Er det lov å være utslitt?

By Kristine Henningsen | Diverse

Aug 19

Er det lov å være utslitt?

Det var det en mor som spurte om i vår lukkede Facebook-gruppe ”Uperfekt og stolt”. Hun spurte rett ut: Er det lov å være følelsesmessig og fysisk utslitt av å ha barn, på grensen til utbrent?

Ofte blir man stemplet som sutrete når man sier man er sliten. Har du ikke valgt dette selv, kanskje? Vi andre har vel også unger! Dette har mødre klart i all sin tid. Og så videre. Men det var noe med måten denne mammaen la det frem på. Det var så ærlig, enkelt og likefrem. Hun klaget ikke på krevende unger eller vanskelig mann. Hun sa det bare som det var: Jeg er totalt utslitt!

Hun møtte et vell av sympati. Da var det godt å være en del av gruppa – for meg også. Tenk å stille seg så sårbar, med fullt navn og bilde og alt, og så hagler det inn hjerter og støttende kommentarer og gjenkjennende ”nikk” tilbake.

Hun skrev at hun følte seg bedre etterpå - og var veldig takknemlig for støtten. Så vidt jeg husker ble hun rørt også. Ofte er det alt som skal til – at noen ser oss og bekrefter at vi er normale og støtter som best de kan. Men ikke alltid. Noen ganger må det mer til. Viktige livsendringer. At vi går inn i oss selv og ikke bare ser utover. At slutter å leve etter hva andre forventer av oss - eller hva vi tenker at de forventer.

For hva slags samfunn er det vi lever i som gjør at vi blir så utrolig slitne av dette småbarnslivet? Er det mikrosamfunnet hjemme eller makrosamfunnet der ute som tar fra oss kreftene – eller begge deler?

En periode, da barna var mindre, følte jeg meg fullstendig utslitt selv. Og det var ekstra ille i helger og ferier – det var da jeg følte jeg var på jobb. Jeg skulle ta igjen for alt jeg følte jeg ikke rakk i ukedagene. Jeg smørte brødskiver fra morgen til kveld, leste pedagogiske bøker for ungene og dro dem med meg på tur og vasket huset mens jeg lekte hest og himmelen vet hva. Jeg var ikke blid, kan jeg fortelle, annet enn når kvelden kom og jeg endelig kunne synke tilbake i sofaen med en pose smågodt. Jeg var for det meste halvmuggen og hektisk.

Så var jeg hos terapeuten min, som jeg heldigvis hadde på den tiden. Jeg er helt utslitt, sa jeg. Jeg henger ikke sammen,  jeg orker ikke mer, jeg føler aldri at jeg strekker til! Han sa noe enkelt som snudde hele livet mitt rundt: Det er fem behov i en familie på fem – ikke tre. Jeg hadde altså glemt meg selv, som så mange andre mammaer. Vi er redde for at barna ikke skal få det de skal, vi vil ikke være ego. Men sannheten er at barna er grenseløse i sine behov. Det er derfor det er vår jobb å sette grenser. Og hva er egentlig ego? Alle mammer burde være mer ego. Det blir vi rett og slett bedre mammaer, og mennesker, av. Ego betyr å ta vare på seg selv og egne behov. For hvis du ikke gjør det har du ingenting å gi til andre. Du mister kreftene, humøret, evnen til å gi. Og hva skjer da? På hvilken måte gagner det deg og familien? Og er det dette du vil lære videre til ungene dine, at livet består av å løpe som en strikk for å dekke andres behov helt til man blir utslitt? 

Ja, det er lov å si man er utslitt. Det er lov å nå det punktet, synes synd på seg selv og få støtte. Og så kan du begynne å handle – gjøre noe med det. Før det er for sent og du blir utbrent. For det er virkelig ikke noe moro - da får du ikke gjort noen ting.

I boka jeg nettopp har skrevet ”Antisuper – å leve best mulig som et helt vanlig menneske” (her er`n) skriver jeg mer om dette: Hva vil du og hva må du? For du har valg. Alltid. I stedet for å løpe rundt og slukke små og store (imaginære) branner, og forsøke å tekkes alle behov – stopp opp og sorter ut. Hva vil du og hva du?

Selv har jeg valgt bort følgende for å få bedre økonomi og mer tid til det jeg har lyst til (og ja, min mann er enig):

- To biler (det greier seg med en bil - ellers kan vi kjøre kollektivt, sitte på med andre, ta taxi, låne bil ved kriser)

- Hus (vi klarer oss med rekkehuset foreløpig, ungene leker bare på ett rom likevel)

- Oppussing (det ser greit ut som det gjør – og veggene faller ikke ned)

- Hagestell (ungene elsker å leke jungel - og trampolinen står fint på ugress)

- Husvask (vi har vaskehjelp – jeg spiser heller vassgrøt hver dag enn å avse henne)

- Mange fritidsaktiviteter (barna får ha maks to, helst bare en)

- Lage frokost (ungene må ordne dette selv - jeg er veldig dårlig på å stå opp før jeg må - de får matpakke og en klem i døra)

- Lese og synge på sengen (barna leser selv - og noen ganger leser jeg. Sangstemmen min skal jeg spare dem for)

- Bake (jeg får det ikke til og blir sur av det – svigermors kake eller kjøpekake er mer enn bra nok)

- Middag hver dag (det hender det blir brødskiver)

- Følge dem overalt (de har bein og kan både sykle og gå)

Er det barnemishandling? Jeg tror ikke det. Barna mine får vanlige, sunne matpakker hver dag, middag omtrent fem ganger i uka, en mor eller far som ser cuper og seriekamper, en som er der når de trenger å prate, eller kjøre dem til legevakten når det er verre fatt - og holde dem i hånden. Er ikke det mer enn godt nok, egentlig?

I min målestokk er det det. Før så den målestokken helt annerledes ut. Da ville jeg være en perfekt mamma. Jeg trodde jeg måtte gjøre så mye for at de skulle bli sunne, sterke, glade og kompetente. Nå ser jeg at ungene klarer seg mer enn bra nok med det de har fått - og ikke fått. De er trygge, blide, selvstendige, utadvendte.  Barn trenger ikke mer enn kjærlighet og grenser for å bli bra mennesker. Thats it! Jeg skulle bare ønske jeg hadde skjønt det før. Men jeg har forstått det nå. Og jeg kan gi det videre.

Jeg hadde en ny AHA-opplevelse da jeg intervjuet psykolog Grethe Nordhelle. Hun spurte: Gir du eller driver du med utveksling? Dette gjorde sånn inntrykk at jeg laget et helt kapittel om det i Antisuper-boka (kan bestilles her). Du skal gi når du har overskudd, sier hun. Ellers blir du utslitt. Det er da du blir maroder, martyrisk og muggen. Ofte gir du fordi du forventer noe tilbake, gjerne i form av gjenytelser eller takknemlighet (jeg ofret meg jo for deg!). Da gir du ikke på ekte – du driver med utveksling. Gi når du har lyst og overskudd, sett grenser, vær ego på en god måte, hvil når du kan, be om hjelp, ty til krisepadding.

I sommer har jeg vært helt klar på at det er min ferie også – og at jeg ikke kommer til å gi mer enn jeg orker, evner og gidder. Mamma, kan du lage en brødskive til meg? Nei, det orker jeg ikke akkurat nå. Mamma, kan du fiske krabber med meg? Nei, det har jeg ikke lyst til. Men jeg kan spille idiot med deg etter middag. Så får de bare bli misfornøyde. Og det blir de. Barn er grenseløse i sine behov, det er vi som må sette grensene. Hadde jeg sagt ja til alt hadde jeg flydd som en strikk mellom tretopper, der jeg hadde blitt satt til å være en diger Angry Birds-figur som skulle skytes vann på, eller kjøkkenet for å smøre brødskiver med tre sorter pålegg, eller sengekanten der jeg skulle lest meg hes om en bille som ville reise verden rundt i prompefart. Og så hadde jeg sannsynligvis vært ganske sur fordi jeg følte de ikke satte nok pris på meg – men at det bare sto flere behov i kø. Og så hadde det endt med et sinne- eller gråteanfall - eller kanskje en krangel med min mann, når det ble overload innvendig. 

Min strategi er: Jeg gir når jeg har overskudd og sjeldent ellers. Så overrasker jeg ungene innimellom. Når jeg ser de sitte i sofaen med de skjønne små fjesene sine, kan jeg plutselig si: Hvem har lyst på smørbrødfat og kakao? Da roper de yeeeeah og synes jeg er verdens beste mamma. Eller jeg bygger barkebåt og konkurrerer med dem i dammen fordi jeg synes det er moro - og beskylder sønnen min for torpedering når hans båt spidder min. Og etterpå, når de vil at jeg skal fly drage med dem, sier jeg nei takk og at jeg heller vil innta en kopp kaffe på solsengen. Drageflyging er ikke noe for meg – men jeg kan se på dem innimellom. Det synes de er halvgreit.

Sånn er livet. Innimellom får vi medvind og service, andre ganger får vi ingenting og av og til får vi noe midt i mellom. Det tror jeg ikke ungene har vondt av å oppleve. 

I boken min skriver jeg mye om dette – hvordan du kan lære deg å akseptere livet som det er - og jeg er overveldet over alle tilbakemeldingene. Den siste kom på mail i går fra en mamma: ”Det kjentes så vidunderlig godt da jeg lukket boken etter siste side. Det var som om mye av kravene og presset jeg har følt virkelig gled av og jeg kjente at det var nok å bare være meg. Håper det varer – ellers leser jeg bare boken igjen. Nå skal jeg gi den til søsteren min også!”.

Da måtte jeg smile. For som jeg har nevnt tidligere var det tøft å skrive den boken. Jeg gikk til bunns i smertefulle erfaringer – fordi jeg mener andre mammaer har noe å lære av min vei fra en utslitt og strebende mamma til en roligere og gladere versjon av meg selv. Jeg setter erfaringene i en faglig ramme - fordi de fire årene på gestaltterapeutstudiet satte alt i perspektiv og gjorde alt så mye lettere å forstå og akseptere. Og fordi jeg gjennom studiet ble tryggere på å være åpen og dele - og dermed få andre til å åpne seg og dele på en trygg måte. På den måten blir verden litt lettere å tåle. 

Jeg har lært å sette grenser, velge bort uvesentligheter, stå i ubehag, gi noe jeg har overskudd og føle meg god nok som et vanlig menneske. Håper jeg kan smitte deg med det også – så vi alle kan få et enklere, morsommere liv de 70-80 årene vi befinner oss på denne pussige planeten. Sett i den store sammenheng, så er det knapt et vindpust og så er vi borte igjen. Gjør det beste ut av det pustet – og gi blaffen i alt som ikke er viktig for deg og dine. Da sliter du deg ikke ut og blir et bedre menneske og mamma. Eller som boka heter: Antisuper: Å leve best mulig som et helt vanlig menneske. For meg handler livet om noe så enkelt som det – og det gir dobbelt mening når jeg kan gi det videre til deg.

La oss sammen skape fine, uperfekte ringer i vann!

Stor klem fra Antisupermamma - i avslappet augustmodus


Leave a Comment:

Leave a Comment: