Du kan ikke kontrollere livet

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

May 12

Jeg følte meg som Miss Hannigan i filmen Annie. Jeg hadde blitt bedt om å passe to andre unger i tillegg til mine egne i Porto Belo (Panama). Årsaken var at min mann og hans kamerat skulle delta i triatlon. Ja da, sa jeg kjekt. Putt dem på rom sammen med meg, alle fem. Antisupermamma ordner biffen!

Og brått lå jeg på et Bed & Breakfast-rom med seks små senger på rekke og rad. Inkludert min egen. Klokka nærmet seg halv ti og barna viste ikke tegn til å ville legge seg. De hoppet rundt i sengene, som knakte faretruende høyt, og kom med disse entusiastiske hvinene som glatt utkonkurrerer en hver sirene.

Så lenge dere ikke vekker meg før 8 i morgen, sa jeg og satte i øreproppene. Mine barn vet at å vekke meg tidlig om morgenen er det samme som å riste av bjørn ut av dvalen. Jeg er like trøtt og dobbelt så sint. Jeg kan bli holdt våken om kvelden, vekket om natten (selv om det ikke er noen favorittaktivitet), men ikke rør meg for tidlig om morgenen. Sånn sett lurer jeg på om det er ren overlevelsesstrategi fra barnas side, at de alle har blitt B-mennesker.

Neste dag fikk jeg sove ut. Dagen startet bra. Den eneste tabben jeg gjorde var at jeg spurte alle barna hva de ville ha til frokost. Servitøren fikk trolig rekord i avansert bestilling. Jeg vil ha eplejuice, de har bare ananas, da vil jeg ha appelsin, nei, forresten, broren min liker ikke bacon, kan jeg få sjokoladepålegg, har de pannekaker, jeg liker ikke mørkt brød, er det stekt egg eller kokt, jeg lurer på om jeg heller vil ha melk.

Antisupermamma ville kun ha en ting: Kruttsterk kaffe. Og unger, hvis dere ikke klarer å bestille nå, blir det frokostblanding med lunka melk til alle sammen.

Point taken. Frokost bestilt. Nå ville de løpe rundt overalt mens de ventet på maten. Av en eller annen ubegripelig grunn lå det lille hotellet kloss oppi veien. Ungene måtte omtrent snidde trailerne hver gang de skulle ut. Og du vet hvordan det er med unger som leker ”har`n”? De var som fem kaniner som hadde unnsluppet buret. Så jeg kommanderte dem til å gå ned og leke på den lille plassen nedenfor restauranten.

Ah … Endelig kunne jeg nyte noen slurker kruttkaffe i fred og ro. Jeg lukket øynene og lente meg tilbake. Øynene spratt opp igjen av et skrik. Ikke den typen skrik som betyr ”lillebror dytta meg” eller ”jeg har fått et skrubbsår på kneet”. Nei, den typen skrik som griper tak i hjertet ditt og fillerister det. Mellomstemann kom løpende mot meg. Blodet rant fra hodet hans.

Jeg har blitt angrepet av en hund, hikstet han. Den bet meg i hodet, mamma!

Jeg burde være voksen og rolig. I stedet ble jeg antisuper og panisk. Der var vi, i en av de minst siviliserte delene av Panama, på et sted der alle snakker spansk og jeg ikke ante hvor nærmeste lege var. Hva er det jeg alltid har sagt, ropte jeg til sønnen min, du skal ikke røre fremmede hunder! Han hikstet frem en forklaring om at han bare ville gi den en klem. Men da tror den at du er en hundefanger, skrek jeg, den forstår ikke forskjellen på deg og en hundefanger!

Det kom en dame fra hotellet bort med rensemidler og plaster. De andre barna begynte å fortelle historier om tanter som hadde fått rabies og barn som hadde dødd av hundebitt.

- Ikke snakk om døden, skrek jeg mens jeg viftet med kaffekopper og plastre og rensevann og servietter. - Ikke et ord til om døden! Ikke et ord til om noen ting! Eller forresten … Dere må oversette for meg.

Det er pinlig når barna er mer stø i spansk enn deg. Men sånn er det altså. Femåringen og niåringen hjalp meg med å oversette mine nevrotiske fraser til spansk. Eller: Jeg tror de kun spurte etter nærmeste lege. De tok forhåpentligvis ikke med spørsmålet om han var lege eller kvakksalver.

Da vi kom ut i bilen kom jeg på at jeg ikke hadde min egen bil. Den hadde mannen min. Jeg skulle ha kameratens pick-up. Bare sånn i tilfelle det skulle være noe på den lille tiden de var borte.

Jeg kommer ikke til å klare å kjøre denne bilen, mumlet jeg, mens jeg dro den høye girspaken i alle retninger og ruset motoren så det hørtes ut som et fly var i ferd med å lette.

Hvis du ikke klarer det, kan søsteren min ta pedalene og jeg rattet, sa gutten jeg passet. Nei takk, sa jeg. Riktignok er jeg antisuper. Men det får være grenser.

Så bar det ut på veien med oss. Jeg kjørte slalåm blant løpende og syklende som deltok i triatlonet – med minst like høy puls. Jeg kikket i bakspeilet på de fem ungene som var stuet bak i lastebilen. Dette tror jeg egentlig ikke er lov, sa jeg, men nå må vi bare late som om vi er en veldig rar form for ambulanse. Og hvis politiet stopper oss må dere peke på hodet til den skadede og dramatisere. Lat som om han er i ferd med å få hundegalskap! Skal jeg leke at jeg er en gal hund, spurte mellomstemann. Nei, nei, nei! Bare spill sykere enn du er! Halvdød!

Og der kjørte jeg av gårde på landeveien med fem unger og fem gir som jeg slet voldsomt med å få i riktig spor. Vi rykket oss av gårde mens palmene suste forbi utenfor og jeg ba en stille bønn om ikke å kjøre på noen. I slike stunder forstår jeg folk som ler av livet mitt. Du overdriver jo ikke, sier de, du er den virkelige Antisupermamma!

Ja, det må jeg visst bare forsone meg med. Jeg blir ofte redd og sint. Og hvordan kan man være noe annet med en aktiv og nysgjerrig guttetrio? Samtidig vet jeg at det ikke nytter å kontrollere alt. Livet er livet. Og det vil helst gå godt. Denne gangen gikk det også bra. Min sønn er frisk som en fisk og har fått en ny respekt for fremmede hunder. Learning by failing, som sin mor.

Og så har han tydelig arvet mine dramatiske sider. Senere samme kveld lurte jeg stadig på hvordan det gikk med ham. Hadde han vondt? Feber? Han tok seg til hodet og så på meg med rynkede bryn. Så ble øynene hans større og større. Det er i ferd med å skje noe, sa han, det dunker i hele hodet! Hva skjer, sa jeg og grep tak i ham, hva er det som skjer med hodet ditt?

Han ble helt stille noen sekunder og så på meg med sensasjon i blikket. Så sa han:

- Mamma, jeg tror jeg er i ferd med å bli en hund!

Et sikkert tegn på at fantasien er i orden, i alle fall. Og dont worry. Han er definitivt ikke blitt en hund. Det er han altfor ulydig til.

Klem fra Den Ekte Antisupermamma

P.S Har du ikke meldt deg på mitt gratis videokurs? Bli med davel;)

Leave a Comment:

Leave a Comment: