Er du misunnelig eller skuønskelig?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jul 28

Stadig blir vi oppfordret til å være "vår beste versjon". Jeg har ennå ikke skjønt hva dette innebærer, men trolig skal det bety å gjøre seg selv blid når man er sur, bli mer effektiv fremfor å ligge med dobbelthake og se på Netflix-serier, og alltid være rause og heiende mot andre kvinner.

Aldri misunnelig?

Vel, rekk opp hånden, du som aldri er misunnelig. Min hånd hviler like tungt over potetgullbollen i sofaen.

Jeg føler meg ikke som noe dårlig menneske for det. Det er umulig å ikke sammenligne seg med andre, selv om vi stadig får høre at vi skal slutte med det. Dermed er det helt naturlig at det av og til gir seg utslag i misunnelse. Det er en grunn til at vi har denne følelsen, er det ikke? Og misunnelsen er rimelig demokratisk. Jeg tipper en stor andel av oss er innom den en eller flere ganger i løpet av livet, og ikke bare i barne- og ungdomsårene.

Ikke sammenligne deg med andre, sier yogalæreren min alltid, du konkurrerer ikke med noen. Ikke med deg selv heller. Bare gå så langt kroppen din klarer i dag.

Likevel klarer jeg ikke å styre meg. Jeg åpner det ene øyet og myser på de andre. Ja vel, så hun kan stå på hodet? Og jeg klarer knapt å stupe kråke. Og hvordan kan hun se så stram ut i den tightsen, enten er hun (irriterende) tynn eller så har den en magisk innskrenkende virkning. Og da må jeg også ha en! Klarer jeg å se merket tro, hvor kan hun ha kjøpt den ...

Gi misunnelsen en klem

Og sånn holder jeg på. Jeg får visst ikke til noe annet. Men vet du hva som hjelper? Og ikke fortrenge denne siden hos meg selv, men heller omfavne den. Le av meg selv, vite at vi trolig er mange i samme situasjon, akseptere min egen menneskelighet. Og innerst inne vet jeg jo at de jeg er misunnelig på trolig er misunnelige på noen andre igjen, kanskje til og med meg? Vi har alle noe som andre ikke har, ingen av oss er perfekte og de færreste har eventyrlige liv.

Kanskje er misunnelsen ekstra sterk i moderne tid, der vi har så mange muligheter til å sammenligne oss? En ting er alle magasinene, nettavisene, julekortene. En annen sak er sosiale medier; instagram og facebook. Der folk deler seg selv med skjønnhetsfilter, barna når de er på sitt blideste, ferien når sola skinner og det dogger på glasset, øyeblikket de har fått beskjed om at drømmejobben er deres, romanen de har skrevet på i hemmelighet er antatt.

Kanskje hadde det blitt lettere å være menneske hvis folk delte fjeset sitt uten filter, barna mens de var sure, brevet der de fikk refusjonen, eller sparken, og ferien som regnet bort. Med litt humor, eller ren og skjære oppgitthet, sorg, sinne eller frustrasjon? 

Men det er ikke lett. Jeg vet det. Jeg deler som regel bare solskinnet selv. Her derimot, på Antisupermammabloggen, kan jeg velge å gjøre noe annet. Og det er så befriende! Her kan jeg, uten skam, dele at jeg er misunnelig så jeg av og til har grønn ansiktshud og rødmer over det igjen, fordi jeg blir så flau over meg selv. Jeg er misunnelig på venninner som er tynnere enn meg, som selger mer bøker enn meg, som bor på et bedre sted, som spiser fantastisk mat og drikker iskalde bobler til, mens ungene er hos besteforeldrene. Og mye, mye mer.

... og del ditt grønne ansikt​

Vet du hva jeg gjør? Jeg deler det. Helt uten filter. For jeg tror ikke misunnelsen i seg selv skader noen. Det skumle er når vi forsøker å fortrenge følelsen. Når vi klistrer på oss et smil og gratulerer og sier at vi er såååå glad på den andres vegne, og samtidig har vondt i magen og kjenner at gråten er som en bristeferdig demning bak øyelokkene. Så skammer vi oss over misunnelsen og tenker vi er smålige, dårlige mennesker på toppen. Og så vokser den i kroppen, fordi ingen har sluppet den ut, som et stort og mørkt troll.

Så jeg deler mitt grønne ansikt med et smil: Herlighet, så misunnelig jeg er på deg nå! Åååå, du er så heldig! Hvordan i pokker kan du spise så mye og se ut som en sylfide? Jeg skulle ønske jeg solgte like mange bøker som deg!​

Det er rett før jeg legger meg ned, slår nevene i gulvet og roper som ungene: Urettferdig for meeeg!

Er ikke det et herlig utsagn? Vi er oss selv nærmest, derfor omtaler ikke barna rettferdigheten som nøytral men noe som skal gagne dem. Og nettopp derfor sier jeg til ungene: Det er ingenting som heter rettferdighet. Noen får mer enn andre, og du har også noe andre er misunnelig på. Noen ganger er det hans tur, andre ganger din, noen ganger klarer hun det bedre, andre ganger er du best. Og så videre. Og jeg sier det er lov å være misunnelig. Det er helt menneskelig. Og det er bedre å si det enn å holde det inne, og så kommer det ut i et slag eller en fin tegning som rives i stykker.

Skuønskelig​

Så har jeg lært barna et synonym som jeg tenker vi voksne også kan adoptere. For kanskje er det ordet det er noe galt med? Du mis unner ​ jo ikke en annen det hun opplever, gjør du vel? Du skulle bare ønske det var deg også. Dermed er du ikke misunnelig, men skuønskelig.

Det ordet sier jeg ofte til vennene mine: Åh, nå ble jeg skuønskelig! Og vet du hva som skjer da? Da får jeg får en sniktitt bak fasaden. Hvordan ferien ikke bare var idyll, men høyst normal også. Eller de forteller meg noe de selv er skuønskelige på. Og så blir det latter og selvironi i stedet for falske smil og knute i magen. Herlighet, her sitter vi og er godmisunnelige på hverandre (et annet ord du kan adoptere) i en alder av 40 +! Vi er like ille som da vi var fjortiser. Vi liker å tro at vi vokser fra alt sånt, men følelsene er nøyaktig de samme som da du hadde tannregulering og skinnsekk. Så slutt å vær så streng mot deg selv. Du er voksen - og fremdeles et feilbarlig menneske. Det kommer du alltid til å være, så du kan like gjerne lene deg tilbake og ikke ta deg selv så høytidelig. Hallo, hvem liker selvhøydelige mennesker anyway?

Lag kule synonymer!

I boken jeg har skrevet "Antisuper - å leve best mulig som et vanlig menneske", skriver jeg om hvordan du kan bringe inn mer humor og aksept i hverdagen, og lage kule synonymer som setter deg i et bedre lys. Da blir alt enklere og morsommere, også å være misunnelig. Trykk på lenken for å lese mer om boka og sikre deg et eksemplar: Antisuperboka!

Og vet du hva? Da jeg for første gang delte skuønskelig-ordet med en venninne, sa hun: Åh, nå blir jeg skuønskelig for at du fant opp skuønskelig-ordet. Alltid skal du være den som finner på sånne kule ord. Aaargh!

Og så lo vi litt. Og ble enige om at grønn ansiktsfarge egentlig er ganske kult. For på bunnen er vi like skuønskelige, begge to, 

Sommerklem fra Antisupermamma 🙂

PS! I neste innlegg skriver jeg om hvordan du kan være smartlat!​ Det er et nytt ord, som du gjerne må være skuønskelig på. Eller ikke? Jeg skal nemlig fortell deg om hvordan du kan være lat med verdens beste samvittighet! For ja, det er noe av det smarteste du gjør. Mannen ligger før oss i løypa, og er kanskje ikke så dum som han ser ut som.

Datteren hennes svømmer allerede? Hun har gått ned 10 kilo? Boken hennes ble antatt? Det er lov å være skuønskelig!

Leave a Comment:

Leave a Comment: