Du kan ikke se barnet ditt hele tiden

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Oct 17

Det er mye snakk om hvor viktig det er å se barnet – hvert enkelt, unike individ. Stadig hører jeg mammaer sukke:

Hun fortalte meg en historie fra barnehagen og jeg hørte ikke etter.

​Han ville vise meg en tegning og jeg så ham ikke.

Hun prøvde å fortelle meg at hun hadde vondt i fingeren og jeg fulgte ikke med. 

Så får de dårlig samvittighet.

Var fortidens mødre bedre?

Mange gir dagens samfunn skylden, med smarttelefoner og facebook og tidsklemma og himmelen vet hva. Men var det så mye bedre før?

Vi har en tendens til å tenke på tidligere generasjoners mødre som hjemmeværende overflødighetshorn av tålmodighet og solskinn. Som om de gikk rundt med hjerte-forkler hele dagen og lo av barnas ablegøyer, satt på huk og blåste på hvert eneste skrubbsår, klappet da de klarte å knytte lissene selv og gikk freudisk i dybden på barnas lekekloss-bygging.

Nei, sånn var det ikke. Før måtte barna være ute hele dagen, fordi “unger skulle leke ute i frisk luft med andre unger”, og mammaene hadde huslige oppgaver å ta seg av. Utallige mødre har hatt et tosifret antall barn og like mange skyllevann å vaske tøybleiene i – og mange måtte gå lange veier bare for å hente vann. Tror du de hadde tid til å høre på hver eneste anekdote fra barnas dag? Eller at de satt i stolen og bare ventet på at de første skrittene skulle åpenbare seg over stuegulvet?

Sportsrevyen og ferske aviser

Selv ikke jeg, som var enebarn og hadde en hjemmeværende mamma til jeg var fem år, hadde det sånn. Jeg måtte ut og leke med barna i gata. Hver dag. Jeg husker mange dager jeg bare så mammas bein, der hun fløy frem og tilbake og støvsuget og vasket opp og prøvde å holde huset i orden, og sa “vent” og “nå må du finne på noe alene”. Jeg husker like mange stunder der hun satt seg ned med meg og puslet, og laget egenkomponerte eventyr på sengekanten. Det var en sunn balanse.

Det var ikke smarttelefoner og laptoper den gangen, men ferske aviser og sportsrevyen hadde definitivt også en magnetisk kraft på de voksnes øyne.

Gikk glipp av de første skrittene

Innimellom legges det ut hjerteskjærende innlegg i sosiale medier, som gir haugevis av mødre dårlig samvittighet. En mamma som kikket andre vei da sønnen husket høyt i været og ropte: Se, mamma! En pappa som gikk glipp av sin datters første skritt fordi han kikket i newsfeeden på Facebook.

Jeg gikk også glipp av mine sønns første skritt. Rett og slett fordi jeg var på jobb. Om det er trist? 

For det første var det bestemoren hans som så det, og hun applauderte sikkert høyere enn jeg hadde gjort. For det andre har jeg sett tusenvis av andre skritt etterpå, fra alle tre ungene mine.

Alt du får med deg

Jeg husker ikke det første smilet. Men jeg husker tusenvis av andre smil. Latteren til mine barn er i ørene mine, både når de er der og ikke er det. Jeg har vært til stede, fysisk og mentalt, når jeg har maktet det - og så er det øyeblikk jeg har mistet. Sånn er livet. Hvis du ikke sitter og ser på barna dine hele tiden, hvis du ikke vier hele livet ditt til å være deres evige publikum, er du dømt til å gå glipp av noe. Kanskje vi heller skal begynne å fokusere på hvor mye vi faktisk får med oss?

Når jeg kikker på mammaene rundt meg blir jeg rørt og imponert. Mange av dem kaller seg “Tårnfrid” og føler de aldri strekker til. Jeg ser de samme mammaene sette seg på huk og trøste når barna slår seg. Jeg ser at de stopper en samtale for å høre barnet si noe spontant. Jeg ser at de legger ut bilder på Facebook av Lucia-toget i barnehagen. Jeg ser at de stiller på fotballtreninger og heier.. 

Da mannen min var liten syklet han selv til fotballtreningene, og av og til var foreldrene og så på kamper. Mine foreldre observerte langt fra hver ridetime – de kom når det var oppvisning. Og hørte meg fortelle fra rideskolen – når de hadde tid.

Nå blir barna heiet frem hvert skritt på veien og foreldre har dårlig samvittighet hvis de går glipp av en eneste grimase. 

Trening til voksenlivet

Senest i går kom sønnen min hjem mens jeg satt i en skype-samtale med en kunde. Han hadde på seg en maske som han hadde laget på skolen og ville skremme meg. Jeg måtte avvise ham med hånden. Kanskje hadde damen i andre enden forstått det hvis jeg sa: “Beklager, jeg må bare brøle hjelp så sønnen min føler han har skremt meg – du forstår, han har laget en maske på skolen i dag”. 

Jeg gjorde ikke det. For realiteten er at barna kommer tidlig hjem fra skolen – og jeg må jobbe fulle dager for å betale husleie og mat. 

Klart sønnen min ble skuffet. Men vil dette ubehaget traumatisere ham? Barndommen er en trening til voksenlivet, og i voksenlivet kan ikke alle se og applaudere hver gang man vil vise seg frem. I voksenlivet er det ikke sikkert det kommer en person etterpå heller, slik jeg gjorde, og sier: Jeg var opptatt med noe akkurat da du skulle vise meg masken. Men skal jeg se på den. Ta den på deg igjen, da.

Han skremte meg. Jeg lot som om jeg ble så redd at jeg falt av stolen. Og han lo.

Vant til å vente 

Barna mine er vant til at de må vente innimellom. Det er en del av livet. Å lære seg å vente på tur er en gave. Ikke nødvendigvis en gave man vil ha, men en man kan sette pris på senere. De har også lært seg at de ikke får avbryte en samtale, med mindre det brenner. Dette er normal folkeskikk, og normal folkeskikk skaper unger som kan samhandle og dermed blir bedre likt.

Jeg tror også jeg avstår fra å slenge inn en fremtidig søknad til Teaterskolen, selv om barna mine er glad i å showe og kle seg ut. Vi skal se barnas talenter og hjelpe dem til å utvikle seg – ja. Men jeg mener barn har godt av å utvikle seg i sitt eget tempo også, til å finne seg selv i de stille, små rommene, til å lære å tåle seg selv, til å leve uten konstant observasjon og applaus.

Min beste venninne hadde to psykolog-foreldre. De observerte henne hele tiden og fulgte opp hvert minste behov, roste hvert fremskritt. I voksen alder har hun fortalt meg at det gjorde henne stresset. Hun husker godt at hun sa fra til dem i en alder av seks: Kan dere la være å se på meg hele tiden? Jeg trenger å være i fred.

Selv om det bare var positiv oppmerksomhet ble det for mye. Foreldrene aksepterte dette og holdt seg mer i bakgrunnen. Det gjør jeg også: Beveger meg i bakgrunnen, og titter frem innimellom.

Tillit og frihet

Jeg tror det ligger en tillit og en frihet i denne måten å være sammen på. Det du forteller barnet er: Jeg er her hvis det er noe – og jeg har tillit til at du klarer deg på egen hånd. Jeg ser deg – og jeg har et eget liv.

Og de gangene han maser om at du skal se ham, eller leke, og du ikke kan, og han reagerer med sinne eller gråt: Vær glad for at han er trygg nok til å gi uttrykk for det. Vit at dette ubehaget er trening til å bli et helt vanlig menneske i en verden der ikke alle kan bli møtt på ønsker og behov hele tiden. Slik kan man kanskje lære seg den viktige balansen ved å ta plass - og gi andre plass.

Barn er grenseløse i sine behov, også for å bli sett, og det er du som må sette grensene.

Nå skal mine sønner snart ha musikk-oppvisning på skolen. De spiller småfalskt – og er fulle av bravur og selvtillit. Jeg har vært i bakgrunnen og hørt dem øve, uten at jeg har hatt mulighet til å klappe hver gang. Men når dagen for oppvisningen kommer skal jeg sitte på første rad og klappe med hendene høyt i været – og jeg vet at jeg kommer til å sippe. For på slike dager – da er supermammaer og antisupermammaer helt like.

Klem fra Antisupermamma

PS! Vet du at jeg har kommet med ny bok? "Nærhet - i tastenes tid" handler ikke om å legge fra seg tekniske duppedingser for godt. Den handler om hvordan vi kan komme nærmere barna våre uten å overanstrenge oss. Den er i salg i bokhandel nå, eller kan bestilles via Flux Forlag: www.flux.no

Leave a Comment:

Leave a Comment: