Er du god nok?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

May 10

Etter å ha blogget om å være antisupermamma i snart to år, skypet med flere av dere, fått utallige mail, meldinger og kommentarer – er det en ting som stadig går igjen. Flotte, hjertevarme, ressurssterke mammaer – som sliter med å føle seg gode nok. De tenker at de ikke strekker til. De klarer ikke innfri alt de føler kreves og forventes av dem. Så blir de nedstemte, slitne og mislykket. Gledesløse.

En kvinne fortalte meg at hun hadde gått i terapi i mange år. Første gang hun var der spurte terapeuten: Når var du glad sist? Da begynte hun å gråte. Det var en halvtime siden sist hun gråt. Men hun husket ikke sist hun lo.

Hun hadde tre barn som hun følte hun aldri nok (”det er viktig for barna å føle seg sett”), hun ble altfor sint altfor ofte (”det er viktig at du holder deg rolig og saklig overfor barna”) og hun følte at hun ikke klarte å oppfylle alle deres behov (”det er viktig å møte barna på deres behov”). Livet hennes var fylt til randen av ”må” og ”bør”- fraser. Det var lite rom for ”vil” og ”lyst”-ordene.

Jeg blir alltid forundret og trist når jeg har slike samtaler. Det jeg ser er en varm og dedikert mor som ønsker det aller beste for sine barn. Og så er ikke det beste bra nok. Og hvis ditt beste ikke er bra nok - hvordan kan det da noen gang bli bra? 

Ironisk nok er det mange som spør meg om jeg kan lære dem å bli gode nok. Ok! Slik gjør vi det: Du sender meg bilder av de mest staselige kakene du har bakt, video av deg selv som legger alle fire barna uten å heve stemmen og selvsagt - smaksprøver på din hjemmelagde, økologiske mat som du serverer barna fem ganger om dagen.

Hører du hvor absurd det lyder? Jeg mener – finnes det en målestokk for hva som er en god nok mor? Er det å servere barna mat som en økologisk kokk, være rolig som en yogi, hjelpe dem med lekser som verdens beste lærer og lese på sengen som en profesjonell skuespiller?

Før i tiden visste vi at det bare var Mary Poppins som gjorde slikt. Vi smilte overbærende, fordi vi visste at hun var en fiktiv karakter. Slik oppførsel eksisterte bare i eventyrene. Nå er det som om mange tror det er dette som forventes av dem som mammaer. Hvem er det egentlig som skaper disse urealistiske forventningene? Mødrene, samfunnet – eller begge deler?

Selv hadde jeg så skyhøye forventninger til det å bli mor, og var i tillegg så opptatt av å gjøre alt ”riktig”, at selvbildet kræsjet totalt da jeg følte jeg ikke fikk det til. Det medførte mange år med terapi og jobbing med meg selv. Og det har ført til at jeg i dag vil gå i bresjen for et mer ekte samfunn med aksept for normale mødre. For det er det jeg tror gagner både barn og foreldre best. Det er det jeg tror verden trenger akkurat nå. Mer aksept, mindre press.

Mange mammaer sliter med at de føler seg slemme. De har sett frykten i sine barns øyne når de har mistet besinnelsen for tiende gang på en dag. Hva slags udyr er jeg som brøler til barna mine på den måten, tenker de – når jeg ser hvor engstelige de blir?

Jeg kjenner det så godt igjen, særlig fra mine tre viltre gutter var 3, 2 og 1 år. Da følte jeg meg ofte som et mammamonster. Nå har jeg fått såpass perspektiv at jeg kan trøste. Jeg ser at barna mine er normale, trygge og utadvendte vesener. Jeg har aldri slått dem. Men sjelen deres har nok fått noen skrubbsår. Jeg har plastret dem som best jeg kan. Vi har snakket om det. Ubehag er ikke farlig. Med støtte og reparasjon vokser de på slike opplevelser. Blir mer robuste mennesker som kan noe om vanskelige følelser og konflikter - og hvordan man håndterer og løser det. Vi mennesker er skapt for tåle en støyt eller flere. Vi er ikke et korthus som raser sammen bare noen puster hardt på oss.

Jeg er ikke et mammamonster, jeg er et mammamenneske som gjør så godt hun kan. Det vet jeg at mine barn vet også

Vi blir alle engstelige eller redde en eller flere ganger i løpet av barndommen, både hjemme og borte. En ting er barn som gjemmer seg under sofaen med store øyne hver dag, fordi de aldri vet hva slags lune mamma er i. Sinne som kommer ut av ingenting. De kommer hjem med en blomst og får en ørefik til svar. En annen ting er å rope mamma 20 ganger etter hverandre, når mamma sier ”vent” og hjelper minstemann med skolissene, og til slutt sprekker det. Det er et meningsbærende sinne. Korrekt eller ikke. 

Det ER slitsomt å ha barn. Det er mange behov i løpet av en helg. Barn er grenseløse i sine behov. Derfor vil de alltid ha mer, uansett om du har gitt dem fem nattakoser eller lest ti nattaeventyr. Det kan aldri bli nok, så vit at det du har gjort er godt nok.

Når kroppen din eksploderer er det et tegn på ”overload” innvendig. Ingenting annet. Kroppen din lyser rødt og i øynene blinker det: Alarm! Alarm! Du er et vanlig menneske som har litt for mye, enten hver dag eller der og da. Sinnet blir en form for grensesetting. Det er nok!

Når du ikke klarer å se hvert enkelt barn og oppfylle alle deres behov hele tiden, er det av en enkelt grunn: Du har mange av dem. Ingen ville forventet at du skulle ha fire jobber på en gang og gjøre dem alle like perfekt. Du er ikke en blekksprut med ti armer, en flue med øyne i nakken eller en bjørn som kan bære alle barna på ryggen uten å bli sliten. Du er et vanlig menneske med to armer, to øyne, en rygg og mange barn. Det du får til å løpet av en dag er det du klarer. Og det er tilstrekkelig.

Vi blir født inn i denne verden uten bruksanvisning. Vi må bare gjøre det beste vi kan ut fra forutsetningene. Så bakser og baler vi oss gjennom barndommen, får noen skrammer og sår, og så skal vi være denne omsorgspersonen som det knytter seg større og større forventninger til. Og uansett hvor mye vi strever så skal det ikke være godt nok? Er det ikke godt nok bare å prøve? Feile. Reparere. Prøve på nytt.

Jo, det er det. Du er god nok. Barna dine trenger akkurat deg, Fordi du er den helt ekte mammaen deres. Strengt tatt burde min blogg vært overflødig. For hva er egentlig antisuper? Vi kan tulle med mislykkede kaker og tissing i kaffekopper og alt det der. Men sånn egentlig, hva er antisuper? Det er det motsatte av super. Det er å være normal. Feilbarlig. Helt på ekte.

Så ha mot til å være den mammaen du er og skap uperfekte ringer i vann. Det burde være det mest naturlige i verden. Å være en helt normal mamma. Og vite at det er mer enn godt nok.

God nok klem fra Antisupermamma


​PS! Vil du være med på mitt minikurs i å bli "uperfekt og stolt av det"? De som har tatt kurset, over 500 til nå (!) sier de føler seg gode nok, eller bedre nok, etterpå. Kurset har 4 moduler som blir sendt til deg sporenstreks etter at du har meldt deg på - og minikurset er helt gratis og uforpliktende. Meld deg på her (ligger kun ute gratis et begrenset antall dager):

Leave a Comment:

Leave a Comment: