Er det lov (for mammaer) å sutre?

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Aug 14

Jeg har ventet på det. Grudd meg, til og med. Nå er jeg bare glad. Endelig er det noen som bruker “sutre”-begrepet! Det gir grunnlag for en debatt som jeg synes er viktig. Og interessant. Hvordan skal man gi uttrykk for følelser som ikke har med glede og lykke å gjøre, uten at det blir definert som sutring? Bør alle følelser settes i “positiv” eller “negativ“- boksen? Og når er det akseptert å være trist, misfornøyd, oppgitt, frustrert, nedfor, irritert? Eller er det ikke akseptert i det hele tatt?

Er det lov (for mammaer) å sutre?

Jeg bruker dessverre samme begrep overfor mine barn. Ofte, når de ikke er i godt humør og gjør som jeg sier, kommer de velkjente frasene: Slutt med den sutringen! Prøv å være litt positiv! Eller enda verre: Hvor er den blide, lille gutten min? Forferdelig. Bare en ekte antisupermamma holder på sånn. For det jeg egentlig sier er: Jeg liker deg ikke når du ikke er blid og medgjørlig. Eller enda verre: Jeg er ikke glad i deg når du ikke er blid og medgjørlig. Til mitt forsvar: Ja, barn sutrer. Det finnes ingenting som er mer irriterende enn når de piper som en utsultet fugl hver gang du spør om noe. Eller jamrer seg som en fornærmet katt, uansett hva du forsøker å gjøre. Men barn må også få lov til å være slitne, frustrerte, lei – uten at det skal stemples som forbudt.

Vi mammaer er heller ikke blide og entusiastiske hele tiden. I alle fall ikke denne mammaen. Og jeg føler meg ofte som en dårlig og litt unormal mor når jeg leser ukebladoverskrifter og statusoppdateringer: “Mammalykke“, “Babylykke“, “Vår lille prins er født. Vi kunne ikke vært gladere!“, “Verdens beste Aurora er 3 år i dag. Takk for at du gjør livet vårt perfekt!”. For det å ha barn for meg, betyr ikke at livet er helt komplett eller at jeg er gjennomlykkelig 24 timer i døgnet. Jeg ville gått i døden for dem når som helst. Jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten dem. Men jeg er den samme, gamle dama som før, med alle mine drømmer, frustrasjoner, gode og dårlige sider. Mine barn er noen ganger verdens beste barn. Noen gang er de også verdens verste. Og som regel er de et sted midt i mellom. Og jeg elsker dem, med alle sine nyanser. Akkurat som jeg håper de elsker antisupermammaen sin.

Hele poenget med antisupermamma-bloggen var å gi uttrykk for andre sider av mammalivet. Ikke bare den rosa. Jeg ville vise at det i alle fall var en mamma i dette landet som ikke klarte, orket, eller gadd, å lage hjerter ut av eggene i matpakken, bake tre etasjers sjørøverkaker, eller som gråt fordi barna var borte en helg. Og jeg ville si det med glimt i øyet. For ikke å virke negativ eller sutrete. Og fordi jeg rett og slett er en humoristisk person. Av og til er jeg bare sur. Da blogger jeg ikke. Da sturer jeg. Sutrer, vil kanskje noen si. Ta meg sammen? Nei takk. Jeg forbeholder meg retten til å være sur av og til. Det er helt normalt, spør du meg.

Mange som jobber med barn (langt fra alle!), kommer med utsagn av typen: “Ikke klag! Jeg har tatt vare på barn i årevis. Og det var DINE barn, IKKE mine egne. Mens du satt på jobb med kaffekoppen din, skiftet jeg bleier på datteren din og lærte henne å takke for maten“. Skal dette også avskrives som sutring? Det å jobbe med barn er også et valg, tross alt. Jeg har selv jobbet med barn. Min erfaring: Det å jobbe med andres barn, i organisert form, med andre voksne, er noe helt annet enn å ha egne barn. På godt og vondt. Nå jobber jeg frilans. Det gir fordeler som også barna nyter godt av. Jeg har mye tid med dem. De har en fleksibel hverdag. Ulempen er at jeg må levere saker, selv om de er syke en dag eller to. Deadline er deadline, og sykedager har jeg ikke. Nei, jeg sutrer ikke. Jeg synes ikke synd på meg selv engang. Dette er selvvalgt. Men jeg forbeholder meg retten til å fortelle at det er krevende å være hjemme med et hyper, febersykt barn. Tilbakemeldinger fra dere, om at dere kjenner dere igjen eller fikk dere en latter, gjør at jeg føler meg bedre. Og dermed blir jeg også litt greiere å være hjemme med! For ungen, altså. Så takk for støtte! Og har du en mening om dette? Den vil jeg gjerne høre, enten du er supermamma, antisupermamma, superpappa eller antisuperpappa. Alle nyanser er tillatt her!

Småsliten klem fra antisupermamma

Leave a Comment:

(5) comments

Lise@Hverdagslivet 15. August 2013

Jo, det er så absolutt lov for oss mammaer enten man er super eller antisuper å sutre. Jeg går mer inn under antisuper kategorien og ja, jeg sutrer fra tid til annen.

En tidlig morgen, med to foreldre som forsover seg, to trøtte barn som ikke vil stå opp, fire stykker på badet, to par matpakker som skal smøres, frokost spises, klær skal på, håret til minstemor skal gres (her topper sutringen fra lillemor seg) og til slutt skal alle fire ut døra, leveres både her og der. Det er jammen meg flaks at barna blir levert på rett sted. Hadde vi vært uheldige hadde jeg endt opp i barnehagen, lillessøster på SFO og storebror på jobben min… Da hender det hu mor sutrer ja! “Vi lærer aldri!”

Jammen meg har jeg ikke sutret litt på bloggen min også i dag… denne gangen over den konstante wifi tilgangen overalt…

Reply
    kristine@s-henningsen.com 3. September 2013

    Godt å høre! Vi fortsetter å sutre med god samvittighet 😉

    Reply
Abusin 2. September 2013

Nå har jeg lest de to siste innleggene dine, og tenker umiddelbart at denne bloggen må følges! Det neste som slo meg var hvor kan jeg melde meg inn i antisupermamma-klubben?? 🙂

Fortsett å blogge, jeg vil fortsette å lese! 🙂

Reply
    kristine@s-henningsen.com 3. September 2013

    Så utrolig hyggelig å høre! Jeg fortsetter å blogge – og du er definitivt med i klubben 🙂

    Reply
Jens 11. September 2013

Å sutre er en menneskerett, og jeg har tro på at det å få ut frustrasjon gjennom litt syting og klaging gjør både voksne og barn godt.

Jeg har to nisser på 3 som sutrer konstant, ofte når vi voksne er i dårlig humør, diskuterer litt såre tema uten å tenke på de små publikummerne vi har ved vår side.

Min erfaring er at sutring gjør at andre ser oss, jeg reagerer like ofte med irritasjon og irettesetter mine barn som at jeg går ned på kne og spør om de vil ha en klem. Det siste funker som oftest best, selv om barna også trenger å lære den sosiale kompetansen rundt det å la vær å sutre også. De må lære at det er et virkemiddel som kan brukes av og til, men bruker de det hele tiden forringes effekten.

Neste gang sjefen sutrer, gi han/henne en klem…(?) ;D

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: