God morgen full av trass og trassigheter

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

May 30

Begrepet Antisupermamma passer på de fleste av oss! Her om dagen måtte jeg, dessverre, levere i barnehagen. Det var våronn i heimen og mannen måtte ut på jordet. Så var det bare å lempe yngstemann, snart tre år, ut på badet. Han var heldigvis lykkelig uvitende om at klokken bare var 06.15, dog var han ulidelig trøtt!

Min ellers vakre, blide nesten-treåring, var ikke like blid denne morgenen! Han skulle ikke, ville ikke, og barnehagen var et ikke-tema i full trass. Klærne måtte kles på en sovende mark på stellebordet, matboksen hentes ut av kjøleskapet. Jeg hadde heldigvis åndsnærværelse nok til å smøre den dagen før. Han rakk en liten yoghurt sammen med en av sine søstre, og så var det bare å lempe kroppen ut i bilen. Så langt var alt vel…….

trass

En trassig start på dagen i bilen mot barnehagen

Nå har det seg slik at vi har omtrent tre mil til barnehagen, og jeg har ytterligere tre mil til jobben. Tiden denne morgenen var selvfølgelig akkurat litt for knapp. Da det var ca ti minutter igjen til vi var framme i barnehagen, mister solstrålen sin elskede kanin ned foran setet sitt, akkurat så langt ned at han ikke klarer å ta den opp selv. KRISE!
– Mamma, jeg vil ha kaninen! Stoppe bilen! Kaninen min!
– Nei, det kan vi ikke. Nå kjører vi bil, du får den når vi er i barnehagen. 
Mor og barn er omtrent like sta, og slik trass er ikke alltid en god kombinasjon. Musikken var i gang, for kaninen skulle han ha, og mor skulle ikke stoppe bilen. Etter ti lange minutter ankom vi barnehagen. Minsten var da gått helt i vranglås, og trass, og jeg var den heldige vinner av å måtte låse opp.  Han la seg ned under det bakre bilhjulet og skulle verken ha kanin eller sutt, inn i barnehagen eller hjem, eller noe annet!

Kom oss frem fra under bilhjulet! Tross trass!

På et eller annet vis kom vi oss inn i barnehagen. Den stakkars ansatte som møtte oss, sa nøkternt: Åh, er det den morgenen i dag. Den rasende ungen sto midt i garderoben i fullt trass og skulle kaste det meste rundt seg. Matboksen ble heldigvis reddet i siste sekund. Tiden hadde for lengst løpt fra meg, noe den sint ungen ikke tok særlig notis av. Vi satt oss rett ned på kjøkkengulvet og fikk roet gemyttene. Han tuslet etter hvert inn til de andre på avdelingen, og bruduljene var over for denne gang.

Alenetid.

Jeg hastet ut i bilen, omtrent et kvarter etter skjema. Jeg ringte jobben og ga beskjed om at jeg var forsinket. Deretter plugget jeg lydboken i øret og smilte. Nå var det 30 minutters alenetid – bare meg, bilen min, termokoppen med te og lydboken! Balsam for sjelen i en hverdag fylt med mye jobb, tre barn, alskens aktiviteter – og mye vilje.

Gjesteblogger: Ragnhild Louise Næsje, trebarnsmor

 

Leave a Comment:

Leave a Comment: