Er far en annenrangs forelder?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

jan 09

De siste dagene har det pågått en debatt i mediene, som har spredt seg ut i ulike forum, om kvinner som går tilbake i jobb kort tid etter fødselen. Det er tydeligvis provoserende for mange mammaer at noen velger annerledes enn dem selv. Tidligere har de såkalte karrierekvinnene blitt harselert med, blant annet gjennom karakteren Tårnfrid. Det var for så vidt morsomt. Enda artigere hadde det vært å se karrierebevisste menn bli harselert med på samme måte. 

Ulne argumenter

Vi kvinner roper ut når vi opplever likestilling og diskriminering. Dette skal vi fortsette med - og samtidig skal vi ikke glemme å se over mot andre siden av bordet. Når det kommer til barna, opplever jeg at mannen ofte blir både diskriminert og rangert lavere. 

Vi kvinner gitt oss selv et uslåelig fortrinn. Og det er ikke gjort med fanen i været og saklig argumentasjon. Ofte kommer det ut i ulne vendinger, enten det er mammaer selv eller fagpersoner som uttaler seg. Kvinner har et sterkere bånd til barna, de har gått med dem inni seg, og så er det denne ammingen, da.

Vips, med disse essene på bordet har ikke mannen en sjans til å vinne. Han har ikke båret barnet frem og han kan ikke amme. La meg gjøre dette tindrende klart: Jeg har full forståelse for kvinner som vil amme lengst mulig, eller som er kjørt i lang tid etter fødselen. Selv fikk jeg ikke til ammingen, jeg halvammet så lenge jeg kunne og ga resten tillegg. Uansett hadde jeg bestemt meg på forhånd: Jeg skal dele permisjonen med barnefaren.

Jeg var ikke villig til å vike en tomme fra denne avgjørelsen, uansett hvor mange venninner som sa at jeg kom til å velge annerledes når barnet kom. For dette dreide seg om langt mer enn meg. Det handlet om min mann, mitt barn og et helt samfunn.

Likestilling koster

Da jeg vokste opp var jeg misunnelig på min beste venninne. Hun hadde dobbel trygghet: Et likeverdig forhold til sine foreldre. Hun var like redd for dem da de reiste bort. Hun gikk like ofte til pappaen da hun trengte plaster på såret, eller en trøsteklem, eller en brødskive.

Det hadde ikke kommet gratis. Likestilling koster. I dette tilfellet, bokstavelig talt. For at de skulle ha råd til dette måtte foreldrene en periode selge arvesmykker. Og de hadde ikke råd til rangler over stellebordet, som skulle stimulere synet, og hang opp fargerike kjøkkenkluter. Dessuten hadde mammaen voldsomt med melk. Så mye at hun donerte til sykehuset, så ikke-ammende kunne gi brystmelk til barna. Mating av egne barn løste de ved at hun pumpet seg før hun gikk på jobb, og pappaen kom til hennes arbeidssted med babyen. 

Alt dette gjorde de av flere grunner: De mente at en deling av permisjonen ville skape et nærere forhold mellom far og barn, at det ville være gunstig for forholdet - og så var det likestillingsperspektivet. Dette var på 70-tallet og regjeringen hadde nettopp innført ett års permisjon. Den utvidede permisjonen var ikke med tanke på at mor skulle gå hjemme et år alene. Hensikten var klar: Permisjonen skulle deles mellom foreldrene, så far kunne bli sterkere på hjemmebane og mor på bortebane. 

Fra lekepappa til omsorgsperson

Permisjonsordningen var fleksibel, uten lovfestede uker til far, med tanke på at familien kunne dele ukene mellom seg slik det passet dem best. Men hva skjedde? Fedrene krevde ikke sin del, og mødrene ga den ikke fra seg. Dermed fortsatte alt som før - mor som den primære omsorgspersonen, som gjerne endte opp med å jobbe redusert, og ble den svakeste arbeidstakeren og pensjonisten. 

Vi har mye å takke Grete Berget for, alt hun i sin levetid gjorde for kvinner og menn. Da hun var barne- og likestillingsminister på 90-takket, fremmet hun forslaget om fedrekvoten. Og hun praktiserte selv det hun hadde innført: Hun ble den første statsråden som fikk barn og deretter tok ut permisjon - i "bare"  tolv uker. Den andre forelderen tok resten. 

Berget sa hun var stolt da hun så menn trille barnevogn rundt seg. Et syn som hadde vært utenkelig for bare noen år tilbake. For mennene kom på banen når de måtte på banen, og gikk fra å være fjerne lekepappaer til å bli nærværende omsorgspersoner.

Forstår ikke anklagene

Og det er her jeg ikke forstår ropene fra mammaer i media, om at kvinner som går tidlig tilbake i jobb burde skamme seg. Det høres ut som om de overlater barna i fremmedes hender, legger dem på en trapp, gir faen. Men er det ikke slik at de gir dem til barnets andre primære omsorgsperson - pappaen?

For vår trebarnsfamilie endret alt seg da pappaen tok ut sin del av permisjonen. Frem til den dagen hadde jeg stort sett vært utslitt. Jeg forsøkte å amme døgnet rundt, uten å få opp produksjonen, og attpåtil hadde babyen kolikk. Det var ikke det at min mann ikke forsøkte å forstå meg, eller ville hjelpe. Men man kan ikke forstå slikt fullt og helt før man har kjent det på kroppen.

Vi ble fjernere fra hverandre. Babyen ville stort sett bare til meg. Et univers ble til to. Det knaket i ekteskapssømmene.

Så var det hans tur til å være hjemme. Da endret alt seg andre vei. Han, som hadde planer om å gjøre alt mulig, fikk knapt kledd seg om morgenen (man skjønner ikke sånt før man har hatt en krevende baby). Herlighet, nå forstår jeg, sa han. Og vi innførte en regel: Uansett hvor fæl dagen på jobben hadde vært, så vant den som hadde hatt en dårlig dag hjemme. Vi fikk et nytt samhold, en felles forståelse, som brakte oss nærmere hverandre.

Familielimet ble sterkere.

Diskriminering på helsestasjonen

Da nestemann kom var alt enklere. Han sov og spiste, stort sett, og vi var ikke nybegynnere lengre. Vi delte ukene mellom oss, og alt fungerte som en drøm. Men andre hadde problemer med ordningen vår. Dette var på 2000-tallet, men enkelte ganger følte jeg at jeg hadde satt meg i en tidsmaskin og kommet hundre år tilbake i tid. Da pappaen kom på helsestasjonen kikket de rart på ham. Hvor var mammaen? Alle barna var registrerte på mor. Hva skulle de gjøre nå? Han opplevde harselering på jobb. Hvorfor i all verden ville han være hjemme med sitt eget avkom fremfor å tilbringe tid foran kopimaskinen? Det måtte være meg, mammaen, som hadde balletak på ham.

Balletak? Det finnes ikke noe mer maskulint og sexy enn en fyr som tar vare på familien sin. Som tar grep når det røyner på, og viser seg som en mann, fremfor å gi en skrikende unge tilbake til mor. Som går med en unge i hver hånd og en på skuldrene til barnehagen. Som gir mammaen plass og frihet, uten å føle seg truet.

Sårt og vanskelig

Vi delte altså permisjonen med våre to første barn, og de fikk det samme forholdet til oss som min barndomsvenninne hadde til sine foreldre. De løp ikke alltid til meg når de hadde slått seg, de spurte like ofte pappa om han kunne lage en brødskive, de var like engstelige når han var ute og reiste. Og aller best: De slo seg ikke bare vrang med meg, fordi det var meg de var tryggest på, og oppførte seg som englebarn med pappaen. Vi fikk like deler av gleden og like deler av dritten.

Da tredjemann kom, litt overraskende, hadde min mann begynt å studere igjen og det ble vanskelig for ham å ta permisjon oppi eksamener og alt. Det har nok ikke så stor betydning nå, tenkte jeg. Mannen min hadde kortere dager og vi hadde begge god erfaring med babyer.

Men alt endret seg igjen. Det var krise hver gang jeg skulle gå et sted. De andre barna følte seg satt til side, at minstemann krevde meg altfor mye. Mannen min syntes det var sårt. Jeg syntes det var vanskelig. Sønnen min syntes sikkert det var tøft. I mange år var han en utpreget mammagutt. Først de siste par årene, etter at vi flyttet utenlands og var mer sammen, har forholdene oss fem i mellom jevnet seg ut og med det harmonien i familien.

Stopp diskrimineringen

Det viktigste et barn trenger, helt fra det kommer ut av mors kropp, er nærkontakt. Kjærlighet. Trygghet. Og dette kan hvem som helst gi, på tvers av kjønn. Et godt eksempel er en god kamerat av meg, som sammen med sin mann tok til seg en jente. De hentet henne på sykehuset da hun var to dager gammel. Jeg husker ennå hvordan de var i symbiose med henne fra dag en. Hun lå på brystet deres i timevis om gangen. Og begge pappaene var langt roligere og mer til stede enn jeg kunne huske at jeg klarte. Nå er jenta et trygt og harmonisk vesen på 6 år, med to pappaer som gjør verdens beste jobb med å elske og oppdra henne. Hva mer kan et barn ønske seg?

Slike pappaer skal ikke diskrimineres, men løftes fram. Begge foreldrene, barna og samfunnet har alt å tjene på å skyve pappaen opp der han hører hjemme: Som en førsterangsforelder. Kanskje burde dette være #metoo-kampanjen til fedre som føler seg diskriminert: #equalparent

Hilsen Antisupermamma


Leave a Comment:

Leave a Comment: