Derfor er det viktig å være trist

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Oct 10

Du lever i et samfunn der du stadig hører at du er din egen lykkes smed. Det er DU som sitter i førersetet. DU velger hvordan dagen din skal bli. DU kontrollerer dine egne tanker – og dermed hvordan du skal føle deg. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Hei du, her skal du få en oppskrift av meg: Slik blir du din beste versjon!

Stemples som sutrete

Markedet tilbyr bøker, seminarer, webinarer, foredrag og kurs om hvordan du skal bli lykkeligere. Mer effektiv. Sterkere. Flinkere. Strammere. En bedre partner, elsker, forelder, venninne. Om hvordan du skal skape det perfekte hjem, den beste ferien, det optimale livet.

Med andre ord: Alle muligheter for å bli superlykkelig – og få det perfekte liv – ligger rett foran nesa på deg. Så da burde det være like enkelt som ABC, ikke sant? Det handler bare om å snu noen tanker i hodet, gjøre en liten egeninnsats, og så er du der. Får du det ikke til, sa du? Da har du valgt offerrollen. Nå kan du bare ha det så godt i negativlandet ditt. Sutrete er du. Sutrete og vanskelig. Du burde skamme deg.

Ikke lykkeligere enn før

Og det er det dessverre altfor mange kvinner som gjør. Jeg blir nedrent av mail og meldinger fra mammaer, hver eneste uke, som skammer seg fordi de ikke klarer å nyte hvert sekund med barnet sitt, fordi de sliter med å tenke positivt og føler seg nedtynget av stress og bekymringer, de er utslitte og føler seg utilstrekkelige på alle arenaer. Hvorfor får de det ikke til når det tilsynelatende er så enkelt for andre? 

Ja, det kan se enkelt ut. Jeg kan knapt åpne en nettavis, skrolle på sosiale medier, lese et magasin eller gå inn i en bokhandel – uten å bli møtt med et hav av livsløsninger, Samtidig er det ingenting som indikerer at vi er lykkeligere enn før. Unge kvinner har høyest forbruk av lykkepiller, unge menn topper selvmordsstatistikken, stadig hører vi om stressede og ulykkelige barn – nå i skolesammenheng – og selv drukner jeg altså i meldinger fra utslitte og frustrerte mammaer. 

Undersøkelser viser også at vi blir mer ulykkelige av å være på fjesboka, enda det flommer over at hjerter og vakre høstbilder.

Finnes ingen formel

Det er som om problemet og løsningen ikke finner hverandre, lik to puslebitbrikker som ikke hører i hop, uansett hvor hardt du prøver å presse dem sammen. Trolig skyldes det at det ikke finnes noen formel for å bli lykkeligere. Sannheten er at vi er organiske vesener som er påvirkelige for omverdenen, og i stadig endring. Dessuten er vi ikke fysisk skapt for å være euforiske hele tiden, det er årsaken til at en forelske alltid vil gli over. Kroppen tåler ikke euforien i lengden, den blir en belastning. Vi er skapt for å være i et liv av bølger, opp og ned, og følelsene er vårt verktøy for å håndtere disse bølgene.

Et par tårer = sammenbrudd?

Et menneske med mye temperament blir lett stemplet som gæren. Gråter en person offentlig har hun hatt et sammenbrudd. Tristhet og sinne blir stemplet som unormalt,. Jeg mener dette er det aller farligste i dagens samfunn: Hvordan vi forsøker å vrenge alle følelser til å bli såkalt positive. Eller vi legger lokk på dem og later som de ikke er der.

Hvor blir de følelsene av? De kan vokse seg store som troll der inne i mørket. Og en dag sprekker det.

Jeg delte mange år med en mann som var deprimert. Å være deprimert er ikke det samme som å være trist, Depresjon er en diagnose, Så alvorlig at den mannen ikke lenger er her i dag. Jeg klandrer ham ikke. Depresjon er et kaldt, skrint landskap der det ikke kommer en lysstrime inn mellom trestammene, og man ikke aner om det er noen vei ut. At et menneske ønsker å flykte fra et slikt landskap, på alle tenkelige måter, er ikke vanskelig å forstå.

Men han forsøkte i mange år å komme seg gjennom dager som var så mørke at det forplantet seg ut i hele huset. Slik ble jeg også en del av smerten. Han ville flykte fra den. Og jeg ville flykte fra den. Slik blir man en medavhengig. Man støtter et misbruk for å se den at den andre får fred, Og slik får man selv fred.  Men det er som å pisse i buksa for å bli varm. Det hjelper med en gang, og etterpå blir det stikkende kaldt og skamfullt.

Trenger ingen quickfix

Etter at han gikk bort forsøkte jeg å reparere ved å være frivillig i krisetelefonen til Kirkens SOS. Der ringer tristheten inn i alle varianter. Noen er "bare" nedfor og trenger en stemme i natten. Andre har det så vondt at de ikke vet om de orker å se sola stå opp over hustakene. De trenger ikke noen som er redd tristheten, noen som forsøker seg med en quick fix, trekker dem opp trappen fra kjelleren og ut i lyset så armen blir bendt. De trenger en som tåler mørket. En som lytter aktivt, møter dem der de er, ikke der de bør være, så de slipper å sette på seg lykkemasken. 

Selv forsøker jeg å omfavne min egen tristhet når den kommer, selv om den tynger meg ned og gir meg vondt i magen. Fordi jeg vet at jeg trenger den. Den kommer med et viktig budskap. Budskapet kan være at jeg er sliten, og at jeg har ignorert dette i for lang tid. Her om dagen fikk jeg en tristhet over meg, og det skyldtes at sønnen min ble syk. Det var ikke alvorlig, men det bleke ansiktet og den tynne kroppen ga meg assosiasjoner til døden. Jeg begynte å tenke på hva som ville skje hvis en av barna mine fikk uhelbredelig kreft. Så begynte jeg å tenke på min kamerat, som opplevde nettopp dette, å miste barnet sitt i kreft. Hans smerte ble min, alt rotet seg sammen, og jeg kjente på den løvtynne veggen mellom liv og død. Så kom frykten. Hvor lenge vil jeg beholde mine nærmeste? Meningsløsheten. Hva er vitsen, når vi alle skal dø fra hverandre likevel? Motløsheten. Det er ingenting jeg kan gjøre med dette, så hva er poenget med å gjøre noe som helst?

Tristheten la seg over ryggen som et vått teppe, lammende og stikkende. Noe jeg hadde lyst til å kaste av meg.

Men så enkelt er det ikke.

Følelser i flytende form

Det jeg vil er ikke det nødvendigvis jeg trenger. Og jeg trenger å være i tristheten. Tåle meg selv og stå i følelsen, helt til den går over. Lik en forbigående influensa eller et brukket bein. Det krever aksept og tålmodighet, at jeg lytter innover og er grei med meg selv. Like snill som jeg ville vært med min beste venninne. Gjør jeg ikke det blir det som å presse seg til å trene når man har influensa. Alt blir verre, og ytterste konsekvens blir total utmattelse.

Det hjelper at andre lytter også, uten å forsøke å belære eller fikse meg. Det gjør samme nytten som når du er barn og noen blåser på skrubbsåret ditt. Smerten går ikke over, men det kjennes godt at noen bryr seg. Et menneske som forsiktig setter på et plaster. Bak plasteret kan såret langsomt gro, og kanskje bli til et arr, kanskje ikke.

Det er ikke farlig, selv om det er vondt

Tar jeg tristheten på alvor, og jobber med den fremfor mot den, ender det med at teppet løser seg opp og glir av ryggen, etter en god gråt som har sittet fast i brystet. 

Vær glad i tårene dine, kjære deg. De er ingenting annet enn følelser i flytende form. Dessuten frigjør de kjemikaler som virker beroligende og smertestillende. Etterpå føler du deg  lett og rolig, som om et tungt skylag har letnet fra kroppen. Sola kan igjen titte inn. Nyt strimene av lys, frem til neste tristhetsbølge kommer. Og vit at denne bølgen ikke er farlig, selv om den kjennes ubehagelig. Snakk om tristheten med noen som tåler det. La trollet sprekke før det vokser seg for stort.

Ved å snakke om de mørke følelsene på en like naturlig måte som de lyse, blir det mer plass til det mangfoldige mennesket og mindre plass til skammen.

God verdensdag for psykisk helse! Vi trenger denne dagen, for å minne oss selv på at psyken er like velsignet uperfekt som resten av kroppen.

Og aller mest trenger vi hverandre.

Varm klem fra Antisupermamma

Føling i fjæra. Foto: Vibeke Montero

Leave a Comment:

(2) comments

Hege 10. October 2018

«Vær glad i tårene dine kjære deg, de er ingenting annet enn følelser i flytende form»
Wow- for en vakker og ærverdig måte å se det på

Reply
    Kristine Henningsen 10. October 2018

    Tusen takk, Hege 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: