Det vanskelige ordet

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Apr 21

I det siste har jeg blitt intervjuet av flere medier angående grensesetting. På en måte er det ironisk, ettersom jeg er så dårlig på grensesetting selv. Hele livet har jeg hatt en ”pleasing personality” og slitt med å si nei. Noe som har fått meg til å overskride grenser og gjøre ting jeg ikke er stolt av. Etterpå kommer skyldfølelsen. Skammen. Det hadde vært så mye enklere å bare si nei. Men det enkleste er ikke alltid det letteste. Og for meg har dette vært en livslang kamp.

​Alvorlig slitenhet

Selv etter fire år på gestaltstudiet baler jeg med å sette grenser - men jeg blir stadig bedre. Og bevisstgjøringen rundt dette hjelper godt. Å bli bevisst hva du holder på med er første skritt i retning av en endring.

Så jeg sa ja til å være såkalt ekspertkilde i disse artiklene. Fordi jeg er engasjert i temaet, og fordi jeg tror på ærlighet. Det er ikke sånn at vi terapeuter er fritatt fra personlige problemer og utfordringer. Vi bør tørre å dele av egne utfordringer og snakke om hva slags verktøy vi  bruker, for å støtte og hjelpe andre. Og grensesetting er et svært viktig tema. Manglende grensesetting, evnen til å si nei, tror jeg er en sterk medvirkende årsak til farlig slitenhet hos mange kvinner - og særlig mammaer. I verste fall kan det føre til kollaps og langvarig sykmelding. Vi  har så høye forventninger til oss selv som mødre - helst skal vi være verdens beste mamma, en dyktig medarbeider, en god venninne, en kjærlig kjæreste, en flink husmor og en spennende person med sunne fritidsaktivieter og spennende interesser. Og så skal vi selvsagt være positive! Og det er vi når vi sier JA!

​Snu fokus

​Men hvor greie er vi egentlig med oss selv? Hver gang noen vil ha noe av oss, så er det deres agenda, deres behov. Og du setter deg selv i andre rekke. Innimellom er det helt i orden, selvsagt. Når du har en toåring som er sulten, en mann som trenger en lang hvil etter en kjip dag, en venninne som akkurat har fått vite at hun er alvorlig syk, en seksåring som trenger hjelp med leksene. Sånt. Bare pass på å være bevisst, så du ikke sier ja til alt - og ender opp med å fly som en strikk fra det ene til det andre mens du trykker med egne ønsker og behov. 

Når strikken ryker er det nemlig ingenting som funker. Og da kan det være en lang vei tilbake til energien og livslysten. Så begynn gjerne å øve deg. Jo mer du trener på å si nei, og ser at verden ikke går under etterpå, jo bedre vil du trolig bli. Og snu fokus: Hvis du klarer å si nei dobbelt så mange ganger som før, er ikke det en forbedring? Så vil du kanskje aldri bli så god som du vil. Det er menneskelig. ​Ikke la dette bli nok en ting du skal prestere. Du gjør så godt du kan. Det er godt nok.

Glemmer meg selv​

I perioder kan jeg glemme meg selv helt - og jeg er døv for alarmen. Som rett før Halloween i år. Det hadde vært et rotterace i lang tid, med masse aktiviteter, slitne unger (som da blir ekstra krevende, naturlig nok), lite søvn. Og i stedet for å roe ned og ta vare på meg selv, sette bremsene på, tenkte jeg: Bare litt til. Jeg svelget ned irritasjon, slitenhet, tristhet, frustrasjon. Gikk og gikk. Løp og løp. Og så en dag, etter at jeg hadde stresset til butikken for å kjøpe kostymer til ungene, rant det over for meg. Den ene ville nemlig ikke være Darth Vader lenger. Han hadde ombestemt seg. Og da var det plutselig helt krise med kostymet jeg smilende overrasket ham med.

Hadde jeg vært på et bedre sted ville jeg trolig taklet det bedre. Byttet drakten. Fått ham til å låne av en annen. Eller rolig sagt at han hadde tatt en avgjørelse, og at det blir som det blir.

Men nå hadde det lagt seg lag på lag i altfor lang tid. Og reaksjonen var deretter. Misnøyen hans ble en utløsende faktor. Jeg begynte å gråte i bilen på vei fra skolen. Sinnatårer. Frustrasjonstårer. Skuffatårer. Martyrtårer. Mellom hulkene hørte jeg meg selv legge ut om hvor mye jeg hadde gjort for å få tak i akkurat det kostymet, hvordan jeg gjorde mitt beste for dem hele tiden, og de bare var masete og utakknemlige, hvor sliten jeg var - men det var det selvsagt ingen i hele verden som brydde seg om. Nei, nå gidder jeg mer! Jeg går!

Og dermed marsjerte jeg ut av bilen, rett utenfor garasjen, og vandret avgårde. 40 år og hulkende og selvrettferdig som en treåring (håper  det ikke var noen naboer som så meg). Og alle tre barna kom løpende etter, gråtende og engstelige.

Det var omtrent som når seksåringen pakker druer i matboksen og raserigråtende sier han skal finne en annen familie. Så smeller han i døren og går et par meter. Der blir han helt til han skjønner at vi kanskje ikke er verdens verste foreldre, selv om vi sier nei til ipad-spilling på sengen. Det tar som regel ikke mer enn noen minutter.

Ikke alltid etter boka

Jeg tror ikke vi klarer å gjøre alt etter boka bestandig, selv om vi er voksne mammaer. Og på mange måter er vi ikke så forskjellige fra barna. Følelser er universelt og kjenner ingen alder. Nettopp derfor er det som regel enkelt for barna å forstå oss. Da jeg satt på sengekanten deres samme kveld (nei da, jeg rømte ikke) var jeg følelsesmessig utslitt. Først raset innvendig, der lag på lag med hardpakket snø hadde blitt til et snøskred som rant nedover kinnene. Så den følelsesmessige hangoveren, i form av skyldfølelse og skam.

Jeg tror på ærlighet, også overfor barna. På å forklare, reparere, forsøke å gjøre godt. Så jeg sa det om det var. At jeg var uendelig sliten. At jeg hadde sagt ja og ja når jeg egentlig mente nei, nei, nei, og at det ikke var sunt. Nå måtte jeg ta mer vare på meg selv, sette grenser, og det skulle jeg selv ta ansvar for. Og selvsagt mente jeg det akkurat like lite som dem, når jeg trampet av gårde og ikke ville være i hjemmet vårt lenger. Man kan si dumme ting som man ikke mener når man er lei seg, eller bare lei. Det gjelder både store og små. 

God bølge​

Livet går i naturlige bølger. Nå er vi inne i en god periode. Vi er tydelige på hva vi forventer og ikke forventer av barna - og hva de kan forvente  og ikke forvente av oss. Vi gir dem klare oppgaver, så de kan oppleve mestring og ansvar. Og vi ikke sliter oss ut. Da får vi også overskudd til å gi fra hjertet.​ Som i går, da de satt i badekaret alle tre og lo og skrålte. Jeg kjente jeg ble varm om hjertet. De har vært så greie i det siste. De er verdens beste venner. Og vi har det jo så fint, når alt kommer til alt. Så jeg smuglet opp litt sjokolade og kjeks som jeg hadde gjemt bort, og sa det var badekarmat. Hva jeg skulle gitt for å ha den jubelen på film! Det var verdt alt. Jeg var også klar på at det ikke ble badekarmat hver kveld. Sånt skal ikke være noen plikt og vane. Det øyeblikket det blir et krav vil jeg ikke lenger. Det skal komme fra hjertet. Basta bom.

Barna forstår​

Det forstår de. Særlig når jeg forklarer det med omvendte roller. Hvordan hadde det vært for dem om jeg maste på kjærlighetstegninger førti ganger om dagen? Hadde de virkelig hatt lyst til å tegne dem til meg da? Hvis jeg hadde lagt meg ned og hamret med nevene i gulvet, ropt ut: Jeg skal ha en sånn tegning NÅ! Og det skal stå at du elsker meg og at jeg er den beste mammaen i verden. Nåååå, sa jeg! Da ler de. Og forstår. Humor er en ypperlig måte for å få barn til å forstå.

Husk at ved å sette grenser blir barna mer selvstendige, og de får en god følelse av mestring ved å gjøre oppgaver selv. Du er også  rollemodell for barna. De gjør som du gjør, ikke som du sier. Ja, det er viktig å lære barn å være åpne og hjelpsomme og imøtekommende. Det er like viktig å lære dem å si nei, kjenne på egne behov og ta vare på seg selv. Da vil de oppleve den livsviktige balansen mellom å gi og ta - en grunnpilar i alle sunne og gode relasjoner.

​Grensesettende klem fra Antisupermamma

​PS! I boken jeg har skrevet, Antisuper - leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg om hvordan du kan bli bedre på å sette grenser, si "nei", og gi når du har overskudd. Du kan sikre deg et eksemplar av originalversjonen her (den er i ferd med å gå utenlands): Antisuper-boka!

Leave a Comment:

Leave a Comment: