En måkedag i byen

By Kristine Henningsen | Antisuperdama

Jun 03

I dag hadde jeg en skummel, rørende og litt surrealistisk opplevelse. Jeg var på vei hjem fra byen. På vei mot bussen kom det en måke flyvende rett mot meg. Den skal vel ikke angripe meg, tenkte jeg og la hendene over hodet. Jeg kjente vingesuset mot armene, så nærme var den. Den må ha sett feil, tenkte jeg, eller fått solstikk. Men nei da. Like etter kom den fra en annen vinkel og stupte mot meg igjen. Jeg rakk så vidt å ta meg til hodet for andre gang. Nebbet sneiet fingrene mine.

Jeg rømte inn på et renseri. Og der var halve gata, så det ut som. I det lille, kokvarme renseriet på hjørnet sto supermammaer og antisupermammaer, superpappaer og antisuperpappaer, og kanskje noen besteforeldre, stimlet sammen. Alle så ut av samme vindu. Hver gang måkene stupte mot en ny person på gaten, skrek de til. Damen bak disken sto i telefonen. Nei, politiet tar det ikke på alvor, sa hun, jeg blir henvist til Viltnemda. Tar hva på alvor, sa jeg forvirret, hva er det som skjer. Jeg følte jeg var med i Hitchcocks ”Fuglene” eller en annen merkelig film. I det samme skrek flere til: Å nei! Den går over veien! Samtidig begynte damen i telefonen å forklare for personen i andre enden. To måkeunger hadde falt ut av redet sitt. Den ene hadde de funnet død på fortauet utenfor. Den andre vandret forvirret rundt. Og de to måkeforeldrene gjorde det alle foreldre ville ha gjort: Angrep alle som de tenkte kunne skade avkommet.

Og nå var altså den lille måkeungen i ferd med å spasere over veien, der bilene kjørte, mot kirkegården på andre siden. Jeg stilte meg foran vinduet med de andre. Vi holdt pusten. Det var helt stille i butikken. Alt som hørtes var de advarende skrikene til måkemamma og måkepappa utenfor, som ble mer og mer paniske. Den lille, grå bylten vagget over veien mot gravsteinene på andre siden, og så ikke ut til å ha en bekymring i verden. Så kom en bil kjørende. Hele butikken stemte i på likt: Neeeei! Stooooopp!

En mann tok den heltemodige oppgaven med å løpe ut av butikken og stille seg opp i gaten. Han holdt dokumentmappen over hodet med den ene hånden og laget en stoppende bevegelse mot bilen med den andre. Måkeforeldrene stupte mot ham flere ganger. Vi som var inne i butikken trippet foran vinduet og sa ”stopp, stopp, stopp”. En dame hyttet med neven til måkene og sa: Men skjønner dere ikke at vi bare prøver å hjelpe dere! Tilstanden var kaotisk. Bilen så ikke ut til å ville stoppe. Men i siste liten forsto den tydeligvis hva som holdt på å skje. Og bråstoppet. Den lille måkeungen ble stående noen sekunder. Så gikk den ufortrødent videre, like hel, til kirkegården på andre siden.

Alle pustet ut. Noen hadde tårer i øynene. Åh herregud, var det en som mumlet og tok seg til brystet. Viltnemda var på vei, kunne damen bak disken fortelle med et smil. Alt kom til å ordne seg nå. Og da var det på tide å komme seg ut av butikken. Det var alt annet enn enkelt. Måkeforeldrene var fremdeles hissige, for måkeungen var ennå ikke i redet. En etter en løp vi ut av butikken og flagret i hver vår retning, og det var rett før jeg hørte noen rope som på actionfilmene: Cover me!

Jeg ble så forvirret og satt ut av opplevelsen at jeg presterte å gå på feil buss. Sjåføren så spørrende på meg da jeg la pengene på disken. Hvor skal du, sa han. Jeg så like spørrende på ham. Hjem, sa jeg. Nå hevet han virkelig brynene. Og hvor er hjem, sa han. Der og da følte jeg meg som en senil, eldre dame. Da jeg sa adressen min og han spurte hvor det var, begynte jeg å ane at jeg kanskje ikke var på lokalbussen. ”Eh … Hvilken buss er dette”, sa jeg. ”Bussen til Hønefoss”, sa han. Ja vel. Jeg bor altså i Drammen og det er et godt stykke fra Hønefoss. For liksom å forklare meg, sa jeg: Jeg har akkurat sett en måkeunge gå over veien. Det fikk han ikke til å se noe mindre granskende ut.

Jeg kom meg omsider på riktig buss. Og mens jeg satt der i varmen på vei hjem for å starte på ettermiddagsrushet med ungene, slo det meg: Det er fort gjort at en unge eller to forsvinner fra redet i hverdagens kav og mas (selv om jeg neppe ville mistet ungene ned fra et tre). Og kanskje har måka som meg vært sliten og lei av det flerstemte koret som roper på mat og oppmerksomhet. Men når barna blir borte, da kommer beskyttelsesinstinktet frem. Da er det ingenting annet i verden som betyr noe, enn at ungene kommer vel hjem til redet. Sånn er det for måkene og sånn er det for oss. Og akkurat som måkebarna trenger menneskebarna kjærlighet, beskyttelse og grenser. Alt annet er sekundært. Kanskje til og med uviktig. Denne måkeungen fikk plenty av kjærlighet og beskyttelse. Og så håper jeg inderlig Antisupermammamåken setter grensesetting på agendaen og tar seg en alvorsprat med småen om farlige utflukter. Kanskje skråler hun til og med ut en nattasang, slik jeg kan prestere å gjøre, når jeg har vært redd for ungene. Når jeg kjenner på morskjærligheten som lever så sterkt der inne, surret inn i alle de andre følelsene som følger med mammalivet.

Ha en solrik kveld med de små i trygg avstand fra reiret!

Leave a Comment:

(1 ) comment

Elisabeth 13. June 2014

Hei,
du skriver så utrolig bra! Kjenner meg igjen.
Jeg opplevde en liknende situasjon i går da jeg kom over en død (tror jeg!) måkeunge på et fortau i Tønsberg. Ble så forfjamset at jeg ikke klarte å se om den var ordentlig død engang . Hørte måkemamma`n og pappa`n hyle over meg. Jeg ble helt satt ut. Har to små guttebarn selv og kjente på den sorgen /fortvilelsen de må ha følt.

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: