Et annerledes barn

By Kristine Henningsen | Diverse

Jun 29

«Mamma, jeg tror jeg er svakest i barnehagen».

Min sønn sitter ved middagsbordet og kikker ned på de få ertene som er igjen på tallerkenen. Pappaen hans og begge brødrene har gått fra bordet. Jeg holder på å rydde inn i oppvaskmaskinen. Så det var derfor han ble sittende, tenker jeg, for han liker jo ikke erter. Ikke pleier han å sitte lenge ved middagsbordet heller. Men nå gjør han det. Med øynene festet på ertene forteller han meg at han er den aller svakeste av guttene i barnehagen.

Hva tror du jeg gjorde? Impulsen er selvsagt å feie det bort. Eller hevde det motsatte. Ta rundt ham og si at selvsagt er han ikke er svakest. Du er jo sterk som en bjørn, gutten min! Kanskje jeg til og med kunne bryte håndbak med ham og la ham vinne. Det er impulsen. Fordi jeg som mor ikke tåler å høre dette. Fordi jeg som mor vil få ham til å føle seg bedre, beskytte ham, og tenke at han er en av de sterkeste. Dette er mitt behov. For jeg tåler ikke at han er svakest, det er ikke til å bære. Da vil han ikke klare seg her i livet, da har jeg feilet som mor.

Men stopp litt … hva skjer hos sønnen min da? Jo, han må enten insistere på at det er sant («men jeg er svakest, mamma!»). Og så ville vi hatt jo-nei-leken helt til han hadde gitt seg, fordi det ikke var til å tåle at han var den svakeste. Eller han hadde vunnet over meg i håndbak og smilt seierstolt, selv om han visste at jeg egentlig var sterkere. For å glede meg. Hva hadde han lært? At det ikke er lov til å være svakest. Og at selv om han vet det, så er det ikke lov til å si det. Så han hadde trykket ned den vanskelige følelsen og latet som om han var sterk. Fordi han var svak, helt på ekte, hadde han kanskje begynt å kompensere for den manglende styrken på andre måter. Ved å bli utagerende og voldelig. Eller klovnen i gjengen. Eller en mobber. Kanskje.

Jeg kunne også reagert på en annen måte. Jeg kunne ha sett medlidende på ham og gitt ham all min sympati: «Men i all verden, gutten min! Tror du virkelig det? Har de andre gjort deg noe?». På den måten hadde jeg gjort ham enda mer stakkarslig enn han var. Han hadde trolig måttet trøste sin melodramatiske mor og si at det ikke var så farlig, eller kanskje han hadde tatt hele utsagnet tilbake. En annen gang hadde han voktet seg vel for å sette i gang denne tårepersen eller bli skvist i stykker av sympati.

Så hvordan reagerte jeg? Hvordan går det med sønnen vår i dag - med oss? Det har jeg skrevet om i boken  ”Antisuper -  Om å ha det best mulig som et helt vanlig menneske”. Hvis du vil, kan du bestille boken og lese mer her.

Det har vært noen spørsmål fra familie og venner rundt å dele dette. Er sønnen din ok med det? Jeg forstår hva de mener, at jeg burde beskytte ham. At ingen skal vite at ha noen gang har vært annet enn perfekt. At han aldri har balet med noe. Og hvem er jeg til å velge hva han bør dele, når han bare er ni år?

Tro ikke at jeg ikke har tenkt gjennom det. Det har vært et valg - og alle valg er vanskelige. Ellers er de ikke noe valg, da gjør man bare det ene eller det andre. Alle valg er også litt feil. Det finnes ikke noe helt rett svar. Så jeg sier som jeg oftere og oftere gjør: Jeg vet ikke. Jeg synes vi alle burde vært flinkere til å konkludere med det innimellom: Jeg vet ikke. Rett og slett fordi vi ikke vet alt. Dessverre blir vi ikke orakler selv om vi blir voksne.

Jeg har snakket med min sønn om kapitlet i boken, uten at jeg vet hvor mye det egentlig betyr. Fordi han bare er et barn. Vi er uansett enige om å dele dette. Kanskje var det lettere for oss begge ettersom det gikk så bra da han begynte på skolen. Han kom i et miljø som var riktig for akkurat ham. Han fant seg likesinnede venner. Han fikk den roen og strukturen han trengte. Og langsomt ble det som hadde vært en svakhet en styrke i stedet. Fordi han visste litt om å stå utenfor ble han god på å inkludere. Fordi han ikke kunne avsky konflikter snudde han bare ryggen til og gikk når det ble bråk, fant seg andre å leke med. Fordi han har slitt med å få til det jevnaldrende får til, ble han skoleflink. Han var vant til å jobbe for å få det til - og hard jobbing er langt viktigere enn talent.

Selv om man er annerledes behøver man ikke å være annerledes overalt. Og nå, som jeg slipper å bekymre meg for ham, kjenner jeg på stolthet. Jeg ser styrken hans. Tryggheten. Og hvordan det tiltrekker seg andre barn som trenger å føle seg trygge. Han kan være noe for andre, og det er noe av det viktigste og mest meningsfylte for oss mennesker. Vi er så redde for at barna våre skal bli skadet når de er små, for at de skal få sår som ikke gror, arr som skjemmer dem hele livet. Men sannheten er at barn som har fått noen skrammer og sår ofte blir langt mer empatiske, reflekterte og inkluderende enn andre.

Jeg får utallige mailer fra mammaer med barn som er annerledes (særlig etter at jeg startet Facebook-gruppen "Uperfekt og stolt" - be om å bli lagt til, så gjør jeg det). Guttemammaer er overrepresentert. Hva skal jeg gjøre, sier de, og fortviler over gutter som ikke tar igjen, som er sjenerte og forsiktige, som kanskje liker å leke med "jenteting". Akkurat som min sønn var. Jeg pleier å trøste dem med å si at menn heldigvis ikke trenger å være jegere og pirater lenger. Det finnes mange andre muligheter. Når jeg ser sønnen min sitte og se på insekter. Eller danse seg gjennom judo-timene (vi sluttet raskt på det - vi var like redde, begge to). Så tenker jeg: Han er heldig og lever i et land der han kan bli akkurat det han vil. Biolog eller ballettdanser - eller noe helt annet. Og jeg kjenner at jeg er uendelig stolt over at han er seg selv. Og når vi er stolte av ham også, blir han dobbelt trygg og stolt. Jeg er glad fordi han er annerledes med rett rygg. Fordi det tiltrekker seg andre mennesker. Mennesker som er riktige for akkurat ham. Og hva mer kan man egentlig ønske seg her i verden?

Så mitt beste råd er å akseptere, ikke forsøke å forandre. Vit at selv om du har et problem med hvordan han er, så er det ikke sikkert han har det. Jeg skriver mer om dette i boken. Det var et tøft kapittel å skrive, det kom mange tårer og gammel frustrasjon. Jeg gjør det fordi jeg vet at vår historie kan hjelpe andre. 

Fordi jeg vet det er mange mammer der ute med en tung bør å bære. Den tyngste børen av alle. Skyldfølelse. Er det noe jeg har gjort? Er det noe jeg ikke klarer å gjøre? Skammen og fortvilelsen, i et samfunn med stadig trangere rammer, der alle skal være like og innenfor en viss standard. I et samfunn der så mange forsøker å skape superbarn. Misunnelsen. Andre med velfungerende barn som tar det som en selvfølge. De evige bekymringene som tapper deg for søvn og energi. Hvordan skal det gå med ham?

Det kan jeg ikke fortelle deg. Men jeg kan fortelle deg at gutten er heldig. Som har en dedikert mor som deg - som tar deg tid til å lese dette og kanskje kjenner deg igjen. Når jeg ser alle mailene og meldingene fra dere, tenker jeg to ting: Kjærlighet og engasjement. Og hva mer kan et barn ønske seg? Du kan ikke fikse alt, ikke for barna dine heller. Men du kan ha tillit til at de klarer å fikse livet sitt selv - og du kan være en støtte i bakgrunnen. En mor som aksepterer sønnen din akkurat som han er, og på den måten gir ham styrket selvbilde og en følelse av å være helt normal. Selv om han er annerledes.

Varm klem fra Antisupermamma


Leave a Comment:

Leave a Comment: