men for høye forventninger til oss selv kan være det. Har god erfaring med å på forhånd avklare hva jeg forventer av ungene. Men det ville nok funket dårlig på overnattingsbesøk. Har ikke like god kontroll på andre som kommer inn i huset vårt. Men det blir kanskje bedre når de har gjort det noen ganger?

Reply

Gutta hadde vel en forventning til et supert overnattingsbesøk, og det fikk de tydeligvis. Hurra for deg.

Reply
Helena mamma til 8 7. December 2014

Slik føler jeg det titt og ofte, men heldigvis er det glemt likefort som ungene endelig er i seng igjen og sover..

Reply
Therese 8. December 2014

Der lokket du frem latteren hos meg! Jeg har selv to gutter, 17 mnd mellom dem. Har overhodet ikke tenkt til å sette til verden en tredje 😉 Slitsomt til tider, men morskjærligheten gløder, særlig når de endelig har sovnet om kvelden… 😉

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: