Du skulle vært fratatt ungen din!

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

feb 14

Hvis du satt overfor en kvinne i en jentemiddag, og hun smilende sa hun akkurat var hjemme fra en deilig foreldreperm i Asia, ville du ha sagt noe sånt til henne?

De færreste av oss ville det. Men på nett er det tillat å rope ut meningen sin om alt mulig. Så høyt man klarer. Uten filter. Uten høflighet. Uten å lese oppdateringer og innlegg fullt ut. Tenk deg om man skulle brølt og angrepet hverandre i virkeligheten, slik det gjøres i enkelte forum? Hele gjengen ville blitt puttet i arresten.

Fra stolthet til traume

For 11 år siden ble jeg spurt av en venninne, som jobbet i Dagbladet Reise, om jeg ville stå frem i en nettartikkel og fortelle om familiereisen jeg nettopp hadde vært på. Dette var en tur til Asia, der mannen min og jeg var i en måneds fødselpermisjon med babyen vår. Stolt førstegangsmor som jeg var, og lettet og glad over hvor enkel og fin reisen hadde vært, sa jeg ja.

Dette var på den tiden da folk kunne kommentere anonymt på artikler. Dagen da artikkelen ble publisert, og jeg benket meg foran PC-en med familien, ble stoltheten til en traumatisk opplevelse. Folk oppførte seg om ville dyr som kastet seg over et bytte, og krafset det i stykker uten nåde. Jeg har fortrengt flesteparten av kommentarene. Men denne har brent seg fast: "Du skulle vært fratatt ungen din".

Det gjør vondt den dag i dag. Selv om reisen var fantastisk. Selv om vi hadde tatt alle forholdsregler for å gjøre reisen trygg og god, og det ble den. Selv om sønnen vår er en harmonisk 11-åring i dag. Denne ene kommentaren, som står rett under bildet av meg med babyen i bæremeis, smilende og stolt (flere titalls måtte selvsagt presisere at han burde vært snudd inn mot meg, selv om han var fem måneder gammel). Jeg lette febrilsk etter den ene støttende kommentaren, noe som kunne få meg til å føle meg bedre. Men nei. De var helt enige, alle som en, om at vi var verdens verste foreldre.

Har du ikke hjerne?​

Venninnen min, som var reisejournalist, kunne fortelle at de ikke var særlig mer nådige med henne. Det var nok at hun hadde en liten faktafeil så fikk hun passet sitt påskrevet: Har du ikke hjerne, eller? Du burde ikke kalle deg journalist!

Det ble heldigvis slutt på dette​, etter at folk måtte identifisere seg når de kommenterte artikler. Det gjør meg trygg. Og samtidig skremmer det livsskiten ut av meg. For menneskene er fremdeles de samme inni seg selv om de tøyles, er de ikke? Så hva er dette hatet som bor i folk? Dette raseriet? Denne trangen til å bryte ned andre? Til å brøle ut sin egen moral og opphøye den som den eneste riktige? 

Jeg ser det samme i gruppa jeg administrerer på facebook: "Antisupergruppa: Uperfekt og stolt".​ Jeg har dyktige moderatorer og admins til å hjelpe meg med å godkjenne innlegg, holde de verste trollene unna, gå inn i diskusjoner når de blåses ut av proposjoner. Og det trengs! Det er nærmest en 24 timers jobb for oss alle seks. En periode var jeg så naiv at jeg tenkte gruppen kunne fungere ved hjelp av selvjustis. Vi er voksne mennesker, ikke sant? Og det er aldersgrense for å komme inn i gruppen. Men det var, mildt sagt, forbannet naivt.

Hva vil de oppnå?

Det jeg ofte blir sittende og lure på er: Hva i all verden vil disse nettrollene oppnå? 

Mange legger det frem som at det er barnet de tenker på, at det er barnets beste som gjelder. "Stakkars gutt, som må lage seg frokosten sin selv. Hva slags mor er du?" Og: "Synes det er skamløst av deg å ta deg et glass vin foran barnet ditt. Vil du at hun skal bli alkoholiker?" Eller: "Fy fader, tar du ikke temperaturen på ungen din? Du skulle ikke vært mor!".

Hvis de vil barnets beste, hvis det virkelig er det de vil, og at de dermed forsøker å bearbeide mor, så er dette det verste de kan gjøre, Motstand skaper motstand. Mor vil trolig gå helt i forsvar, eller isolere seg, og ingenting er oppnådd. Kanskje blir hun trassig, til og med - nå skal hun i alle fall fortsette som gjør, kanskje i enda sterkere grad! Og så ender det hele i en endeløs tråd av dritt, der alle roper i munnen på hverandre, og en eller annen administrator til slutt går inn og stenger hele kommentarfeltet. Eller sletter innlegget.

Tror virkelig nettrollene at en mamma vil si (uten ironi): "Vet du hva? Jeg er helt enig. Nå har jeg endelig innsett det. Jeg er en ræva mor. Og jeg burde vært fratatt ungen min. Fra nå av skal jeg sannelig endre meg, eller gi barnet til Barnevernet. Takk for at du åpnet øynene mine, kjære medmamma! Kan vi møtes over en kopp kaffe en dag? Jeg vil gjerne at du lærer meg enda mer om morsrollen"

Havner i søpla​

Har aldri sett at det har skjedd. Og jeg tror heller ikke det er hensikten. Så hva er målet - å få andre til å føle seg som søppel? Da lykkes de til en viss grad. Et halvgratulerer fra meg. Det  er nemlig like lett å være troll som før. Det er blitt så mange av dem, og de er overalt, særlig i mammagrupper. Det har blitt nærmest umulig å ta dem alvorlig. Dessuten kommer det stadig mer effektive våpen mot dem. Murer som stenger dem ute. Og da er det nærmest umulig å komme inn igjen, uten å bytte profil eller noe annet supersnedig. Og jeg tror ikke de er så smarte. Troll er som regel ikke det.

Så ender de opp i søppeldunken. Spamfilteret. Blokkeringen. Avskrevet, Utestengt for godt. I gruppe etter gruppe.

Hvordan påvirke en annen?

Hvis du virkelig vil påvirke en annen, få frem meningen din, ytre noe du synes er viktig, hvordan gjør du det på best mulig måte? Et godt tips ​er å snakke for seg selv. I stedet for å være angripende, si hva du tenker og føler ut fra ditt ståsted. Bruk jeg-ordet, ikke du-ordet - da oppleves det mindre angripende. Og er det noe du kan trekke frem som riktig, eller positivt, i det den andre har sagt, så begynn gjerne med det. Og sjekk ut tolkninger. Har du forstått den andre riktig? Alt kommer ut begrenset i nettoppdateringer. Spør gjerne en gang ekstra, før du svarer. Når du kjenner du er irritert og har lyst til å hamre løs på tastene: Pust inn og ut noen ganger, kjenn hvordan pusten senker seg, let etter klarsynet, sett deg i den andres sko, selv om de føles litt trange og ubehagelige. Så kan du si noe.

Selv blir jeg utrolig imponert de gangene jeg får en kommentar på Antisupermamma, av en som er uenig med meg på en god måte. Jeg har som regel å svare folk som kommer med negative kommentarer, en gang. Det samme råder jeg mine moderatorer og admins til. Fortsetter den andre i samme ufine spor, er det ingen vits i å svare. Da er ikke vedkommende lydhør, og det hele vil trolig ende i en endeløs tråd av dritt.

De som klarer å komme med kritikk derimot, uten å støte meg, tar jeg meg gjerne litt ekstra tid til. De imponerer meg. Utfordrer meg. Og jeg kan kjenne det, helt fysisk, når noen er uenige og samtidig ikke vil meg noe vondt. Når jeg ikke går i forsvar, men puster fritt og tar ordene inn. Og først da kan jeg se nyansene i temaet. Da kan endring skje. Jeg takker ofte vennlig for innspill, og svarer, både på det jeg er enig og uenig i. Den andre blir enda mer vennlig stemt (for det kan være skummelt å gi kritikk, så den andre har trolig skjoldet litt oppe), og så kan vi ha en god diskusjon der vi begge lærer noe. Og er ikke det selve hensikten med en god diskusjon, at begge skal berikes av den? 

Tasteengler og nettroll

Slike diskusjoner gir meg håp om tasteengler i en verden av nettroll. ​Engler er slett ikke ufeilbarlige, men de klubber hverandre ikke ned selv om de er uenige.

Det er et uttrykk som heter: Der er vanskelig nok å skifte mening selv, om man ikke skal få andre til å skifte mening også.​

Det er noe menneskelig over dette. Vi liker å kategorisere verden, vi er ikke glade i endringer, vi tviholder på vår overbevisning. Det kjennes trygt og godt i en verden full av uroligheter og usikkerhet. Og sånn blir verden som den blir, og ikke alltid på godt.

Dette er en antisuper bønn fra meg: La oss utfordre hverandre på konstruktive dialoger som vi kan lære av, fremfor å klubbe hverandre blindt ned (og oppføre oss verre enn ungene vi forsøker å oppdra). Jeg tror det er den eneste måten å skape gode endringer på. Og som alltid må du starte med deg selv. Jeg tenker at jeg heller vil være en feilbarlig tasteengel enn et hamrende troll. Uansett hvordan andre oppfører seg. Og håper dette kan skape gode ringer i virtuelt vann.

Naivt? Kanskje. ​Heller det enn kynisk.

Klem fra Antisupermamma​

​PS! Meld deg inn i den antisupre gruppa vår, da vel! Det er helt gratis - og så trygt det kan bli. Hos oss kan du være uperfekt og stolt med rak rygg - le og bli trøstet og puste fritt! Og vi heier på gode, konstruktive diskusjoner. Søk opp gruppen på Facebook, og be om å bli lagt til (16-års-grense). Søk på dette navnet eller trykk rett på lenken: Antisupergruppa: Uperfekt og stolt!

Leave a Comment:

Leave a Comment: