Eventyret om Antisupertannfeen

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Aug 19

Jeg husker med gru da barna fikk tenner. Hvordan de gnagde på alt, som små hamstre vi måtte holde unna ledninger og giftige planter, skrikingen om natten, løse mager, alt det der. Det var uendelig godt når melketennene endelig var ute. Og så viser det seg at tannfellingen kan bli minst like krevende. For antisupermamma, altså.

Eldstesønnen begynte å felle tenner sent. Så da de endelig kom ut var han overlykkelig og ville ta vare på hver eneste en. Men en etter en ble de små hvite klumpene borte. En var i et glass – som brått ble satt i oppvaskmaskinen og så forsvant tannen i sluket. En annen forsvant inn i støvsugeren. En tredje fikk bikkja tak i. Sånt. Så fant jeg ut at jeg kunne si at tannfeen tok tennene og legge igjen penger i glasset. Jeg mener, det er hele vitsen med en tannfe, ikke sant? Det godtok han sporenstreks – særlig når han fikk noen ekstra slanter for tennene som allerede var borte. Jeg var riktig så fornøyd med meg selv – det føltes som å ha renset samvittigheten med fluor. Problemet er bare at han har en meget vitebegjærlig lillebror – som aldri godtar de enkle svarene. Så når det gikk en tann her i Panama, og eldstemann fikk et par dollar i glasset neste morgen, var  lillebror i gang med å gå tannfeen i vingesømmene:

– Finnes tannfeen eller er det dere voksne som er feen?

– Selvsagt finnes tannfeen. Hun tar tennene til storebror og legger igjen penger. Det kommer hun til å gjøre når du mister tenner også.

– Men hvordan vet hun at han har mistet tannen?

– Det ser hun.

– Fra hvor?

– Fra … over skyene et sted. Der hun bor.

– Hun kan vel ikke se så langt? Ringer dere henne? Har hun sånn satellittelefefon?

– Nei, selvsagt har hun ikke det. Hun kan jo fly!

– Kan hun fly eller tar hun fly? Er hun …

– Nei, nå holder du opp. Det er ikke alt som lar seg forklare. Hun bare vet at han har mistet tannen.  Og så kommer hun.

– Jeg tror ikke på tannfeen.

– Nei vel. Da tror jeg faktisk ikke hun gidder å komme til deg heller.

– Flott. Da kan jeg bare få pengene av dere. For jeg tror ikke tannfeen har alle pengetypene der oppe. Tenk om jeg får svenske penger? De får vi ikke brukt her i Panama, i alle fall.

Ja, tannfeen HAR alle myntenhetene

Ja, tannfeen HAR alle myntenhetene (en tann = to dollar)

Hjelpe meg. Det er takken for å finne på en koselig historie om en tannfe – man blir rett og slett saksøkt for svindel og tatt i avhør. Med et hjertesukk tok jeg opp temaet på en mammakveld. Da fortalte den ene mammaen at hun i alle år hadde samlet datterens tenner i en lomme på en gammel kjole. Jeg kunne bare ha kastet dem, sa hun, men jeg hadde liksom ikke hjerte til det. Og så sa hun til datteren at tannfeen hadde tatt dem og lagt igjen penger. Historien funket fint – helt til datteren skulle kle seg ut i morens gamle klær. Moren hørte et skrik fra soverommet. Der sto datteren med alle de gamle tennene sine i hånden. Halvråtne og fæle. Er det mine tenner, sa hun storøyd til moren, du har jo sagt at tannfeen tok dem! Moren sa det første og beste hun kunne komme på: Det er ikke dine tenner! Det er noen andre barn sine. Hvorfor har du dem, sa datteren, naturlig nok. Jeg samler på dem, sa moren. Det kom ingen flere spørsmål. Datteren ble helt stille.

Moren fjernet tennene fra kjolen og håpet datteren skulle glemme alt sammen. Men en dag hørte hun datteren hviske til faren med bekymret stemme: Mamma samler på andre barns tenner. Hun har lagt dem i en lomme i en gammel kjole i skapet.

Jeg hørte jo hvordan det kunne tolkes, sa moren. Som om jeg var en barnemorder som trakk ut ofrenes tenner og samlet på dem! Og mannen min ble helt hvit i ansiktet. Først blånektet jeg, sa at det bare var noe hun hadde funnet på. Men jeg syntes det var for drøyt. Og så fortalte jeg ham sannheten. Han sa han ikke visste hva han syntes var verst: At jeg hadde løyet for ham eller løyet for henne. Og alt på grunn av den idiotiske tannfeen!

Her har lillebror funnet ut at han tror på tannfeen, han også.  Eller: Når han ser dollarne til storebroren, tenker han vel det er best å alliere seg med henne. Men, ville han vite til slutt, hva gjør hun med alle tennene der oppe? Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på. Kanskje var jeg inspirert av den morbide historien til den andre mammaen. Eller jeg ville være like munnrapp som seksåringen. Så jeg svarte: Du vet når det hagler? Da er det barnetenner hun sender ned!

Jeg synes jeg var morsom og kreativ. Men det førte bare til hyl og skrik. Er det storebrors tenner som kommer ned? Er det mine egne? Er det blod på dem? Jeg skal aldri mer gå ut når det hagler! Jeg vil ikke gi tennene mine til tannfeen! Hun er ond!

Jaså, så den trodde han på, altså. Det er sannelig ikke enkelt, selv å fortelle de enkleste eventyr. Når jeg prøver å være en supermamma, klarer jeg å skape en antisupertannfe i stedet.

Leave a Comment:

Leave a Comment: