Er barnet ditt verdens beste?

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Sep 25

Jeg vet ikke når det begynte, dette med “verdens beste jente”, “verdens beste femåring” og så videre.

Har du lagt merke til det? Alle i hele verden har verdens beste barn. Nesten. I alle fall på Facebook. Jeg har hengt meg på, jeg også. Jeg skriver det hver gang barna mine har bursdag: “Hurra for verdens beste gutt”!

verdensbeste

Men det føles alltid litt merkelig. Hvordan kan min gutt være verdens beste, når alle andre barn også er verdensmestre i å være barn? Jeg skjønner selvsagt at foreldrene snakker for seg selv. De vet jo at barnet deres ikke er verdens beste – annet enn for dem. Eller gjør de det? Får vi etter hvert en horde av verdensmestre som skal konkurrere mot hverandre, eller ikke tror de ikke trenger å konkurrere i det hele tatt?

Jeg elsker barna mine mer enn noe annet. Jeg ville ikke byttet dem ut for noe i verden. For meg er de helt spesielle. Unike. Skjønne. Men innimellom tenker jeg at de er verdens verste. Ja, faktisk. Når en sutrer og drar meg i buksebeinet fordi jeg ikke svarer ham NÅ, en insisterer på å bruke vannmuggen som bowlingkjegle og en har et raserianfall fordi han ikke får saft til maten – da er de ikke verdens beste barn. Og jeg er ikke verdens beste mamma.

Det ER hyggelig at foreldre synes hele verden om barna sine. Gud forby den tiden da barn skulle sees, men ikke høres. Og det nærmest var en synd å skryte av dem. Men er det en mellomting her? Janteloven regulerer fremdeles voksne menneskers rett til å skryte av seg selv. Barna derimot, er det greit å skryte hemningsløst av. I alle fall for enkelte. Jeg har flere ganger snakket med foreldre som rett ut sier at barna deres har superhjerner. At de aldri har sett en gutt med mer skuespillertalent. At de ikke forstår hvordan de har klart å få en så usedvanlig vakker datter. Helt objektivt sagt, selvsagt. Det er vel og bra at barn får selvtillit og tro på egne evner. Men hva skjer når barna skal ut i den store verden alene? De er vant til å høre at de er verdens beste, at alt de gjør er fantastisk, eller i det minste mer godt nok som det er, at de kan bli akkurat hva de vil.

Personlig tror jeg at jeg skal slutte med det. Antisupermamma som jeg er. På neste barnebursdag skal jeg skrive på Facebook: Hurra for seksåringen! Han kan være snill som en engel og ufordragelig som en tenåring. Han er veldig flink til å sparke en ball, men ikke fullt så god på å ta den i mot. Han kan gjøre meg så sint at jeg flyr i flint, og så bløt at jeg bare vil spise ham opp. For meg er han et av tre barn som betyr aller mest i verden. Men jeg prøver også å fortelle ham at andre mennesker er viktige. Og at han dessverre kanskje ikke kan bli akkurat hva han vil. Noen ting må vi ha et visst talent for. Andre ting kan vi øve oss i, helt til vi blir veldig flinke. Uansett skal jeg støtte ham hele veien.  Enten han blir verdens beste eller ikke. For det er mammaers jobb, enten de er supermammaer eller antisupermammaer, å elske og tåle sine barn. Både når de er verdens beste og verdens verste. Og når de er et sted midt i mellom, som de aller fleste barn er.

Leave a Comment:

(4) comments

Kristin Jevne 25. September 2013

Så sant så sant!!!

Reply
Elisabeth 16. January 2014

Litt norsk jantelov som har bitt deg i storetåa? 😉

Reply
Ellen 16. March 2014

Som en jente jeg kjenner sa en gang, og her må du lese med Tromsødialekt:

– Du vet det mamma, at alle synes at sine onga e de aller fineste.

Det kommer for en dag. Men jeg tenker at for barn er det viktig å vite at for to mennesker i denne verden er akkurat jeg og mine søsken de aller fineste og viktigste barna i hele verden.

Reply
Kærra 23. August 2014

jeg pleier å si verdens beste *barnets navn* jeg da 🙂

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: