Det kompliserte kroppspresset

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 28

Jeg har flere ganger blitt bedt om å dele noe om kroppspress. Men da jeg endelig skulle sette  meg ned og skrive noe fornuftig, forsto jeg hvor forvirret jeg var. For presset kommer fra alle kanter og i ulike innpakninger. Er det flere enn meg som blir forvirret? 

Smalere ideal

Det er det indre som teller og det er mye som er viktigere enn å ta seg bra ut. Men for en tenåring? Hjelpe meg, så overfladisk og narsissistisk jeg var i majoriteten av disse årene. Ikke bare jeg, men venninnene mine også. Vi var ikke interessert i en snill gutt som gjorde leksene med oss og var glad i oss for den vi var. Nei, vi falt for badboysene. De uoppnåelige gutta vi visste bare ville gi oss hjertevondt.

Og de ville selvsagt ha de lekreste damene. Joda, det var variasjoner av dette. Og det er det fortsatt. Alle er ikke like og så videre. Men du skal ikke lenger enn til Skam for å se at svært lite har forandret seg. Bortsett fra at vi nå har snapchat og sosiale medier. Med dette kom muligheten til å vise seg frem. Øyeblikkelig, for mange, så mye man vil, overalt. Og det er enkelt å redigere digitale bilder, croppe bort sideflesk og glatte over ei kvise.​ Dermed blir løgnen sannheten, og mange unge jenter streber etter et idealbilde det er umulig å etterligne. Dette er særlig problematisk når skjønnhetsidealet er smalere enn noen gang.

... og de samme inni

Men er tenåringene så annerledes i dag enn på min tid? Vi var like opptatt av utseendet den gangen, og stappfulle av komplekser. Jeg kom kronisk for sent på skolen fordi jeg måtte ha minst tre lag mascara (og de måtte tørke i mellom). Jeg gikk med to strømpebukser for å se tykkere ut (fordi det var idealet den gangen og jeg var spikertynn). Om natten la jeg meg på ryggen med storetærne bundet fast i hverandre, fordi noen hadde kalt meg Chaplin (jeg var hjulbeint). En slengbemerkning var nok. Da måtte tærne surres sammen. Rumpa kamufleres med hengende gensere. Føttene presses inn i for små sko. Og hei, hva er gæærnt med meg, hvorfor går jeg ikke inn i livet? 

Skjønnhetsidealet har endret seg. Men vi hadde den samme skjønnhetsfiksjonen.​ Å fortelle en tenåring at en stor hjerne er viktigere enn en smal midje, selv om det er helt sant, har samme effekt som å si at du får firkantede øyne av å se på tv. Nå som da.

Forfengelige mammaer​

Særlig i en tid der vi mammaer også er manisk opptatt av hvordan vi ser ut. Vi blir ikke lenger kjerringer når vi har fylt førr. Nei, da begynner selve livet! Forty and fabolous. Magasiner og nettartikler, myntet på middelaldrende kvinner, er proppfulle av artikler om kropp. Alt hva du kan gjøre for å bli sunnere og sterkere. De mener selvsagt strammere og yngre.​ Du leser om hvordan dette er din tid. Nå er du trygg på deg selv og fremdeles vital, seksuelt på topp, du kan trene og lavkarbo deg til mer energi og mindre kropp, sprøyte inn botox, tarmrense deg vakker, la grønne smoothier forynge huden, sette på løsvipper, hair extensions, og himmelen vet hva. Og en stor andel av oss gjør  dette. Vi har råd til det og tilbudene ligger rett foran nesa på oss. Så hvordan skal vi forklare den oppvoksende generasjon at kropp og utseende ikke er viktig? At ungene er gode nok som de er?

Stolt eller skamfull?

Og nå kommer det vanskeligste. Det som forvirrer meg. Vi oppfordres til å være stolte av den kroppen vi har. Overvektige, eller formfullendte, kvinner løftes frem og hylles hver gang de viser frem kroppen. Det er for meg et pussig fokus. For ofte er de normalvektige, som deg og meg. Og så løftes de frem som rariteter? I tillegg er det som om de blir et alibi for å beholde de radmagre modellene. For da har vi det såkalte mangfoldet. Men sånn er det jo ikke. Idealbildet er fremdeles i Victoria Beckham-gata, det er kvinner i denne størrelsen som reklamerer for klær og sminke og treningsabonnementer og solariumstimer og alt det der.

Samtidig advarer leger og ernæringsfysiologer stadig mot overvekt. Vi leser om hvordan vi stadig blir tyngre, det nærmer seg amerikanske tilstander, og hva slags risiko dette innebærer for helsa. Fettet rundt magen er det farligste, det øker blant annet faren for diabetes. Og nylig kunne vi lese om at det nå er forskningmessig bevist at overvekt øker faren for kreft. 

Så da konkluderer jeg med at vi ikke skal være stolte av å veie for mye. Samtidig som vi skal være stolte av den kroppen vi har. Eller ... ?

Vanskelig balanse

Det er ikke lett. Og enda vanskeligere er det med barn i huset. jeg ser venninner med tenåringsbarn som er like forvirret som meg. Skal de snakke med barna om vekt eller ikke? Datteren legger på seg og viser seg samtidig stadig frem i trange topper. Er det et godt tegn eller er det smakløst? Og hun gomler mat og godteri enda hun eser ut. Burde mor si noe? Kan hun da forårsake spiseforstyrrelser? Men det er jo ikke sunt å veie for mye heller?

Jeg tror det er viktig å anerkjenne at det ikke er noe enkelt svar på dette. Det er vanskelig. Både for oss foreldre og fagpersoner som jobber med dette. En lege, som jobber med barn og overvekt, snakket nylig om denne vanskelige balansen i en avis. Det er en utfordring å lære barn å være stolte av kroppen sin, sa hun, samtidig som vi vil sette i gang tiltak for å endre den. Og tiltakene oppleves nødvendige, for overvekt hos barn kan forårsake sykdom i både barneårene og voksen alder.

Særlig vanskelig blir det når man vil endre sin egen vekt og har barn i huset. Det skal helst ikke snakkes om, hører vi. Vis barna at du er fornøyd med kroppen din som den er. Spis og kos deg. Men er det så mye bedre å smugknaske selleri og jogge når barna er i seng, og de ser at du minker uten at det snakkes om?

Jeg tror på åpenhet og ærlighet. Barna trenger ikke å vite alt, alltid. Men vær forsiktig med hva du utelater. Barn oppfatter mye mer enn du tror. Og i tomrommene er det være rom for fortolkninger, som kan gi en feil sannhet.

Så jeg bestemte meg for å ta den praten med mine barn. Etter noen år utenlands har vi kost på oss 30 kilo, til sammen. Det er første gang jeg har opplevd å være overvektig. Og det var ikke gøy. En ting var klærne som strammet. At jeg ikke følte meg fin i noen ting. Dobbelthaka på bilder. Vanskelig å knytte skoene. Tungt å løpe til bussen (der gikk den, gitt). En annen ting var selvtilliten. For når du ikke føler deg vel hjelper det ikke hva andre sier. Det var ekkelt å spise potetgull blant folk. Jeg likte ikke mitt eget speilbilde. Og det ble så presserende at jeg tenkte: Dette orker jeg ikke lenger. 

Dessuten er det ikke sunt. Det er fint å kunne kose seg, men hvert måltid trenger ikke være en fest. Min far åt på seg diabetes da han var på min alder. Aldri har han følt seg sunnere som da han kuttet en stor prosentandel av kosematen og begynte å trene. Hadde jeg bare gjort noe før jeg fikk diagnosen, sa han, og ikke brukt kroppen som søppelkasse.

Så jeg ville gjøre noe, litt før.

Gjødsel på kjerra

Jeg satte meg ned med barna og sa som følger: Pappa og jeg vil ha en sunnere livsstil, og vil vil gjerne ha dere med. Fra nå skal vi være snille mot kroppen. Vi kommer til å ta gode valg som gjør den godt. Spise mer grønnsaker og fisk og mindre pølser og snacks. For dette er den ene kroppen og det ene livet vi har, og den skal bære oss en god stund fremover. Og ja, det spiller en rolle hva vi putter i den. Å påstå noe annet er like dumt som å si at man bare kan fylle gjødsel på bilen, så går den knirkefritt i 50 år til. 

Da hadde barna allerede bemerket at jeg hadde fått stor mage. Det er helt sant, sa jeg, og det er fordi jeg spiser feil og altfor mye. Fra nå av gjeninnfører vi lørdagsgodtet, hele familien. Og kutter tanken om at all kos innebærer sukker.

Mine antisupre kroppsråd:​

Innimellom lurer de selv på om de er tykke (selv om de er radmagre). Og de snakker om andre gutter, som har sixpack. Så de er ikke fritatt for kroppspresset, de heller. Men jeg tenker det er verre for jentene, sånn er det bare. Dessuten er verden større enn mine unger, og dette er i høyeste grad et samfunnsproblem.. Så jeg har skrevet noen generelle råd til de unge jentene, og så kan gutta ta til seg det de vil fra det. Here goes:

- I tenårene er det slitsomt med alt fokus på utseendet og å være innafor og alt det der. Men det blir bedre. Promise. Det er vanskelig å tro på nå, jeg vet. Jeg trodde livet var slutt etter tretti, da jeg var på din alder. Men det er faktisk overstadig kult å bli førr. Da forstår du at livet handler om masse annet, du er tryggere på deg selv, og alt blir morsommere og lettere. Så hang in there, kido! Det er mye godt fremfor deg - tro på det.

- Perfekte bilder er ofte en løgn. Det er dessverre helt sant. Selv supertynne jenter blir retusjert, og mange av bloggerne du ser opp til retusjerer seg selv (eller bruker en halv dag på å ta bildet i en spesiell vinkel og med et spesielt lys). Og så er det alle de talentfulle jentene som hevder det er en del av jobben å vise seg frem i knøttsmå plagg og kom og ta meg-blikk, og ikke forstår at folk ikke tar dem (og musikken) seriøst. Ikke bli en sånn. Vær smartere, og kulere, enn det.

- Og da kommer vi til hodet ditt. Som er den viktigste kroppsdelen du har og sjefen over alt i kroppen. Jeg kommer til å mase om utdanning til du blir grønn i trynet. For det gir deg alltid noe å falle tilbake på, som er sikrere enn en kropp som langsomt forfaller, og det er den eneste måten å hevde seg på. I lengden. De som har satset alt på utseendet har satset på et synkende skip. Før eller senere treffer de isfjellet, ungdommen fosser ut av skipet, og det er det ikke en botoxinjeksjon i verden som kan tett skuta på sikt. 

- Ja, det er enkelte som kan glufse i seg kanelboller og drikke cola halve dagen og fremdeles se smashing ut. Livet er urettferdig. Get over it. Men det varer sjelden evig (tro meg), forbrenningen går nedover med årene. Dessuten er ikke sprettrumpe koden til lykke, selv om mange prøver å selge deg nettopp den ideen. Alle har sitt, mye eller litt.

- Det er noe som er mye mer sexy enn en perfekt kropp: Selvtillit! Det drar til beundrere, både jenter og gutter, som bier mot honningkrukken. Det var ikke alltid de mest billedskjønne jentene og guttene som fikk flest beilere, men de med rakest rygg og mest attitude. Derfor:

- Lag komplimentkvelder med venninner, der dere løfter frem hverandres gode trekk, både på det mentale og utseendet. Mine beste venninner og jeg pleide å gjøre dette før vi dro på byen, og det funket som et gigantisk boost på selvtilliten. Du tror andre vet alt om seg selv? De gjør ikke det. Det skader uansett ikke å høre noe godt en gang til. Da hjelper du deg selv og andre til å skifte fokus, til det som er bra. Og du vil se at andre beundrer deg også, ikke bare omvendt.

- Og du, når du en gang får barn, trenger du ikke å legge ut bilde av deg selv i undertøyet etterpå. Selv om du har trent 7 dager i uka under svangerskapet og kun "skeiet ut" med speltkjeks med sukrin og lavkarbois. Men for oss er det mye mer interessant å se på ungen din. En naturlig, deigete, myk kropp som er totalt blottet for skam. Verden trenger mer av sånt.

Halvfet klem fra Antisupermamma 🙂

PS! Boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, er ikke en lettvint selvhjelpsbok. I boken forteller jeg deg, ved hjelp av egen erfaring og min bakgrunn som gestaltterapeut, om hvordan du kan akseptere deg selv som det uperfekte mennesket du er (det gjelder skrotten din også). Og hvordan du hjelper barna dine til å akseptere seg selv slik de er. Her kan du sikre deg et eksemplar av boka: Antisuper-boka!

Leave a Comment:

Leave a Comment: