Edderkoppfobi? Tren opp barna!

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Apr 28

Hva gjør man når man er livredd edderkopper, og den bedre halvdel er det samme? Når det er edderkopper på badet, kommer min mann veivende ut med feminine hyl. På en skala fra 1 til 10, vil jeg si at min edderkoppfobi er på 7 og hans på 10. Det er en faktor til som kompliserer det hele: Min far har innbilt meg at edderkopper er lykkedyr. De skal ikke drepes, for en hver pris. Og det er selvsagt enkelt for ham å si, som bare kan ta dem ut med hånden.

edderkoppfobi

Edderkoppfobi

En stor og ekkel en på eldstemanns rom!

Problemet er altså at verken min mann eller jeg tør å ta i dem. Så kom jeg på den geniale ideen: Barna! De er ikke redd for edderkopper. Ennå. Og vi forsøker å skåne dem for vår edderkoppfobi, nettopp fordi de ikke skal adoptere den. Her om dagen, når jeg så en stor, ekkel edderkopp på eldstemann sitt rom, så jeg mitt snitt til å lære opp guttene. Jeg tok for meg de to eldste, satte dem foran meg og sa:
– Hør her. Dere skal lære å bli menn. Og menn fjerner edderkopper fra huset. For edderkopper liker seg best ute, ikke sant? Guttene nikket og så litt usikre ut. Hadde jeg gjort det  før? Ja da, sa jeg kjekt, mange ganger. Og nå er det deres tur til å øve.

Edderkoppfobi? Jeg? Tull og tøys!

Min bedre halvdel, som ventet besøk, hadde gardert seg i uteboden. Barna gikk inn på rommet der udyret befant seg, og skjøv en stol inntil veggen. Den yngste snudde seg før han klatret opp. Jeg sto halvveis bak døren og myste på edderkoppen. Mamma, er du redd, spurte han. Slett ikke, sa jeg med et smil, jeg vil bare ikke forstyrre dere i arbeidet.
– Mamma, sa den eldste, jeg tror jeg er litt redd for edderkopper.
– Jeg også, stemte den yngre i.
– Tull og tøys, sa jeg,
– Det er ingen grunn til å være redd. De er jo helt ufarlige!

Reddet av dørklokka.

Hjertet mitt banket så jeg ble kvalm. De gjorde et motvillig forsøk på å få tak i edderkoppen. Edderkoppen reagerte med å pile oppover veggen, og min velkente edderkoppforbi var godt aktiv.
– Mamma, nå må du gjøre det, sa den eldste,
– Vi rekker ikke opp lenger!
Jeg hadde lyst til å skrike i skrekk og frustrasjon. I det samme ble jeg reddet av dørklokken. Min manns kamerat. Jeg dro ham med meg ned trappen. Er du redd for edderkopper, sa jeg. Før han rakk å svare, sa jeg høyt og tydelig foran barna: Selvsagt er du ikke det! De finnes jo ikke farlige. Nå, vis disse små karene hvordan det skal gjøres!

Sånn om pappa!

Han tok rolig tak i edderkoppen og bar den ut. Barna så på ham med store øyne. Da den pilte av gårde, dro den yngste meg i armen.
– Kom mamma, så ser vi hvor den bor hen!
– Nei takk. Jeg … eh … vi trenger ikke å følge etter den sånn. Det er ikke pent.
– Mamma, sa han og så vurderende på meg,
– Er du redd for edderkopper?
– Selvsagt er jeg ikke redd, sa jeg og vred meg ut av grepet hans,
– De finnes jo ikke farlige! Og neste gang er det deres tur til å prøve.
– Ja, for vi skal jo lære å bli menn, sa den eldste,
– Sånn som pappa.
Og pappa? Han gikk ikke et skritt i trappen, før jeg kom med en trygg forvissning om at edderkoppen var borte. Heia antisupermammaer! Og pappaer!

 

Leave a Comment:

Leave a Comment: