«Faren din er gæærn»

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Aug 19

En dag jeg var liten og lekte i gata, kom en av naboguttene bort til meg og sa: Faren din er gæærn.

Øynene hans var fulle av sensasjon. Han sa det som om noe var feil med min far. Min far, som jeg var trygg på og stolt av og som fikk meg til å le så det verket i magemusklene. Og det var helt riktig som han sa. Faren min var gæærn. Så jeg bare trakk på skuldrene og konstaterte: Ja, Det er han. 

Jeg husker ikke hvordan gutten reagerte. Trolig forsvant han bare, i mangel av en mer tilfredsstillende reaksjon. For jeg ble verken lei meg eller skamfull eller sint. Jeg var stolt av pappaen min, som var sprø og annerledes med rak rygg.

Vår medfødte dose galskap

Jeg tror de fleste av oss er født med en dose galskap, mer eller mindre. Den ligger innkapslet i kroppen, og mens årene går visner den langsomt av mangel på næring. Vi blir opptatt av å være godtatt, og det tenker vi at vi blir hvis vi er mest mulig som de andre. Innenfor firkanten. En god kopi. Særlig når vi får barn. Som forelder må du gjerne bli så gørrkjedelig du bare klarer. En pedagogisk mammarobot som gjør alt etter boka, og helst oppdrar pappaen til å bli like gørrkjedelig og firkantet. 

Min far nektet å gi fra seg sin galskap da han ble voksen. Det passet ham å ha et familieliv, og han elsket jobben sin som drosjesjåfør, man det passet ham ikke å være som alle andre.

Temperamentet forsøkte han aldri å legge lokk på. Hvis jeg hadde venner på besøk som ikke oppførte seg, kunne han bli like forbannet som om det var en voksen han ropte til. Og til en gutt som hadde plaget meg i lang tid, og var adskillig eldre enn meg, hadde han følgende beskjed: Hvis du ikke slutter med det der, sender jeg deg rett til slakteren.

Regler, schwegler ... ​

Nei, min far har aldri brukt mellomleggspapir. Og regler følger han, hvis han er enig. Men regler som at det ikke skal være alkohol der det er barn, det synes han er toskete. Så lenge folk oppfører og koser seg, hva er problemet? Så da det var førsteklassepiknik på skolen, med foreldre og barn og lærere, var min far den eneste som tok med seg rødvin til maten og konjakk til kaffen. Og delte ut til alle som ville ha.

Noen av de beste barndomsminnene mine er når mamma og pappa inviterte venner, og de koste seg med vin og god mat til langt på natt. Min far spilte gitar og sang med den stemmen han hadde, og jeg fikk være kordame. 

Gale gledesutbrudd

Temperamentet til pappa hadde en annen side også. Det kunne gi seg utslag i voldsomme gledesutbrudd. Glede over hva? Trolig var det disse ilingene som kan oppstå i kroppen, uten at vi vet helt hvorfor eller hvor det kommer fra, og som i neste øyeblikk har blitt til noe annet. Så før det gikk over rullet min far ned vinduet og ropte vilt til folk på gaten, eller mens han gikk forbi dem på gaten, kanskje i køen på postkontoret. Folk skvatt tilbake og så sjokkert på ham. Og jeg humret med ham etterpå. For vi visste jo. Han hadde det bare moro med dem. Det var et utslag av gledesgalskap, noe som bobler over innvendig, noe som ikke har visnet eller forsteinet. 

Verre var det da han skjemte meg ut for vennene mine, i perioden da jeg tøffet meg ved å gå i de riktige klærne og spille den rette musikken. Da kunne han finne på å spole frem til en Return-låt på kassettspilleren i Saaben og  synge enda hesere enn vokalisten, enten med åpent vindu eller mot en av kompisene mine i bilen. På full styrke, selvsagt. Så jeg vred meg og kokte opp i baksetet. 

Forfengelig tenåring med gal far i kulissene

​Simulerte en flyndre

Bilferien gjennom England og Irland. Mamma, pappa og jeg som satt i timevis og pratet, hørte på musikk eller bare var  stille, i bevegelse, hver for oss, og sammen. Min far, som ikke visste hva flyndre het på engelsk og forsøkte med hele kroppen å etterligne den flate fisken på restauranten. Min far, som ble rasende da jeg ristet håndkledet så all sanden blåste på ham, og måtte kjøpe en liten suvenirbok i kiosken etterpå, som plaster på såret (jeg har den ennå). Min far som tok meg ut i vannet der det yret av digre, sorte krabber. Han løftet meg opp så jeg kunne være redd på brede skuldre. 

Stikkveiene som ikke var stikkveier

Da jeg var tenåring og fikk venner på besøk, mange av dem hadde det ikke så lett, tok pappa ofte frem gitaren og spilte litt sammen med dem. Eller bare snakket med dem. Han hadde ikke mistet kontakten med unggutten i seg selv. Det har han ikke ennå, selv om han fyller 70 til neste år.

For noen av dem betydde dette alt, det har de fortalt meg i ettertid. En som var naturlig og nær, uten krav og forventninger. 

Da jeg begynte på videregående på andre siden av byen, forsov jeg meg. Ofte. Det fikset min far på sin side. For skolen var viktig. Han kjørte meg i drosja til skolen, med skiltet på opptatt, gjennom hager og kirkegårder og himmelen vet hva. Min far har alltid kunnet stikkveiene. Også de som ikke er stikkveier. 

Ikke redd for å feile​

Min far har aldri vært redd for å feile. Han har kastet seg ut i det han har hatt lyst til. Og har det ikke gått bra, har han forsøkt igjen. Dermed har han vise meg at det er greit å være feilfull. At det viktigste er å våge. At det går an å prøve igjen. Helt til du får det til. Da jeg ikke klarte matten på skolen, sa han: Det kan være du stryker flere ganger. Du må bare ikke gi deg.

Jeg klarte ståkarakter til slutt. Så vidt. Da åpnet min far sjampisen. Han brydde seg ikke om karakteren. For ham hadde jeg vunnet. Korken av.

Min far demonstrerer for meg: Du vil falle mange ganger. Det er bare å reise seg og prøve igjen!

Varmen i det mørke hullet

Da jeg var voksen og opplevde mitt første samlivsbrudd, trodde jeg aldri jeg ville klare å smile på ekte igjen. Hvert pust føltes slitsomt, hver matbit uoverkommelig, hver dag som endeløs. Det vonde holdt fast i meg og nektet å slippe taket. Og andres ord hjalp så godt som ingenting.​ Det var jo bare andres ord.

Min far kom. Til leiligheten der jeg plutselig bodde helt alene, blant minner og drømmer. Han sa ikke så mye, bare var der. Så på tv. Laget mat. Spiste. Leste avisa. Vasket gulvet. Dusjet. Sov på sofaen. Jobbet. Kom tilbake neste ettermiddag. Og hver kveld før han la seg på sofaen, sa han: I morgen er det en ny dag.​

Og det var alt jeg klarte å forholde meg til, at det som kom etter soloppgang kanskje var litt bedre enn denne dagen. Litt lettere å puste. Kanskje jeg ville få i meg en matbit, så jeg slapp å stramme beltet hele veien inn. Et lite smil som jeg ikke måtte tvinge opp. Og jeg visste at han lå på sofaen der ute. Det fjernet ikke smerten, men gjorde den litt lettere å bære. Å vite at noen var med meg i mørket, og ikke forsøkte å hale meg ut i lyset. Det tar tid å komme opp av mørke hull. Tid og tålmodighet. Det beste du kan gjøre for en som er i mørke hull, er å tilby deg å sitte ved siden av. Helt til vedkommende langsomt, men sikkert begynner å klatre opp mot lyset igjen.

Følelser er ikke farlig

Min far gråter like lett som han ler. Da han mistet onkelen sin trøstet jeg ham med svai rygg. Like ofte ler han, og ofte av sine egne dumheter. Han kan le av seg selv til han besvimer. Slik lærte jeg at det ikke gjør noe å tabbe seg ut, tvert i mot produserer det gode historier. Og mennesker som klarer å le av seg selv er mye mer sjarmerende enn de selvhøytidelige. Dessuten skaper de en trygghet rundt seg. Rundt oss er det lov å drite seg ut.

Hele følelsesskalaen har vi hatt hjemme, mellom fire vegger har det rom for både det gode og dritten. Både min far og jeg har mye temperament. Av og til har taket hevet seg så høyt at jeg har lurt på om det vil komme ned igjen. Men heller det enn at taket senker seg ned og presser oksygenet ut av rommet. Alt annet enn å gå på tå hev i tung luft, der det føles umulig å puste og bevege seg fritt. Alt annet enn det rungende usagte som gjør sårene evig betente.

Da er det å blåse ut på skikkelig vis, og rydde opp etter seg etterpå. Blåse på såret. La det gro skorpe på. Høy temperatur er ikke farlig. Du dør ikke av feber, det er de lunske infeksjonen som er farlige. Så la oss heller bli varme enn kalde.

Og la oss bli rausere med årene. Det er ikke er lett å være forelder. Det hender jeg synes min far ble for sint på meg, og jeg opplevde det som urettferdig. Så fikk jeg barn selv, og opplevde hvordan stressnivået kunne være. Hverdagen som skal gå opp, alle bekymringene, angst til tider, og den evige grensetøyingen som trygge barn praktiserer.

Bestefar

​Rakettoppskyting på hytta

Ja, nå er det jeg som har fått min fars rolle. Og mine barn har fått en bestefar full av kjærlighet og galskap. I år, da vi feiret at sommeren hadde kommet med rakettskyting på hytta, så hele plenen var røyklagt (vi har snåle tradisjoner i vår familie) kjente jeg på en stor takknemlighet (da jeg var over hostekula). Det gikk opp for meg hvor mye min far har gitt meg bare ved å gjøre det enkleste av alt: Være seg selv. 

Han har vist meg at det ikke er farlig å være sårbar, gråte, le høyt, bli forbannet, være frustrert. Følelser ikke er farlige. Ingen av dem er det. Sinne er topplokket som fyker av, og det kommer alltid på plass igjen. Tårer er følelser i flytende form. Og latter er en feiring av selve livet. 

Og alt, absolutt alt, kan bli en god historie. Da min far kom hjem fra drosjeskiftene var han ikke opptatt av hva han hadde tjent, men av hvilke historier han hadde samlet. Han fortalte med hele kroppen, og min mor og jeg lo og gråt med. Denne kjærligheten for livets små historier smittet over på meg. Jeg lærte å se gullet i gråsteinen. Og begynte å skrive små historier selv. I dag er jeg forfatter, og lever av å formidle historier.

Alltid med innlevelse. Ellers er det vel ingen vits?

​Verden trenger ekthet og galskap

Antisupermamma har jeg blitt også. Med rak rygg. For jeg mener verden trenger mer ekthet og galskap. Flere mennesker utenfor firkanten.

Den dagen min far går bort, vil det ikke bare være en personlig sorg over å miste en umistelig far. Det er en sorg over at verden mister en av sine sårt trengte originaler. En som kan gå foran og rope ut, kun i kraft av å være seg selv, at det er greit å være annerledes. At det er greit å være deg

Dessverre er det mange som forstår dette altfor sent. De hakker løs på seg selv halve livet, eller enda lenger, og føler at alt de gjør er feil. Og så kikker de ut, på hva alle andre gjør, i stedet for å kikke inn og bli mer av seg selv. For det er dette barna dine, og hele verdens barn, trenger mest av alt: Din ekthet. Din vakre imperfeksjonisme. Din dose med galskap.

Først da kan de forstå at det er greit å være det de allerede er, og alltid er ment å være: Et helt, ufullkomment menneske.

Da kan de være seg selv med bravur, uansett hvem som bor inni hjertet deres, og livet blir rikere, morsommere, mer harmonisk, enklere. Og de vil automatisk gi det videre - inspirere andre til å tørre å være den de er.

Tar vare på arven ​

Jeg har arvet mye av galskapen fra min far. Det ser jeg på som en stor gave, som jeg forvalter på best mulig måte. Kanskje kommer den dagen da noen sier til ungene mine: Morra di er gæærn.

Da håper jeg de reagerer som jeg gjorde den gangen. Hever haka og sier: Ja. Det er hun.

Og etterpå leker de ufortrødent videre.

Klem fra Antisuperdatter 

NB! I boken min skriver jeg om hvordan du gir en gave til barna dine ved å være deg selv, helt på ekte. Det virker så vanskelig å være mamma.. Men det er enkelt å gi barna det viktigste av alt - så slutt å gjøre det vanskelig for deg selv. Her kan du sikre deg et eksemplar av boka, som i disse dager selger ut opplaget og går utenlands:​ Antisuper - å ha det best mulig som et helt vanlig menneske

Takk for selvtilliten, pappa. Jeg er meg selv med rak rygg.

Leave a Comment:

(5) comments

Tina 21. August 2016

Utrolig fin fortelling!

Reply
Lena Ronge 22. August 2016

Nå fikk jeg et rusk i øyet. Mannen min også, da jeg leste høyt for ham.Takk!

Reply
Hilde 22. August 2016

For en super far du har!:-) <3

Reply
Randi 23. August 2016

Jeg var egentlig lei av dette antisupermaset i en hverdag hvor jeg strever med å finne meg selv i et følelsesmessig kaos av tidsklemmen, tidstyver, krangling, klemming og huslige sysler. Så leste jeg dette innlegget. Jeg trengte det. Tusen takk! Godt skrevet!

Reply
Merethe 24. August 2016

Så hærlig å læs!! Nu både flira æ og tåran trilla 🙂 Takk ska du ha!!

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: