Det kimer nå til kjøpefest

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Nov 30

Julen nærmer seg og det er tid for hjerteskjærende mail og meldinger. Fra mammaer som har en tyngre sekk enn den moderne julenissen, av pengebekymringer og skam, og nå banker det aller største trollet på døra: Jula.

Ikke penger til festen

De har ikke penger til å komme inn på den kjøpefesten jula har blitt. Så enkelt er det. De aner ikke hvordan de skal få ribba på bordet, gavene under treet, pakker til ungene som gir pakker til deres barn.

Som regel er dette helt vanlige mammaer som ikke har ødslet bort penger på tull, men blitt uføretrygdet eller sliter etter et samlivsbrudd.

Ofte går det akkurat rundt ellers i året. Men det er ikke rom for den festen som jula har blitt. Noen av dem har satt i gang innsamlingskampanjer via lukkede grupper på facebook. Hvem hadde trodd jeg skulle bli en offentlig tigger, skriver de, og er livredd barna skal oppdage det. Andre føler de ikke har annet valg enn å ta opp forbrukslån. Og hver eneste en av dem sier det samme: Jeg driter i meg selv. Det er ungene jeg tenker på. De skal ha den samme jula som vennene sine. De skal få det de ønsker seg.

Tungt å ta i mot

Å ta opp forbrukslån er som å pisse i buksa for å bli varm. Det hjelper med en gang, og så blir det verre når avdragene kommer. Alle vet det. Men ikke alle føler de har et valg. For hva er alternativet? Å fortelle barna at man ikke har råd til å gi dem den jula som vennene får. Eller gå på sosialkontoret. Søke hjelp hos frivillighetssentraler. Fattigkassa, kalte de det i gamle dager. Terskelen er ikke noe lavere for å søke dit, eller skammen noe mindre, selv om navnet er annerledes.

Det er vanskelig å være den som ligger under. Det finnes knapt en tyngre bevegelse enn å strekke ut en hånd og be om hjelp. Det er veldig enkelt å gi. Ingenting er så lett som å være stor kar, eller kvinne, og dele ut almisser. Da føler man seg god, samtidig som man får bekreftet at man er ovenpå her i livet.

Vi nordmenn er rause i julen og gir rundhåndet til organisasjoner. Det er bra, men tar det roten på problemet? Kanskje burde vi i stedet redusere kjøpefesten, så færre kommer i den vanskelige situasjonen at de må be om penger de ikke har. 

Kjenn på hvem du helst vil være - den som gir eller den som får?

Kalender-konkurranse

Etter at sosiale medier kom har det blitt enda vanskeligere å stå utenfor. Når jeg ser hvilken kalender-konkurranse mødre har startet på sosiale medier, er jeg enda mer sikker på mitt valg om en enkel sjokoladekalender. Er hensikten med julekalender at den skal være et gedigent pakkehav, puttet inn i noe som kunne sklidd inn i et interiørmagasin? Jeg trodde det var noe som skulle hjelpe barna med å telle ned til noe spennende skulle skje, om 24 dager. 

Jeg klarer heller ikke å forstå venninner som mumler om at "barna bør få 11 gaver hver - eller er det for lite, tro". Ett enkelt barn, som trolig har alt han trenger, må få et tosifret antall gaver? Før snakket vi om å ikke gi barna alt de peker på. Nå trenger de knapt heve hånden for å peke. Ønskelisten har blitt en bestillingsliste.

Lykke = ting

Julen har blitt en speiling av tiden vi lever i, der vi streber etter lykke - eller vellykkethet. Dette måles gjerne i materielle goder, der en diamantring, smarttelefon eller kjærestetur til New York har blitt de ultimate bevisene på at vi elsker hverandre høyt og inderlig. Og har vi klart å skaffe alt ungene de ønsker seg, er det et tegn på at vi gir dem det de trenger.

Men er det dette barna vil skatte som sine beste juleminner: De storslagne julekalenderne? Det glossy pakkehavet under treet? Sprøstekt svor? Skinnende rene vinduer? Facebook-oppdateringene, der hele familien skinner om kapp med julestjerna?

Det koster å stelle i stand slikt, både av krefter og penger. Aldri hører jeg så mange klage over at de er stresset som før jul. Og aldri hører jeg om så mange mammaer som faller utenfor. 

Fredelig og forventningsfull

Min barndoms førjulstid var fredelig og forventningsfull. 

Jeg hadde en bilde-kalender, der vi åpnet en ny luke hver dag. Jeg kan ennå kjenne følelsen av min mors hender som løftet meg opp på kjøkkenbenken, og som med hviskende stemme sa: Hva er det bak neste luke? Jeg husker hvordan hun ventet tålmodig til jeg klarte å pirke opp hele luken med pekefingeren. Og hvordan vi alltid avsluttet med å si at vi gledet oss til den  største luken, som var selveste julaften.

Forventningen var en gave i seg selv.

Jada, jeg gledet meg til pakkene. Men i ettertid er det disse øyeblikkene som har festet seg: Julaften ettermiddag, da bestemor og hennes søstre ringte på døren. De kom stivpyntede inn i blokkleiligheten og brakte inn et sus av høytid. Jeg hadde på meg gullmedaljong med bilde av  mine oldeforeldre inni, og følte meg som en del av noe større. Jeg satt med juleevangeliet i fanget, og måtte lese høyt for mine kristne grandtanter, med en bibel som var så tung og spiss at den spjæret nylonstrømpene, og følte meg stor og betydningsfull. Etter middagen kom nissen, med rar stemme og pappas klokke, og lydig klemte jeg plastmasken hver gang han dro. 

Se utenfor familiebobla

Jeg kan ikke huske å føle meg skuffet over gavene jeg ikke fikk. For jeg fikk det fineste av alt, år etter år - en følelse av ro og tilhørighet. Det er den følelsen som har fått plass i julehjertet mitt, og den utkonkurrerer et hvilket som helst dukkehus eller oppblåsbare robot.

Jeg lærte også å tenke større enn meg selv. Mamma og pappa tok ofte inn folk som hadde det vanskelig hjemme, gjerne venner av meg, som om det var deres egne. Eller de inviterte noen de kjente som de visste satt alene. Det var eksotisk å feire med flere, og deres glede smittet tilbake på oss. Vår dør var åpen for alle, året rundt. Å være noe for andre er en stor verdi i seg selv. Å lære det er en gave.

En gave jeg forsøker å gi videre til mine barn. Det gjør livet enklere og mer meningsfylt, å ikke strebe etter materiell gjenstand og bruke det som en lykkemåler. For lykken er ikke gjenstander, selv om handelsstanden bruker mye ressurser på å innbille oss det. Du kjenner det selv, hvis du lukker øynene og åpner minnealbumet. Det er opplevelsene som er gaven. Gi den videre til dine barn.

Den største gaven

Om barna klager? Flott! Da kan vi kanskje begynne å snu denne usunne juletrenden, og gi dem den sunne følelsen av ikke å få alt de ønsker seg. Ønskeliste = ønskeliste.

Dessuten vet jeg hva unger flest ønsker seg, for det har det vært gjort undersøkelser på, blant annet av foreningen "Voksne for barn". Da barna ble spurt om hva de ønsket seg mest i julen, rangerte de fleste "tid med familien" som høyere enn gavene. Og skulle de si at de vil ha noe annet, så er det dette de trenger: Tid og kjærlighet. Det har alle foreldre råd til å gi, og det gir barna en gigantisk gavesekk som de kan øse av resten av livet.

Varm (og gratis) førjulsklem fra Antisupermamma

PS! Jeg har skrevet bok siden sist: Nærhet i tastenes tid". Der snakker jeg om hvordan vi kan skape gode og ekte møter, i jula og ellers, som ikke koster en krone og gir det største av alt: Ekte nærhet. Her kan du lese om boken - og bestille den, hvis du vil: Nærhet - i tastenes tid.

Leave a Comment:

Leave a Comment: