Du kan bare ditt beste

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

May 31

For en tid tilbake leste jeg et intervju som gjorde vondt langt inn i det innerste, mest sårbare mammarommet. Kvinnen som ble intervjuet hadde mistet sin voksne datter i selvmord. Jeg gråt meg gjennom store deler av sidene. Det var så jeg kunne føle det på kroppen - hvor ubeskrivelig vondt det må være å miste det kjæreste du har. Og så kompliseres sorgen av skyld og skam og anklager. Aller mest fra deg selv.

Jeg har selv intervjuet en kvinne som mistet sønnen i selvmord. Det gjorde sterkt inntrykk. Hvordan går man videre etter noe sånt? Når ditt eget barn ikke orket å gå et skritt til?

Av og til sitter jeg på sengekanten og ser på mine barn. Jeg kjenner hvor glad jeg blir når de sovner med et smil og hånden rundt en istykkerkost bamse. Og hvordan det knyter seg i magen når jeg ser de ser opp i taket, mørke i ansiktet, og grunner på noe. Når det er tydelig at de ikke har det godt i denne stille, sårbare stunden før de skal sove. Stunden der de er alene med seg selv og tanker og følelser får sive opp til overflaten.

Enklest er det når de kan fortelle meg hva som er galt. Noe vi kan snakke om og delvis løse sammen. Verre er det når det er noe udefinerbart. Noe de ikke vet selv – eller ikke vil fortelle meg. Jeg får ikke svar når jeg spør. Eller noe får meg til å mistro svarene.

Da spør jeg til jeg blir hes. Jeg knuger dem inntil meg og forteller dem hvor høyt jeg elsker dem. Jeg forsøker å overbevise dem om at de er verdens fineste for meg. At jeg ikke kan forestille meg livet uten dem. Jeg forteller dem om alt det morsomme vi skal gjøre i morgen. Eller i helgen. Ferien. Forsøker å skape en glede, smitte dem med en entusiasme.

Følelsen når det ikke når helt gjennom. Eller de smiler og ler og vi sier god natt. Og jeg kommer inn igjen etterpå og ansiktet har fått dette mørket over seg igjen. Øynene har det grublende uttrykket.

For du kan ikke være inni hodet og kroppen til barna dine og forstå alt og gjøre det bra, uansett hvor mye du vil og prøver. Du kan bare gjøre ditt beste for å gjøre det bedre.

Og heldigvis, som regel er barna som oss: Livet går opp og ned. De opplever ubehag, utfordringer og konflikter. Neste dag er som regel smilet og entusiasmen tilbake. Eller dagen etter det igjen. Ofte uten at du har gjort noe som helst.

Men hva med den dagen de blir store og flytter hjemmefra. Har jeg sagt og gjort nok for å bygge dem opp, elske dem som de er, gi dem god bagasje? Eller har jeg gjort noe som har brutt dem ned, ikke følt seg elsket som de er, gitt dem vond bagasje?

Å være et mor er et tungt ansvar. En sekk som kan være både tung og gnagende. Av og til føles den uutholdelig å bære. Vi føler ofte at det er vi som har alt ansvaret for barna våre. Selv når andre gjør noe mot barna våre er det vi som er ansvarlige for å rette det opp, reparere, gjøre godt.

Men vi kan ikke rette opp i alt. Vi kan ikke reparere skader uten at det blir arr. Og vi kan ikke gjøre mer enn vårt beste.

Mot slutten av intervjuet jeg leste blir moren spurt om hva som til slutt fikk henne ut av depresjonen, de vonde tankene, den tunge skyldfølelsen. Hun svarte:

“Det finnes ikke perfekte foreldre. Jeg skylder ikke på meg selv lenger. Som mor kan du bare gjøre ditt beste. Man kan ikke mer”.

Det ga mening helt inn til det sårbare mammarommet. Vi er ikke mer enn mennesker, vi mammaer heller. Vi må begynne å lære oss selv det samme som vi lærer barna. Du kan ikke mer enn ditt beste.

Dessuten er ikke alt opp til deg, uansett hvor stor verdi du har og gir deg selv i ditt barns liv. Barn er ikke et jobbprosjekt som du kan gjøre perfekt og så kan du trekke deg tilbake og vite at alt er bra. Barn er ulike, organiske og kompliserte vesener som er ulike fra den dagen de er født. Det er derfor man kan komme ut av samme mage og få de samme foreldrene og det samme oppvekstmiljøet og den samme oppdragelsen – og en blir rusmisbruker og den andre fjellklatrer. En kan bli livsglad og den andre deprimert.

Jeg ser på mine barn også, tre gutter som kom på tre år. De burde vært helt like, ikke sant? Og de er så ulike som de kan få blitt. Ta bare måten de løser konflikter på: En går på som en rambukk og tar ikke fem øre for å dælje til, uansett størrelse på motstanderen. Den andre vender det andre kinnet til, sier gjerne unnskyld en gang for mye, skyr sinne og uvennskap og sladrer aldri på noen. Den tredje kommer løpende til meg for å få hjelp og har aldri skyld i noe (ut fra eget perspektiv, selvsagt).

Jeg tror på at vi kan forme barna våre til en viss grad. Og vi kan gi dem ballast for å være rustet i voksenlivet, i form av å elske dem som de er, sette grenser og være en trygg støtte. Men vi har ingen garanti. Man kan komme fra dårlige hjem og få det godt – de såkalte løvetannsbarna. Og man kan komme fra gode hjem og det går galt. Det heter “ingen å skylde på”.

Det samme gjelder kosthold. Inni den lukkede Facebook-gruppa “uperfekt og stolt” var det nettopp en som delte et befriende innlegg om hvordan vi er skapt for å tåle ulik mat. Det er ikke sånn at vi mennesker bare tåler mat fra en spesiell busk og alt annet er farlig. Da hadde ikke menneskeheten overlevd! Når det ikke er mer mat på en busk går vi bare videre til den neste. En legevenn av meg snakker ofte om at vi mennesker har ulike gener og forskjellig tålegrense ut fra dette. Noen kan røyke hele livet uten å få kreft. Andre lever som helsefanatikere og får kreft likevel. Så kan man påvirke dette i ulik grad med livsstil. Men man har aldri noen garanti.

Sånn tror jeg det er mentalt også. Vi har ulik tålegrense fra naturens side, som vi kan påvirke i ulik grad. Og mye ligger også i genene, personligheten, temperamentet. Noen er mer robuste enn andre og har høyere temperament. Andre er mer sårbare og forsiktige. Alt vi kan gjøre er å støtte barna som best vi kan ut fra hvem de er – og hva vi er i stand til å gi.

Så husk ordene fra moren i intervjuet. Jeg stiller meg bak dem. Du kan bare gjøre ditt beste. Du kan ikke mer. Lær barna dine det samme. Deres beste er alltid godt nok. Det i seg selv kan gjøre livet enklere.

God nok søndags-klem fra Antisupermamma


Leave a Comment:

Leave a Comment: