Er du mammaensom?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Feb 25

På Super`n hang det en lapp på korktavlen: Trenger du hjelp? Venninnen min, som nettopp hadde blitt mamma til nummer to, trakk lappen og tok den med seg hjem. Den lå i lommen hennes hele veien, varm og sammenbrettet, mens hun skjøv vognen foran seg på snøen og treåringen kastet seg ned i protest med jevne mellomrom fordi han ikke hadde fått Kinderegg i butikken.

Mannen hennes ble rasende da han så lappen. Det der er jo ikke for friske og velfungerende mennesker, sa han, det er for folk som av en eller annen grunn ikke klarer å ta seg av barna sine. Eier du ikke skam?

Hvorfor skal vi klare alt selv?

Vi ler litt av den episoden, min venninne og jeg, nå som barna har blitt store og vi kan puste og reflektere fritt. Og den har et viktig budskap. Hvorfor er det så skammelig å spørre om hjelp? Hvorfor er det sånn at vi mammaer på død og liv skal klare alt selv? Du skal være sterk som en bjørn, ha armer som en blekksprut og nattevåke som et hamster. Ulempen er bare at du ikke har bjørnekrefter, du har bare to menneskearmer og du kan ikke ligge sammenrullet i et bur hele dagen og purke, som et hamster.

Min venninne følte seg som et helt vanlig menneske som var i overkant sliten. Hun hadde en aktiv treåring, en nyfødt baby og ingen foreldre som ivret etter å være barnevakter. Hun hadde flyttet ut av byen og det var lengre vei til venner og lekeparker. Så kom ensomhetsfølelsen. Ensomhet handler ikke om hvor mange mennesker du har rundt deg. Det handler om å være alene med det vanskelige inni deg. De overveldende og kontrastfylte følelsene som kan komme når du får et nytt, lite menneske inn i livet ditt. Et menneske som du ikke har blitt helt kjent med ennå, en gjest som oppfører seg litt annerledes enn du hadde trodd og som krever all oppmerksomheten, som klynker eller skriker når du ikke er i nærheten og skal ha mat på sekundet. Som er bitteliten og tar absolutt all plassen (ikke betaler de for seg heller! Makan).

Kvinnefellesskap

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i grålysningen og bygget Lego og fundert på på hva som var meningen med til værelsen. Eller ligget med hendene over en toåring i sofaen og hørt på plink-plonk-musikken til Drømmehagen, og håpet jeg kunne få fem minutter i et annet drømmeland før neste behov nådde øret. Alle gangene jeg wrestlet med en treåring på badegulvet, som ikke ville ha på strømpebuksen og hylte så det smalt i flisene, og visste at jeg hadde igjen kampene om støvlene, lua, vottene, bilsetet.

Klart man blir sliten. Klart man trenger pauser. Klart man trenger hjelp. Nei, jeg mener ikke generelle råd som (ofte) ikke virker og bare får deg til å føle deg dum (”snakk med rolig stemme, så slutter han å skrike”). Eller noen som sier: ”Dette får du bare tåle, sånn er det å være mamma”. Selvsagt tåler vi det. Vi har ikke noe valg. Og selvsagt er det mange fine stunder som veier opp for brorparten av slitet. Men det hadde vært så fint å være flere!

Jeg tenker på de gode, gamle kvinnefellesskapene. Da min mor fikk meg hadde hun sin egen mor, og svigermor, som mer enn gjerne passet meg og hjalp til med praktiske gjøremål. Hun hadde naboer og venninner rundt seg med barn på samme alder som meg. De passet hverandres barn. De hjalp hverandre i hverdagen. De lånte bort en skulder når en i fellesskapet ville skille seg eller var utslitt av våkenetter.

Vi blir usikre

Jeg er glad vi har et samfunn der menn og kvinner er likestilte og begge kan jobbe. Jeg elsker å jobbe og jeg trenger pauser fra barna mine. Poenget er at vi har mistet noe. Vi har mistet fellesskapet. Gode råd fra erfarne og velmenende mammaer, som kjenner deg og barna dine, har blitt erstattet av råd fra eksperter som ikke kjenner deg eller familien din. Oppskrifter på hvordan vi kan bli perfekte mammaer med superbarn. Da er det fort gjort å føle seg alene og utilstrekkelig.

Vi maser og kaver og gjør så godt vi kan i hverdagen. Men er det godt nok? Vi blir usikre. Og når vi blir usikre er det fort gjort å angripe. Lange diskusjoner: Skal man si til barna at de er flinke til å balansere eller ”jeg ser du har det gøy der du balansere”? Nettroll som sier du skulle vært fratatt poden og helst bikkja også. Smågiftige bemerkninger i den hyggelige jentemiddagen: ”Sover han virkelig borte allerede? Vi valgte å vente til han var tre med det, vi. Vi tar ikke sjansen på at han skal bli traumatisert”. Eller: ”Vi turte ikke å reise utenlands før hun var fem år. Legene går jo ut med det rådet, fordi immunforsvaret ikke er utviklet ennå. Men alle må selvsagt gjøre som de vil …”.

I stedet for å holde på sånn burde vi støtte hverandre. I en hverdag med høy puls og en overhengende redsel for at man ikke skal klare å innfri alle kravene. Jobbe fullt og amme til de er ett år og følge opp med lekser og fritidsaktiviteter og dra på kjæresteturer og stramme opp rumpa og lage spektakulære barnebursdager og ha babyen i bæresjal og gjøre yoga og puste. Ja, for all del – ikke glem å pust! Det er veien til å føle seg roligere i kaoset og forebygge kreft og, hold deg fast, det virker faktisk slankende også. Og du kan gjøre det på bussen, hvor som helst, samtidig som du sender en viktig mail og har ungen i bæresjal.

Lærdom fra Panama

It takes a village to raise a child, er det et uttrykk som heter. Jeg tilføyer: It takes a village to support a mom. Alle kan gjøre litt for hverandre. Her i Panama samkjører vi til skole og fritidsaktiviteter. Vi har overnattingsdager og bytter på å ta hverandres barn i ferien. Vi slår sammen bursdager. Vi har felles middager der alle tar med litt mat hver (og ingen avtaler i ukevis på forhånd hvem som skal ha med hva – da spiser vi heller dobbelt opp med salat eller kake). Barna leker og de voksne prater. Ingen snakker om barneoppdragelse. Alle gjør så godt de kan og det vet hele gjengen.

Dette skal jeg ta med meg hjem. Be om hjelp når jeg trenger det og gi hjelp når en annen trenger det. Jeg gjorde noen forsøk før jeg dro. Selv om jeg ikke er overbegeistret for babylivet tilbyr jeg meg å ta krapylet en natt hvis venninnen min er sliten. Trille en tur. Ha større barn på overnatting. Som regel får du det samme igjen. Eller personen du hjelper gir det videre til en som trenger det enda mer enn deg. Det er sånn vi skaper gode mammaringer i vann. En varm klem kan gjøre mer for en dårlig dag enn et godt råd. En natt med sammenhengende søvn hjelper trolig mer enn en hel bok om hvordan du kan få ungen til å sove (de våker ikke til de er femti år, likevel). Og en mammavenn kan bety langt mer enn du tror. En som forteller deg at det er lov å tenke sjæl, at du gjør så godt du kan ut fra forutsetningene og at du kan få fri en dag, en natt eller noen timer. Fordi du, akkurat du, har tenkt å stille opp.

Jeg er så stolt av at denne virtuelle, antisupre landsbyen stadig vokser! På den måten kan vi alle føle oss mindre mammaensomme.

Varm klem fra Antisupermamma

Gale Panamammaer! Ingen kritikk, bare støtte og spetakkel.

Gale Panamammaer! Ingen kritikk, bare støtte og spetakkel.

 

Leave a Comment:

(14 ) comments

Trine - Klisjéhjemmet 25. February 2015

Så utrolig mange fine innlegg her inne 🙂 Fint å lese ærlige og herlige innlegg om det å være mamma. Det at du belyser alle gråsonene og tilstandene barn fører med seg, er viktig og jeg tror de fleste kjenner seg igjen 🙂

Ønsker deg en flott uke videre!
Klem fra Trine på Klisjéhjemmet

Reply
    Kristine Henningsen 26. February 2015

    Så hyggelig! Tusen takk. Ønsker deg også en flott uke! 🙂

    Klem fra Antisupermamma

    Reply
Mie 25. February 2015

Denne traff meg idag.Sitter i ‘ny’ by,ingen venner eller familie her.Er hjemme med barna,og venter nr tre.Gjett om jeg føler meg ensom!!?!

Reply
    Kristine Henningsen 26. February 2015

    Det forstår jeg! Da håper jeg du hadde litt nytte av innlegget. Og at du får deg gode venner etter hvert!

    Varme (svette!) stråler til deg fra Antisupermamma i Panama

    Reply
Christine 25. February 2015

Du skriver mye klokt, men tusen takk for denne posten! Tror mange kan ha nytte av å lese dette. Som en ung mamma i en “ukjent kommune”(vel, jeg var vel nyinnflyttet for fem år siden), vet jeg hvordan det er å være fast hjemme uten nettverk rundt seg. Ikke har jeg hatt noen å se opp til heller, i og med at de på min alder ikke har barn, og de andre er “for gammel” til å ha noe utbytte av å treffe meg – følte jeg. I dag går det fint, men hjemmetilværelsen har vært alt annet enn en rosa sky. Mitt budskap til alle kvinner: Bli kvitt flink pike-syndromet(for deres egen del), slutt å baksnakk mens barna leker(ikke ellers heller for den del), og inkluder de som kanskje ikke har alt på plass eller ikke har det så greit.

Reply
    Kristine Henningsen 26. February 2015

    Flott innspill! Tusen takk 🙂

    Reply
Lene 25. February 2015

Må bare si at jeg digger bloggen din. Ler og griner om hverandre når jeg leser og har stadig høytlesning for mannen (det kan ane meg at han begynner å bli litt lei;-)). Du klarer virkelig å sette ord på hvordan hverdagen kan være. Selv om vi ” bare” har en datter på ett år kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver, og det er deilig å lese oppi alle perfekte mammablogger. Er jo så dum at jeg gidder å lese slike blogger. Dette innlegg et traff meg i hjertet og er godt å vite at man ikke er alene og å føle seg alene og ubrukelig som nybakt mor….Beundrer at du er så ærlig og klarer å ha beina plantet på jorda. Takk for at du setter ord på det å være forelder.

Reply
    Kristine Henningsen 26. February 2015

    Så utrolig hyggelig! Tusen, hjertelig takk 🙂 Det kan være vel så mye med ett barn – det vet jeg alt om!

    Du er langt fra alene. Jeg føler meg også som en del av et varmt fellesskap når jeg leser kommentarer som dette. Takk selv!

    Reply
Catrine 26. February 2015

Det du beskriver er å vokse opp / oppdra barn på bygda! Treng ikkje reise til Panama for å finne dette!

Reply
    Kristine Henningsen 26. February 2015

    Så morsomt! Kanskje jeg skal flytte på landet når jeg kommer hjem. Takk for innspill 🙂

    Reply
Silje 26. February 2015

Denne traff meg mer enn jeg kan få sagt! “Alene” i ny by, alenemamma til ei på 4 år og ei på 4 mnd…
Man føler seg litt overveldet til tider, og så har man ingen å prate med når kvelden kommer.

Takk for et fint og realistisk innlegg!

Reply
    Kristine Henningsen 26. February 2015

    Så fint at det traff deg! Da vet du i det minste at vi er flere som kan føle oss mammaensomme …

    Håper du finner noen å prate, le og sukke med snart!

    Klem fra Antisupermamma

    Reply
Susy 22. February 2018

Tusen takk for at du skriver så ærlig! Deilig å lese om eksemplene dine med de passiv-aggressive mødrene med sine «Åja, dere gjør det på sånn upedagogisk måte dere ja..» , etter jeg nok en gang har måttet høre på svigerinnen som bedyrer at ingen 1-åring har godt av å gå i barnehage – vel vitende om at min 1-åring gjorde nettopp dette. Nå har jeg både en utadvendt, godt utviklet og omsorgsfull 3-åring i hus, så det gikk nå bra med han også. Ikke har jeg dårlig samvittighet heller, for som nyinnflyttet var det faktisk helt FANTASTISK å kunne sende barnet i barnehage og vite at han fikk sosialisere seg med andre barn og voksne med overskudd. Gudene vite at jeg ikke hadde det der og da..

Vi mammaer gjør alle så godt vi kan, ut i fra de omgivelsene og forutsetningene vi har. Vi står i de tøffeste studer og gråter vår ømmeste tårer – og derfor unner jeg alle mødre å føle seg gode nok som de er! ☺️

Reply
    Kristine Henningsen 5. March 2018

    Tusen takk for flott kommentar! 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: