Det er ikke feil å feige ut

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jul 26

Niåringen står på kanten av 5-meteren og ser ned i vannet. Bak ham er det en rad av gutter. De fleste er nesten et hode høyere enn ham. Alle er utålmodige etter å hoppe. Hopp, sier de. Hopp, mimer jeg fra bassengkanten. Det er ikke farlig, bare hopp! 

Duknakket retur

Han går tilbake. Stiller seg i køen igjen. De andre hopper etter tur. Så er det ham igjen. Ut på kanten. Ikke se ned i vannet, roper jeg, bare hopp.

Men han ser ned i vannet. Ser på meg. Ned i vannet igjen. Ser ut i luften. Og så går han atter en gang tilbake.

Jeg kjenner jeg blir irritert. Det er da bare å hoppe!

Men han gjør ikke det. Han holder på sånn en lang stund, går frem og tilbake, frem og tilbake. Tar seg til hodet, hjertet, strammer ryggen, synker sammen igjen. Jeg forestiller meg at alle slags følelser og tanker raser gjennom kroppen hans.Trolig tenker han at han vil tørre. Samtidig som det han føler det er for høyt. Han vil tøffe seg for de andre guttene. Og gjøre meg stolt. Samtidig som han er for redd.

Til sist vinner den siste følelsen. Han går duknakket fordi køen av gutter som står bak ham og roper at han skal hoppe. Langsomt kommer han ned trappen. Et uendelig antall trinn. 

"Neste gang tør du"

Jeg kjenner at jeg er skuffet. Og litt bekymret. Nå vil de andre le av ham. Og han vil føle det som et nederlag.

Da kan kommer bort setter jeg opp et smil og klapper ham på ryggen. Det går bra, sier jeg, neste gang tør du.

Nei, sier han. Det er for høyt. Det er ikke sikkert at jeg tør.

Jo da, forsikrer jeg. Det ser høyere ut enn det er. Det er ikke farlig. Og du vil føle deg bedre etterpå.

Han går for å ta sklia. Alene. Jeg går og svømmer. Alene. Så begynner jeg å tenke. Hvorfor var det så viktig for meg at han skulle hoppe? Er det fordi livet skal handle om å flytte grenser? Er det fordi han er gutt? Er det fordi jeg vil han skal være tøff? Er det fordi jeg vil at andre skal synes han er tøff? Og hva er det egentlig å være tøff? 

På mange måter hadde han jo gjort det tøffeste av alt - stolt på sin egen vurdering og gått mot de andre. Med viten om alt det kunne innebære av latter og skuffelse.

Og hva fortalte jeg ham? At det var feil. Jeg, mitt dumme nek, som ikke forsto dette før jeg var nærmere tretti. Som tydeligvis ennå ikke har lært. 

Hoppet alene fra 12 000 fot

Jeg tenker tilbake på da jeg hoppet fra et fly i 12 000 fot, alene, med et tøystykke på ryggen. Jeg, som er redd alt, lot meg overtale til å ta et av de tøffeste sivile kursene i verden. Da jeg sto i åpningen fra flyet, langt over skyene, og de spurte om jeg var klar for å hoppe i fallskjerm, sa jeg et høyt og tydelig: Ja!

Det var ikke sant. Jeg var ikke klar i det hele tatt. Tvert i mot var jeg livredd. Og ikke uten grunn, jeg kunne lett ha mistet livet. Men det gikk bra, og jeg slapp fra det med skadet halebein, en blødende hånd og noen arr for livet. Både på kroppen og i sjela.

Hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg følte meg måtte. Alle sto bak ryggen min og maste. Og jeg ville være tøff. Det holdt på å koste meg alt. Jeg kunne endt opp død. Eller lam. 

Jeg ble ikke sterkere av det heller. Flyskrekken ble verre. Og ennå våkner jeg av mareritt om at jeg er i fritt fall. 14 år etterpå sitter jeg i sengen og stirrer ut i mørket, svett og hivende etter pusten, og må minne meg selv på at det er over. At jeg beholdt livet og førligheten. Og at jeg må betale for det med denne redselen. Denne evige påminnelsen om at ikke alle grenser er ment for å flyttes.

Er du stolt, mamma?

Så ser jeg det. Sønnen min står på toppen av stupebrettet igjen. Jeg svømmer nærmere. Nå kommer det tydelig frem, frykten i øynene hans. Jeg ser opp på ham og forsøker å signalisere med øynene: Ikke hopp, hvis du ikke vil. Gjør det som er riktig for deg. Ikke hopp for meg eller de andre.

Men han hopper. Det spruter over hodet mitt når han treffer vannflaten, blir stille noen sekunder, og så kommer han som en rakett opp av det blå klorvannet. Jeg gjorde det mamma, sier han, jeg gjorde det! Er du stolt av meg?

Jeg venter noen sekunder før jeg svarer. Jeg er alltid stolt av deg, sier jeg, bare fordi du er deg. Og nå vil jeg gjerne dele noe med deg.

Vi svømmer inn til kanten sammen, og jeg forteller om den dagen jeg hoppet i fallskjerm og angret. Jeg forteller om hvordan det kunne gått galt, og om hvordan redselen ennå sitter i kroppen. Jeg forteller om andre ganger jeg har trådt over grenser og vært stolt og glad etterpå. Du må kjenne etter selv, sier jeg. Det er bare du og kroppen din som vet. Tenk med hodet og føl med magen.

Modig å gå ned igjen

Dessuten, legger jeg til, er det like modig å si nei. Si: Jeg tør ikke. Gå mot køen av gutter som forventer noe annet av deg. Gå ned igjen. Vandre videre. Og vite at du er akkurat den samme. Like mye verdt som før du gikk opp trappen. 

Jeg var minst like stolt av deg som da du gjorde dette, sa jeg, det bare tok litt tid å forstå det.

Og når det gjelder idiotmammaer på bakken, som risikerte livet i et fallskjermhopp, og ser smilende på deg og roper: Hopp, hopp? Ignorer dem fullstendig.

Sommerklem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

Leave a Comment: